Bokelskere.no

Snakket en gang med en person om hvilke bøker vi leste, og jeg spurte om hun hadde lest "Drageløperen"/"Tusen strålende soler". Da fikk jeg til svar at " Huff, nei de er altfor kommersielle". Jeg synes egentlig det er en dårlig begrunnelse for å ikke lese en bok, men er det noen av dere der ute som kan tenke dere å begrunne på samme måten. At dere lar være å lese en bok, fordi den er for kommersiell!

Kunne ikke falle meg inn! Hvis historien er interessant, eller det er noe som helst ved som boka fenger, da leser jeg. Det at mange andre har samme interesse gjør ingen ting. Og de fleste som leser mye, vil ha behov for å variere "tyngden" i det en leser.

En boks suksess har selvfølgelig mye å gjøre med forlagets satsing på forfatteren, og markedsapparatet bak, men ikke alt. Jeg synes at det er helt fint at forfattere og andre tjener penger på litteratur, det skulle da bare mangle. Jeg synes vi skal begrave myten om den fattige forfatteren som bare lever for å få lov å skrive.

Jeg har lest begge de to bøkene du nevner, og de gjorde sterkt inntrykk. De fikk meg til å tenke mer over situasjonen i disse landene, og være ekstra interessert i å lese nyheter i avisene fra Afghanistan.

Jeg er helt enig i det du skriver. De nevnte bøker er romaner og ikke faktabøker og jeg tror de fleste forstår forskjellen. Det må vel ikke bli slik at vi forventer "nyanserte bilder" av virkeligheten av en romanforfatter. Han/hun skriver fiksjon som noen ganger har autentiske hendelser som bakteppe.
Det er vel slike bøker som blir kalt kommersielle bøker, og det er vel greit det. Faktabøker derimot kalles ikke det, og det er vel greit det også :)

Virklighetens verden er noe helt annet og der stilles og skal stilles mye større krav til de forfatterne ang. nyanserte bilder,bakgrunnerstoff o.l. i f.eks. konflikter i et land eller mellom folkegrupper enn en skjønnlitterær forfatter.

Jeg synes problemstillingen er helt uinteressant,for å være helt ærlig. Det eneste som betyr noe for meg er om en bok objektivt sett er godt skrevet og har en historie som griper meg på noe vis. Noen ganger stiller jeg lavere krav til det litterære - andre ganger skyhøye krav. Det er ikke til å komme forbi at mye av det som pøses ut på markedet, etter min målestokk ikke holder mål. Men da er det de skrevne ord og de alene som er avgjørende for mitt vedkommende. Å skulle gå inn i hodet til forfatteren å undersøke om det er profitthensyn som ligger bak en utgivelse eller ikke - nei, det gidder jeg virkelig ikke. En mye mer interessant problemstilling - synes jeg - og som provoserer meg sterkt - er at nesten alle bøker nå for tiden presenteres som høyverdig litteratur i lekre innpakninger. Det er nesten ikke mulig å vite hva man får når man står i bokhandelen og skal velge. Og hadde det ikke vært for disse Bokelsker-sidene og bokbloggerne, ville det praktisk talt vært umulig å gjøre research på nye bøker som kommer. For dette med bokanmeldelser er jo dessverre blitt nedprioritert av avisene etter hvert ...

Bare som en kommentar til tråden, og unnskyld på forhånd! men det synes meg mer bakvendt - enn å skygge unna en kommersiell bok - å gjøre seg selv til martyr, når man leser populære bøker, av den grunn at "det ikke er inn". Dette er jo en selvmotsigelse. Man kan omformulere utsagnet: "Det er ikke populært å lese det populære." Javel, hva betyr dét? Men så handler jo forøvrig ikke dette om hva som er populært eller hva som selger (som jeg skrev tidligere,og som andre har skrevet), men hva som åpenbart (man kan gå over romanen med en sjekkliste) er forfattet i den hensikt å bli populær og tjene penger, hvor blikket på bøker så og si har forretningsbriller.

I fare for at jeg igjen blir misforstått, for jeg regner med at jeg er en av dem du mener gjør seg selv til martyr... Føler forresten på ingen måte dithen;) Noen må jo forsvare populærlitteraturen også:)

Jeg mener forøvrig at det er en vesentlig forskjell på at en bok er populær og å " ha den rette" lesesmaken, altså lese det som er inn i noen kretser, altså litt mer utilgjengelig litteratur. Jeg forstår også at det ikke er en gjeng som sitter der ute og planlegger hva som er rett og galt, men det må da være lov å ta til motmæle når dette atter tas opp;)

Vi har hatt diskusjoner om euroburgere, Berlinerpopler og nå Drageløperen/ kommersiell litteratur og det begynner omtrent alltid med at noen uttaler seg meget negativt om denne typen bøker. Siden jeg har lest mye av det som rakkes ned på, uten at jeg nødvendigvis er ukritisk til disse, hiver jeg meg på mest fordi jeg blir provosert over at mange ikke tenker på det finnes en del bokelskerer som liker disse bøkene og sikkert tar det personlig at deres litteratursmak stadig blir stemplet som lett og unyansert.

Det blir liksom ikke samme tyngde andre veien. For når jeg sier at jeg synes Hamsun har mange kjedelige og svulstige monologer og dialoger er det ingen som bryr seg, kanskje fordi, som en skriver lengre nede på siden- "Fordi de samme folka har anbefalt Øya" ;) Ikke at jeg har det, men koste meg med den også:)

Mulig jeg tar feil, men ord som kommersiell, lett, unyansert og drevet av handling er litt negativt ladde og er gjengangere.

Du pleier jo å ofte å ha gode og avvæpnende kommentarer i litt opphetede diskusjoner,Eirik, men her synes jeg du bommer litt. Man leser ikke populære bøker fordi de ikke er inn (?), men fordi en liker disse bøkene. det jeg muligens sa var at mange lot være å lese populærlitteratur fordi den var populær og evt kommersiell.

Mulig jeg tar feil, men ord som kommersiell, lett, unyansert og drevet av handling er litt negativt ladde og er gjengangere.

Kommersiell kan vere eit negativt lada ord. Dette er ord ein gjerne bruker for å kritsere noko. Men at handlingsdriv og lett skal vere negativt, får eg meg ikkje til å skjønne.

Det som forundrar meg litt i denne diskusjonen, er jo at sjølve utgangspunktet er at trådstartar ber om ei forklaring på at folk kan komme med ei utsegn om at ei bok er for kommersiell. Også blir det svært høg temperatur, når nokon svarar at ja, det kunne eg også sagt og begrunnar dette.

Siden jeg har lest mye av det som rakkes ned på, uten at jeg nødvendigvis er ukritisk til disse, hiver jeg meg på mest fordi jeg blir provosert over at mange ikke tenker på det finnes en del bokelskerer som liker disse bøkene og sikkert tar det personlig at deres litteratursmak stadig blir stemplet som lett og unyansert.

Også tilbake til ordet unyansert, som du gjentek. Dersom vi ikkje skal diskutere kva vi liker eller ikkje liker, forsvinn vel fort litt av poenget med å henge på eit forum kor vi snakkar om bøker. Eg synest det er meir interessant å lese at nokon liker eller ikkje liker ei bok, med god begrunnelse (sjølv om eg kanskje ikkje er einig i verken smaken eller begrunnelsen), enn å lese at nokon synest denne boka var "heilt fantastisk" eller "veldig dårleg" utan at det er vidare begrunna. Men det er fordi eg tenker at noko av poenget med å snakke om bøker, er å dele meiningar om bøker.

Men det blir jo vanskeleg å ha slike diskusjonar, dersom ein ikkje klarer å skilje mellom sak og person. Eg har sagt at eg synest Drageløperen formidler eit unyansert bilete av ein vanskeleg og langt meir kompleks situasjon, og at det finnest mange bøker som problematiserer det same på ein meir nyansert måte. For meg er dette ei uttaling som er knytta til ein sak (kva eg synest om Drageløperen) i forlenginga av trådstartar si uttaling. Det har ikkje vore min intensjon å la "deres litteratursmak stadig bli stemplet som lett og unyansert". Eg håper du ser forskjellen på "eg liker ikkje boka, fordi ho formidlar eit unyansert bilete av noko som bør nyanserast" og "du din dust, du har unyansert litteratursmak, fordi du liker denne boka". Det siste har det aldri vore min intensjon å uttrykke.

Av og til glemmer jeg at ikke alle har vært med like lenge og sett de samme argumentene bli gjentatt bare av forskjellige personer, men også de samme, sikkert meg selv inkludert;) Jeg mener ikke at en ikke skal være kritisk, det er mer hvordan en er kritisk på.

Sånn jeg oppfatter kjørereglene her er at ønsker en å svare/ kommentere det trådstarter skriver, putter en sitt innlegg der. Av og til ønsker en å kommentere andres kommnentarer og da kan jo diskusjonen, som her , ta en litt annen vending.

Jeg tar ikke alt som skrives, inkludert det jeg skriver selv så veldig seriøst, men det er vanskelig å formidle dette skriftlig. Prøver å putte inn noen smileys for å moderere og få en litt lettere tone, men det er ikke alltid det funker, tydeligvis.

Jeg ser forskjellen og du forklarer det meget inngående:)

Det var egentlig ikke min intensjon å kuppe denne diskusjonen å la det handle om Drageløperen,hehe, men av og til tar noe en litt annen retning enn først tenkt. Jeg er sikkert ikke alene om å spore av, men beklager hvis jeg har vært usakelig.

Jeg klarer fint å skille sak og person,kanskje med ett unntak;)

Du er både velformulert og nyansert og vi snakkes nok snart igjen:)

Dette innlegget burde etter min mening vært helt overflødig, men jeg forstår Bjørgs behov for å skrive det. For nok en gang har en tråd sporet av til å "diskutere diskusjonen" istedet for problemstillingen som var: "De leser jeg ikke fordi de er kommersielle. God eller dårlig begrunnelse? Kjør debatt!" Ninni Jensen kunne tidlig i tråden si oss hvor dette ville ende, og det er jo beklagelig fordi det betyr at det er vanlig at potensielt gode diskusjoner renner ut i at noen ser spøkelser på høylys dag og ikler seg rollen som den angrepne der ingen andre enn romaner er forsøkt diskutert (eller angrepet).

Mangel på mulighet til gode diskusjoner tror jeg gir mindre aktive brukere enn forumet har potensial til.

Jeg kunne tenkt meg både en diskusjon om nevnte bøker og den komersielle litteraturen.

Siden Said skrev boka "Orientalismen" på 70-tallet har vi hatt et begrepsapparat å diskutere orientalistiske framstillinger (dvs resten av verden sett igjennom vestelige briller som et vrengebilde av oss selv) med. Og nevnte bøker har av mange blitt tolket som nyorientalistiske, ja det er gitt ut forskningsbasert litteratur om det der Talibaneren (orienten)i Drageløperen med sin dragning mot Hitler, religion, det seksuelt perverse osv, tolkes som en motsetningen til bokas farsfigur (tatt til seg vestlige verdier, de drar til USA og han har moral, redder kvinne fra voldtekt osv). Dette, i tillegg til forfatterens dramaturgiske grep, er det mulig å påstå er kommersielt blant annet fordi det gjenkjennelige og det klassiske dramaet selger. Jeg skriver dette for å begrunne at jeg mener Bjørg var inne på noe vesentlig. Andre kan argumentere i mot, men å la det bli en diskusjon om "lesemåte, tolke eller ikke tolke", synes jeg er en avsporing. Krig og konflikt har alltid gitt stoff til populærkulturen, men det betyr ikke at den er ufarlig. Hvordan muslimer og andre framstilles påvirker hvordan vi ser på "krigen i mot terrorisme" eller innvandring.

Vi må slippe til den gode diskusjonen her på forumet. Si oss enige eller uenige ved å begrunne etter beste evne. For eksempel burde vi hatt diskusjonen om de kommersielle romanene trenger et forsvar i det hele tatt. Selger ikke de som den første jordbæra uansett? Gjør ikke bokklubbene og bokhandlerne jobben for oss?

Hva er det som kvalifisere til en god diskusjon, og hvem skal bestemme spillereglene? Er det sånn at noen ikke fortjener kritikk, og kan ordlegge seg som de selv ønsker?

Det kan være vanskelig for menigmann å henge med når innleggene er så lange og så mettet på argumenter som du og Bjørg presentere her. Jeg har iallefall vansker med å henge med. Det er så mye analyse og bakgrunnskunnskap som legges til grunn at en har lite å stille opp med. Da blir dette muligens en mer faglig relatert diskusjon enn snakk om smak og behag, som er synd fordi jeg er sikker på at mange har lyst å dele sine meninger.

Bortsett fra god nettskikk, vanlig høfflighet og å unngå personangrep er vel ingen her inne for å lage "spilleregler". Det er vanskelig å svare på hva som er en god diskusjon, men det finnes likevel noen objektive kriterier tror jeg. jeg skal prøve:)

1. Jeg tror mange vil mene det er en god diskusjon når en ikke legger ord i munnen/ pennen på andre. I dette tilfellet oppfatta jeg at noen ønsket kritisk meningsutveksling om en bestemt type bøker, men endte opp med å måtte forsvare at intensjonen ikke var å angripe noens lesesmak.

2. Jeg tror mange vil mene det er en god diskusjon når det ikke kveruleres (sier ikke det er gjort her), men fortrinnsvis postes innlegg som bringer samtalen videre.

3. Jeg tror mange vil mene det er en god diskusjon når ingen blir beskyldt for å være for "lett" eller for "tung".

Hvis det er vanskelig å forstå det jeg skriver så beklager jeg det, men det er vanskelig å skrive. Jeg tenker grundig igjennom før jeg poster om jeg får klart nok frem hva jeg mener. Noen ganger bommer jeg. De gangene mener jeg en bidrar til en god diskusjon om en spør hva den andre mener, istedet for å beskrive det som "synd" at jeg deltar i diskusjonene.

1. Jeg tror mange vil mene at en god diskusjon er en diskusjon der de får vite noe de ikke visste fra før.

Jeg synes også det er temmelig håpløst om den som kan minst ("kan minst" er da en tenkt størrelse, fordi vi vet selvsagt aldri hvem som kan minst), eller har tenkt minst om et tema, legges til grunn og så si fy fy til alle innlegg som avviker fra denne standarden. Som læringsideal er det for meg absurd. Hvis jeg ikke kunne lære noe av andre her inne hadde jeg jo ikke giddet å være her.

AnjaE og Co skrev forleden ting om Dvergen som jeg fortsatt ikke helt kan gripe, men det fikk meg til å lese boka i helga. Og jeg posta innlegg i deres tråd selv om jeg antagelig hadde reflektert minst over verket. Enhver tråd må inneholde det beste og det dårligste innlegget, for å si det banalt, alle innlegg kan jo ikke være begge dele med mindre det står det samme.

I et innlegg om Volvo Lastvagnar spurte jeg hva metakommentarer er for noe, fordi det vet jeg ikke. Skulle jeg istedet kritisert vedkommende for å være faglig eller bruke et uttrykk jeg ikke forstår.....

Det som skjer når enhver som skriver noe en annen ikke forstår blir angrepet for å være ekskluderende, er jo at vi potensielt ekskluderer viten fra forumet. Og det er det jeg mener med at det fører til færre gode diskusjoner enn forumet har potensial til.

1. Jeg tror mange vil mene at innlegg av denne typen, der vi "diskuterer diskusjonen" og "spillereglene" egentlig ikke bidrar til gode diskusjoner. Vi er jo her for å samtale og diskutere bøker.

Innleggene dine i denne tråden har vært veldig poengterte og gode, Strindin. Du har bidratt til å gjøre denne tråden interessant for meg, ved å ta opp nettopp slike spørsmål som hvorvidt (skjønnlitterære) bøker gjenspeiler "fremmede" samfunn på en måte som gjør at leseren sitter igjen med et representativt bilde av det aktuelle samfunnet. Ja, det ER komplisert å skrive godt og forståelig om så komplekse temaer - men du har klart det her, i alle fall. Kudos til deg for det!

Jeg synes ikke du er uklar, du utrykker deg forståelig og veldig omstendelig;) Takk for oppklarende svar, du er veldig tålmodig:) Du har rett mht at det å lære noe nytt er bra og det har jeg vel ment hele tiden, det er vel bare hvordan lærdommen enkelte ganger blir tilført på jeg er litt skeptisk til:)

Det jeg mente med at det var vanskelig å henge med er når innleggene blir så lange og omstendelige. Litt annerledes når noe skal oppklares, men i en opphetet diskusjon vil det bremse mye. Liker godt raske, konsise og treffende kommentarer.

Men nå har jeg selvfølgelig vært med å diskustere noe helt annet enn tråden handler om, og også hvordan kriteriene for en diskusjon bør være.... Håper jeg blir tilgitt;) Savner å spøke litt innimellom for å ufarliggjøre mye av det som blir sagt, men det har jeg erfart ikke faller helt i god jord..synd. Alt blir veldig seriøst hele tiden.

Jeg har fulgt med på diskusjonene på denne tråden, og jeg er helt enig med deg i at det må gå an å diskutere ulik smak uten at leser og bok skal identifiseres med hverandre. Selv har jeg et svært bredt interessefelt som favner alt fra de tyngste klassikerne til en del av bestselgerne som til en hver tid er på markedet. Det kunne derfor ikke ramle meg inn i gå i den fallgruben å stigmatisere lesere ut fra en del av det de leser. Tid og sted varierer, og noen ganger er det herlig å hengi seg til en pageturner etter at man har pløyet gjennom tyngre litteratur. Alt til sin tid!

Det er imidlertid en ting jeg lurer litt på. Spesielt Drageløperen er trukket frem som en bok som formidler et svært unyansert bilde av situasjonen i Afghanistan. Men må en hver bok som skal formidle noe f.eks fra et så komplisert land som Afghanistan med dets forhistorie, favne over absolutt alle problemstillinger for å være verdt noen ting? (Misforstå meg rett - men skal det bli noe morsomt å diskutere dette, må problemstillingen spisses.) Innebærer dette at en forfatter som foregir seg å ville skrive om noe nært og mellommenneskelig, og som da ikke tar med absolutt hele problematikken, fort vil bli kategorisert som "unyansert" og dårlig?

Jeg for min del hadde vel (selv om det begynner å bli noen år siden og jeg ikke husker så nøye lenger) ingen forestilling om at jeg ved å lese f.eks Drageløperen skulle få innsikt i absolutt alt som hadde med Afghanistan å gjøre. Med tiden har den derimot blitt en av mange bøker jeg har lest om dette landet. Når jeg velger å lese denne type bøker - og også vil mene at det er ålreit at mange gjør nettopp det - så er det vel ut fra et synspunkt om at slike bøker er med på å menneskeliggøre skjebnene bak det vi ellers må nøye oss med å lese i avisene. Dette betyr mye for folks senere engasjement og gjør at vi ikke blir så likegyldige. Og jo "lettere" en slik bok kanskje er, jo flere leser den. Derfor vil jeg faktisk forsvare denne type bøker! De har en misjon utover det rent underholdningsmessige. Dessuten synes jeg det er et poeng at det er en afghaner som har skrevet boka. Og så får vi håpe at lesing av slike bøker gjør at folk senere blir nysgjerrig på mer dyptpløyende litteratur om problemstillingene.

Ser spørsmålene er rettet til Bjørg, men kan vel ikke gjøre noe om svarene blir flere:)

Jeg tror ikke kritikken mot Drageløperen og Tusen strålende soler først og fremst skyldes at noen mener en skal favne alt, men at forfatteren systematisk velger en mal som bidrar til å gi et fortegnet bilde. For eksempel er kvinneundertrykkelse vel så mye en del av afghansk kultur og pasthunsk kultur, som av "talibansk". Talibaneren i Drageløperen er jo en demon og demoner har vel vår kultur tradisjon for å fordrive. Ja, sågar beundrer han Hitler og vi vet alle hva som måtte gjøres i mot hans regime. Taliban var grusomme ja, men aldri imperialistiske, slik Hitlers regime var. Så sammenligningen er virkelighetsfjern, men kan legitimere krig, om en tar den på alvor. Og mange har tatt disse bøkene på alvor.

Jeg mener at det ikke er bøkenes status som underholdningsromaner som er problematisk, men at de diskuteres som om det kun er karakterene og deres spesifikke livshistorie som er fiksjon. Bøkene har fått status som ofte eneste kilde til kunnskap om et land der Norge (og en rekke andre land) er i krig på tiende året og er skrevet av en forfatter som ikke har bodd i landet siden han var barn. Og beskriver samfunnsklasser han, som barn av en diplomatfamilie og overklassen, ikke kan ha førstehånds kunnskap om. Perspektivet hans er amerikansk og hans landsmenn har trykket han til sitt bryst.

Jeg har skrevet litt om orientalistiske framstillinger i et annet innlegg. Et trekk ved slike framstillinger av "fremmede kulturer" er ofte at de fremstår som "statiske", i motsetning til vår dynamiske. De lever i middelalderen, vi i en moderne verden i stadig endring. Og forfattere som skriver fra eksil, eller landet som har vært deres størsteparten av livet, står i fare for å bidra til dette. Forfatteren her var ca 40 år og hadde ikke vært i hjemlandet siden han var rundt 15 da han dro tilbake i 2003. Han hadde ikke bodd der fast siden han var 11. Da er det stor fare for at han fryser et tidsbilde og beskriver en kultur som ikke finnes på akkurat samme måte i dag. Så på bokprogrammet om somalisk litteratur, der somaliere i Norge sa det samme. De som bor her tenker at slik og slik må vi gjøre fordi det er somalisk, mens i Somalia har de gitt seg med det for lenge siden.

Hvis bøkene du vil forsvare Rose skal ha den funksjonen du flere ganger har sagt du ønsker, nemlig åpne dører og bidra til at folk leiter videre, så tror jeg diskusjoner som dette er nødvendige. Uten dem kan bøkene snarere bidra til det motsatte; at vi tror vi vet mer etter å ha lest de, uten egentlig å gjøre det.

Du skriver så klokt! Jeg forstår din bekymring, og kanskje går jeg i den fellen at jeg tror at alle er like nysgjerrige og vitebegjærlige som meg - og dermed bare bruker dette som en inngangsport til videre søken etter viten. Jeg ønsker vel å tro at de fleste kan "tenke sjæl" og skjønner at fiksjon er fiksjon og ikke gir det hele bildet.

Det du skriver gir meg assosiasjoner til et intervju jeg så for litt siden om Coen-regissør-brødrene, som jo er av jødisk avstamning. Da de laget sin forrige film "A serious man" ble de innad i det jødiske miljøet konfrontert med at "jammen, vil dette stille jødene i et positivt lys, da?" Dette var svært viktig i miljøet. Mens Coen-brødrene nærmest harsellerte og moret seg med å utfordre tradisjonelle forhold i miljøet. Det var nettopp dette som gjorde nevnte film til noe veldig, veldig morsomt og interessant (uten å være ekstremt dyptpløyende nødvendigvis).

Jeg tenker i alle fall - for egen del, vel og merke - at folk er folk uansett kultur og bakgrunn. Om jeg leser en bok hvor et menneske fremstilles som spesielt demonisk, så tror jeg ikke automatisk at alle kan skjæres over samme kam. Men ... mulig jeg misforstår noe her, og at enkelte faktisk gjør det. I "Tusen strålende soler" tenkte ikke jeg at den demoniske mannen som undertrykket sine kvinner gjorde det pga. talibantilhørighet. Talibanregimet gjorde det imidlertid lettere for ham å slippe unna, fordi restriksjonene kvinnene ble underlagt gjorde det helt umulig for dem å velge seg bort fra situasjonen.

Jeg holder imidlertid en knapp på at folk som velger å lese bøker som "Tusen strålende soler" og "Drageløperen" i utgangspunktet er så pass oppegående og nysgjerrig på andre kulturer at de også finner andre kilder for sine kunnskaper - og dermed blir sittende igjen med en relativt nyansert syn likevel.

Det du trekker frem angående somalierne, kan det trekkes paralleller til for mange andre utvandrergrupper. Vi trenger ikke å gå lenger enn til vår egen andedam og etniske nordmenn i Amerika. Skal man VIRKELIG bli opplyst, må man jo dra til krigsområdene selv. Men likevel vil våre vestlige øyne sette begrensninger i forhold til vår evne til å ta innover oss det vi ser - fordi vi nødvendigvis vil tolke det meste gjennom våre vestlige verdier og preferanser. Det kan jo lede over til en mye større diskusjon: finnes det objektive sannheter i det hele tatt? ;-)

For meg dreier ikke dette seg om å kunne tenke selv, være oppegående eller vitebegjærlig. Fordi selv om en måtte kunne og være alt det, så er en avhengig av en kritisk offentlighet for å være opplyst.

Og disse bøkene er for meg mer produkt av sin samtid, enn kun en tilfeldig vinkling på et konfliktstoff. Og jeg er ganske sikker på at en gjennomgang av kommentarstoffet i mange aviser de siste årene vil vise et flertall av historier som er inspirert av den samme tidsånden, som disse bøkene eller samtaler rundt helt vanlige kjøkkenbord. Maktforholdene i verden har en tendens til å virke sånn at populærkulturen oftere spiller på lag, enn stiller spørsmål ved det verdensbildet som råder. Før muren falt ga den røde fare og sovjetiske spioner mye godt underholdningsstoff, og var samtidig med å vedlikeholde folks oppfatning av å leve i en todelt verden. Alle fordommer må bygge på en kjerne av sannhet. En karikatur også, skal den ha noen funksjon.

Når det gjelder arabere (afghanere omfattes, selv om få er arabere) kvinner og Islam har vi et flere århundrelangt reservoar av historier om det mystiske, seksuellt ladede (harem og slør), farlige (sabler, ørner og intense blikk) og primitive (ære, beduiner, ørken og vold) å hente vårt tolkningsapparat i fra. Og dette preger oss selvsagt når vi leser. Houssein har med sine bøker skapt historier som passer inn i denne tradisjonen og svarer til våre forventninger og fordommer. Han har på en måte lagt et nytt kapitell til en tradisjon som blir så sterk, at summen av alle framstillinger nærmest framstår som en sannhet, der jeg deler din oppfatning om at EN sannhet ikke finnes. Det er ikke bare romanforfattere som har latt seg friste til å lage enkle historier basert på gammelt tankegods, det har også verdens beslutningstagere.

Så disse bøkene er ikke så viktige for meg i seg selv, men jeg synes det er lærerikt å se de som en del av noe større.

A serious man er forresten en veldig god film:-) Og utvandrere kan lære oss mye i sine oppfatninger av gjøren og laden i moderlandet. Deres virkelighetsbilde er ofte beviser på at enhver kultur består av mange kulturer og individer, som er i stadig endring.

Nå skjønner jeg for alvor hva du mener! Og jeg forstår! Meget godt sagt og oppsummert! Du får det siste ordet! ;-)

Eg har visst gått glipp av mykje, som ikkje har vore innom her i dag, men Strindin har sagt mykje av det eg tenkte, på ein langt betre og ryddigare måte enn eg sjølv kunne gjort.

Det er veldig kjekt å sjå at denne diskusjonen har spora tilbake til sak! Det liker eg.

Vi er jo alle prega av vår bakgrunn og det vi gjer til dagleg. Sjølv underviser eg i religion og etikk, eit fag der eg stadig møter elever som trur alle muslimske menn er som han fyren i Tusen strålende soler og at alle katolikkar er som i DaVinci-koden og Engler og demoner. Dette er også bakgrunnen for at eg trur at bøker som presenterer ein stereotyp av ei gruppe mennesker, kan vere med på å stadfeste fordommar. Det er ikkje noko problem om folk les ein roman som gir eit unyansert bilete av muslimske menn og deira haldningar, viss det fører til at dei går djupare til verks og forsøker å finne ut meir om kven dei muslimske mennene verkeleg er, slik du Rose-Marie beskriver. Men eg meiner at det grensar til å kunne kallast eit problem, når svært mange ikkje gjer det, men heller konkluderer tvert med at "alle muslimske menn er slik" og "alle katolske menn er slik". Og som Strindin så fint forklarar, er tradisjonelle framstillingar av arabiske menn svært stereotype.

Dette svaret verkar eigentleg litt overflødig, tatt i betrakning at dei andre svara er så gode. Men eg tenkte bare å seie litt om korfor eg meiner at dette er noko som er verdt å diskutere.

Vi har hatt diskusjoner om euroburgere, Berlinerpopler og nå Drageløperen/ kommersiell litteratur og det begynner omtrent alltid med at noen uttaler seg meget negativt om denne typen bøker. Siden jeg har lest mye av det som rakkes ned på, uten at jeg nødvendigvis er ukritisk til disse, hiver jeg meg på mest fordi jeg blir provosert over at mange ikke tenker på det finnes en del bokelskerer som liker disse bøkene og sikkert tar det personlig at deres litteratursmak stadig blir stemplet som lett og unyansert.

Jeg kan forstå at man kan la seg provosere når man føler ens smak bli angrepet. Men det var da ikke det som var tilfellet her.
Trådstarter fortalte om en samtale hvor hun hadde spurt en person om vedkommende hadde lest Drageløperen/Tusen strålende soler. Og vedkommende svarte: "Huff, nei de er altfor kommersielle."
Hvis man skal la seg provosere på det grunnlaget, så virker det som du leter med lys og lykter etter noe å bli provosert over. Da ligger lista temmelig lavt, og jeg tror ikke det tjener deg eller diskusjonen å være så hårsår på din smaks vegne.

Ja, huff det var dumt av meg.. Lurt å lese hele tråden, herr Halvorsen. Har ventet på deg, du er veldig trofast;)Ha en riktig god natt!

Hehe, ja, det synes å ha blitt mitt kjennemerke eller signatur her på forumet å slukke ild med røyk. Noen må forsvare populærlitteraturen, du har helt rett, og jeg bukker for deg og din standhaftighet. (jeg mener ikke dette ironisk, det er bare min måte å uttrykke meg på, jeg er besudlet av gammel litteratur, eller om man vil, *beriket inntil det upraktiske). Jeg er likedan, det er vel derfor vi så ofte havner i disse feidene. Ærbødigste fiende! Hvis noen har skrevet noe om Hamsun som jeg er uenig i, vil jeg - hvis jeg da legger merke til det - ta til motmæle og forsvare ham, ikke fordi han så og si er 'min smak', men fordi han står mitt hjerte nær. Vi elsker det vi elsker, og vi forsvarer dem gjerne. Det er i vår natur og jeg er glad det er slik.

Uansett, jeg tror ikke vi er uenige. Ingen av oss er imot populær litteratur. Det jeg viser ryggen er kommersielle bøker, og jeg følger her ordboksdefinisjonen ("som er styrt av forretningsmessige interesser"), og - hvis vi kan tillate oss litt polemikk - vil denne definisjonen si at å være stolt av å lese kommersielle bøker (ikke populære, ikke de som selger, men de kommersielle ...) blir det samme som å være stolt av å bli lurt. Ringenes herre er et eksempel på et verk som er så ubegripelig lite kommersielt, så uendelig langtekkelig og omstendelig, så deilig lite proft, men som likevel er en av verdens aller mest solgte og folkekjære bøker; dette er i motsetning til alle de utallige som har prøvd å etterape Tolkien og som bare melker alt de kan ut av alv-dverg-orke-kua, f.eks. Eragon som i mine øyne bare er en stuing av stereotyper, tilberedt etter 'Den rutete kokebok'. Ringenes herre har integritet - den utstråler ren skaperglede. Jeg elsker den for det. Det samme kan jeg dog ikke si om det jeg kaller kommersielt.

Sjølv om eg synest Drageløperen er ei bok som er godt skriven, meiner eg også at ho har noko kommersielt over seg. Plottet har, til tross for Kahled Housseini sin etnisitet, eit preg av at ein ser på "dei stakkarane nedi Afghanistan" med eit vestlege og kulturimperialistisk blikk. Og dette er i utgangspunktet kommersielt. Dette er eit utgangspunkt som sel, fordi vi i vesten er veldig glad i å lese historier om "dei stakkarane nedi der". Vi er glad i å lese om folk som lid under frammande levesett og kulturar, og ikkje minst er vi glad i å lese om kor vondt kvinner som er undertrykka av fæle religionar har det. Dette er historier som vi karakteriserer som rørande, og som sel godt fordi dei er med på å stadfeste det vestlege egoet.

Eg vil gjerne lese om midtausten, Afghanistan og Asia. Men eg liker langt betre å lese bøker som for eksempel Aravind Aidiga si White Tiger og Mellom attentatene, kor perspektivet på forteljinga kjem innanfrå. I desse bøkene er forteljarane ikkje ein forståsegpåar som har reist til Vesten og lært kva som eigentleg er viktig her i livet. I desse bøkene er forteljaren den indiske gategutten eller tenaren som må kjempe for å overleve. Og forteljaren fortel om kva som er viktig i livet, frå denne sitt perspektiv. Dette blir meir autentisk.

Det kostar meg ingenting å kalle bøker med som har som utgangspunkt at vi frå vesten veit best og har funne dei einaste sanne svara på korleis vi skal leve fredeleg saman, for kommersielle. Og eg begrunnar det med at dette er eit perspektiv som sel godt (sjå bare i avisene og vekeblada). Og sidan mi lesetid er begrensa, prioriterer eg heller bøker som gir eit meir autentisk innblikk i frammande kulturar, frå innsida. Og eg har personleg ei oppleving av at eg har større utbytte av dette.

Nå er ikke det mitt inntrykk av Drageløperen at "å stakkars...", som du skriver, men ser den mer som en slags oppvekstroman med litt ekstra drama og i en litt annen kontekst enn jeg vanligvis leser. Fakta stemmer vel, med Sovjet og Taliban; og det har vært herjinger og mennesker er blitt undretrykt, så hvorfor ikke... Det må være lov å være kritisk. Litt politisk ukorrekt kanskje, men herlighet- det er jo virkeligheten mange steder. Klart det finnes mange spekter av virkeligheten, men dette var en god historie- som det tydeligvis ikke er helt "stuerent" eller inn i tiden å like.

Nå handler forsåvidt ikke denne diskusjonen om Drageløperen, men den er nevnt flere ganger så jeg tenkte det var på tide å komme ut av skapet som en som faktisk likte boken og ikke forstår all kritikken om ensidig vinkling med mer. Tenker denne boka er en døråpner for mange til å lese mer om Midtøsten og Asia, kanskje med andre vinklinger.

Drageløperen si handling kan vel summerast slikt: Gutt veks opp i Afghanistan. Gutt må flykte frå Afghanistan på grunn av Taliban. Gutt lærer amerikanske verdiar og blir mann. Mann kjem tilbake til Afghanistan og kritiserer forhalda der, i lys av dei nye, vakre amerikanske verdiane han har lært.

Det er lov å vere kritisk. Eg har ikkje sagt noko anna, men eg meiner at måten Drageløperen er kritisk på, er unyansert og einsidig. Det er lov å skrive om mennesker som blir undertrykka av brutale regime eller diktatorar. Men det er noko med utanfrå-perspektivet i Drageløperen. Når kritikken skal formidlast gjennom vestlege briller, er eg meir interessert i nyheitsmagasin og artiklar, ikkje romanar.

For min del opplever eg ikkje at Drageløperen er ein roman som gir meg noko nytt, eg opplever at Drageløperen er ein roman som ønsker å stadfeste dei fordommane mediebiletet vil at eg skal ha. Eg vil heller lese ein roman som forklarar korfor slike som skulekameraten til hovudpersonen (eg har gløymd namna) blir med i Taliban-partiet og vel å leve slik han gjer. Det kan fortelje meg noko nytt, frå eit innanfrå-perspektiv, som eg ikkje har lese før.

Jeg mener at det ene ikke utelukker det andre. Og for oss som ikke er så bevandret i hvordan det egentlig er, vil dette være en god begynnelse til å utvide horisonten. Jeg ser på meg selv som relativt lite fordomsfull, men ser ikke det du ser.Jeg er også interessert i andre sider av saken, men å lese om hvordan barn/ ungdom blir med på slike grusomheter, er jeg usikker på, en det skal vel ikke så veldig stor fantasi for å forstå hvorfor. Evt hvor mange tidligere barne- / undomssoldater er det som skriver bøker evt lar seg intervjue...

Jeg har ingen problemer med å se at vi har forskjellig ståsted, og jeg har sågar blottet min mangel på kunnskap om dette temaet, så det handler ikke om å få rett, men bare fortelle at det nok finnes en del folk der ute som møter slike verdener for første gang gjennom en slik bok som Drageløperen. Da er det greit om en ikke bør skjemmes fordi en ikke har "den rette" oppfatningen av sannheten. Mulig jeg er litt ute på jordet og vandrer i mine egne tanker, men jeg lot meg nå bli revet med i dette;)

Eg prøvde eigentleg bare å forklare korfor eg er einig i uttalinga om at denne boka er "kommersiell", som trådstartar var så rysta over. Og eg meiner at boka er kommersiell, fordi ho formidler populære fordommar som sel godt, på ein lite nyansert måte.

Eg opplever at du legg ord i munnen på meg, som eg ikkje har sagt. Eg meiner ikkje at ein bør skamme seg over å ikkje ha den rette oppfatninga, slik du skriv. Men eg meiner at det er synd at alle dei som møter "slike verdener for første gang gjennom ei slik bok som Drageløperen" som du seier, møter slike verdner gjennom ei så unyansert framstilling. Eg trur "Drageløperen" tener meir til å stadfeste fordommar enn å utfordre dei. Og det synest eg ikkje er ein god ting.

Jeg var ikke "så rysta" over at noen kalte Drageløperen for ei kommersiell bok. Jeg reagerte bare på at noen brukte begrunnelsen "Den boka er for kommersiell", for ikke å lese den. Synes det var litt for enkelt. Flere i denne tråden som har brukt den samme begrunnelsen for ikke å lese den boka, men flere av de har nyansert det bedre, og da er det lettere å forstå det. Har ingen problemer med å forstå det. Vi må jo alle velge ut hva vi vil lese. Når det er sagt, så synes jeg det er utrolig gøy at så mange har skrevet innlegg på denne tråden. Veldig interssant å lese:)

Det kan hende det bare er meg, men når det står 12 utropsteikn i overskrifta, tenker eg at det er eit uttrykk for for eksemepel å vere rysta eller sjokkert - derav den feilslutning :)

Eg synest også å seie at "den er for kommersiell" er litt for enkelt, men likevel er eg einig i at boka er kommersiell. Og det var det eg svarte på - kva som gjer at eg er einig i at dette er ei kommersiell bok. Viss ikkje det var det du spurte om i det heile tatt, beklager eg at eg misforstod deg.

Eg er heilt einig i at alle skal få velje kva dei vil lese. Men eg opplever ofte at det blir sett på som eit uttrykk for ei negativ, snobbete og elitistisk haldning å faktisk ta desse vala, dersom dei går ut over bøker som sel i enorme opplag. Dersom ein vel at ein vil lese desse bøkene derimot, er det heilt greit å avfeie andre bøker ved å seie "Eg liker ikkje tunge bøker", utan at ein eigentleg veit om boka er "tung" eller ikkje. Og det er jo like lettvint, men langt meir akseptert.

Mulig du legger mer i dette enn jeg. Tenker i utgangspunktet at boken ikke har så stor betydning for folks holdninger som du uttrykker. Er litt usikker på hvilke holdninger du mener den fremmer. Det er en roman vi diskuterer og etter det jeg har erfart er vel ikke romaner vanligvis spesielt objektive. Vi ser handlingen gjennom en gutt/ manns øyne, og hans handlinger mot sin beste venn er vel så viktige som det ytre, som jeg regner med er det du viser til.

Då er vi nok grunnleggjande ueinige der :), for eg trur nemleg at bøker har stor betydning for folk sine haldningar. I alle fall bøker som i stor grad gir seg ut for å ha dokumentariske trekk. Det verdisynet eg meiner denne (og ei rekke andre bøker, filmar og andre medier) representerer, er ei formidling av vestlege (amerikanske) kulturimperialistiske verdiar.

Det er mykje gale med måten talibanregimet behandlar folk på, og det er absolutt kritikkverdig. Men denne kritikken må komme innanfrå, med utgangspunkt i korleis folk har det og korleis det er å leve der. I Drageløperen blir samfunnskritikken presentert gjennom måten det afghanske samfunnet skil seg frå det amerikanske, med ei tydeleg "hadde dei bare vore som oss"- haldning, ville ikkje noko av dette vonde skjedd. Og det er eit unyansert utgangspunkt. Eg meiner at boka ikkje problematiserer situasjonen slik han er, i Afghanistan, men at ho samanliknar det afghanske samfunnet med noko det ikkje er i det heile tatt. Folk har opplevd mykje vondt under Taliban, men det legitimerer på ingen måte den krigen som foregår der nede nå. Den krigen bunnar også i den same utanifrå-haldninga som boka presenterer: vi i vesten skal komme og redde dei stakkarane frå det fæle regimet dei lever under. Og eg synest dette utgangspunktet er kritikkverdig. Det eg reagerer på er altså at kritikken kjem i eit utanifrå-perspektiv og ikkje i eit innanfrå-perspektiv.

For å ha samanlikningsgrunnlag kan eg jo nemne Persepolis som eit motstykke. Persepolis reiser mykje av den same krtikken som Drageløperen gjer, mot regimet i iran, men i Persepolis er opprøret lokalisert i Marjane, i eit innanfrå-perspektiv og ikkje i eit "alt er mykje betre hos oss"- perspektiv. Og det er dette eg reagerer på.

Men eg har på ingen måte meint å rakke ned på andre sine lesevaner. Eg har bare forsøkt å forklare korfor eg personleg eigentleg kunne klart meg fint utan å ha lese akkurat denne boka. Og eg trur at vi gjennom film, medier og bøker lar oss påverke til å tru bestemte ting om verda.

Jeg oppfatter som sagt ikke det du prøver å presentere her, muligens fordi jeg ikke er opptatt av å tolke alt jeg leser. Har ikke tenkt at "vi er bedre" eller liknende, men det utelukker ikke at andre tenker sånn - ser det. Som jeg har sagt tidligere i denne tråden, er at skal en sjekke motiv og bakgrunnen til alle forfattere en leser blir det å lese et studie ikke hygge og kos, alt for mye stress i en travel hverdag. Klart en skal være kritisk, men overtolker man vil det ødelegge mye av lesegleden for meg og sikkert mange andre.

Då les vi nok på veldig forskjellige måtar. Eg er oppteken av å finne ei meinig i og forstå dei bøkene eg les, utan at det øydelegg lesargleda for meg. Snarare tvert i mot finn eg mykje glede i å lese bøker som gir meining. Også er det nokre bøker som presenterer ei meining eg ikkje liker, og då blir eg litt negativ til desse bøkene. Men med fare for å gjenta meg sjølv, trur eg eg skal la dette ligge nå. Eg har sagt kva eg meiner om denne boka.

Stort sett alle bøker er vel kommersielle? Om man med "kommersiell" mener bøker som selger godt (for godt?) så er vel Hamsun også en kommersiell forfatter? :)

Jeg tenker at det man mener med "kommersiell" i denne sammenhengen er bøker som er skrevet nesten primært for å selge godt. Og at forfatteren har sitt publikum i tankene når hun skriver og lar det styre kunsteriske valg.

Jeg tror det er mange forfattere som ikke gjør det også. Forfattere har vel mange grunner til å skrive bøker, og det er kanskje mange av dem som ønsker å bli lest av flest mulig. Men jeg tror også det er mange forfattere som gir beng i om de blir lest eller ikke, men har andre grunner for å skrive.
Men som med livet generelt så er det nok mange grunner og glidende overganger.

Jeg bruker for det første aldri ordet kommersiell litteratur om bøker.

Når det gjelder Drageløperen og Tusen strålende soler så er det to gode bøker. Jeg likte begge veldig godt og begge hadde sterke historier å fortelle.
Er dette bøker som jeg har trykt til mitt bryst og gjort uforglemmelige.. nei absolutt ikke.
Skjønner allikevel at disse to bøkene ble bestselgere og har havnet i båsen for "kommersiell litteratur". Bøkene oppfyller alle kravene slik jeg ser det. Historiene er gripende, rørende og lettleste. Jeg føler meg temmelig sikker på at disse to bøkene aldri i fremtiden vil bli betegnet som klassiske verk.

Hvis man som bokelsker har som mål og styre unna bøker fordi dem er lest av mange og dermed blitt populære så vil man gå glipp av mange flotte historier.
For min del er målet å jakte på gode bøker og om det er en krimbok, klassiker eller en kommersiell bok har liten eller ingen betydning.

Hvis man som bokelsker har som mål og styre unna bøker fordi dem er lest av mange og dermed blitt populære så vil man gå glipp av mange flotte historier. For min del er målet å jakte på gode bøker og om det er en krimbok, klassiker eller en kommersiell bok har liten eller ingen betydning.

Jeg tenker at som bokelsker så er denne problemstillingen neppe så aktuell. For de fleste av oss har vel ikke problemer med å finne bøker å lese, snarere tvert imot. De fleste av oss har et luksusproblem i så måte. Så når jeg styrer unna visse bøker som fx krim, "euroburgere" og andre bøker som blir veldig populære, så tror jeg ikke at jeg dermed går glipp av så mye, men tvert imot hjelper det meg å sile og sortere slik at jeg lettere kan velge de flotte historiene. For min "shortlist" over bøker jeg har som jeg har lyst til å lese begynner å bli temmelgi lang. Jeg har vel lesestoff for et par år minst.

Veldig enig og godt sagt. Det er lov å hygge seg med noe som ikke nødvendigvis blir en klassiker. Og hvordan kan en vite hva en går glipp av hvis en ikke leser det? Variasjon er også nyttig. Fordelen er at en da kan diskutere med flere, utvide horisonten og kanskje bli litt klokere, både sosialt og intellektuelt:)

Eg tenker at det handlar litt om å velje kva ein vil gå glipp av. Og sjølv om ein ikkje kan vite kva ein går glipp av om ein ikkje har lese det, har i alle fall ikkje eg kapasitet til å lese alt eg vil. Og då brukar eg gjetningar som utgangspunkt for kva eg skal velje bort. Desse gjetningane er basert på fordommar, men det er jo alle val.

Godt sagt.

Er veldig enig, Godt sagt. Har lest innleggende under her, og mange begrunner hvorfor de prøver å styre unna, og det gjør jeg selv også. Jeg har lest "Tusen strålende soler" og likte den veldig godt, men har styrt unna "Morgen i Jenin", nettopp for jeg tror at det er en "kopi" av "Tusen strålende soler". Jeg styrer unna all type seriepocket, fordi jeg tror at det ikke lenger fenger meg som det gjorde da jeg var helt ung. Som noen sa i et innlegg, så er det så mange bøker å velge mellom, og da må man velge ut noen. Grunnen til innlegget var bare at jeg reagerte på at noen kategorisk valgte bort en bok fordi den er for kommersiell. Er gøy å høre hva andre mener om dette, og har fått mange gode svar. Som bestandig før, så lærer jeg mye av å lese debattene her inne, og synes det er gøy med alle refleksjoene her inne. Det gjør at jeg også blir mer reflektert:)

Hvordan kan du tro/si at Morgen i Jenin er en "kopi" av Tusen strålende soler?

He he. Jeg innbiller meg det. Kan være jeg er helt på jordet, men det er iallefall begrunnelsen for at jeg ikke har lest den. Dårlig begrunnelse, jeg innrømmer det. Og sikkert ikke en bedre begrunnelse enn å si at boka er for kommersiell. Møter meg selv i døra der....Men men...Har så mye bøker på vent, så har ikke undersøkt (anmelderlser o.l) noe om den heller, og dumt å uttale seg egentlig i det hele tatt da:)

Jeg har lest begge og mener du er inne på noe;-) Jeg har sammenlignet de bøkene og plassert dem i samme sjanger. Ordet "kopi" satt i hermetegn tyder vel at en ikke mener "blåkopi", men noe som ligner.

Den er grei. Jeg har stor sympati med palestinerne og deres historie, så jeg kjente at jeg reagerte umiddelbart.

Jeg har heller ikke lest de bøkene. Hovedgrunnen til det tror jeg er fordi jeg hittil har opplevd at sånne "motebøker" sjeldent er det som treffer meg mest. Det har egentlig ikke noe med hvor mange eller få som leser dem, men at de folkene som leser de bøkene ofte er de samme som har lest bøker som "Øya", f.eks, og skrytt den opp i skyene, og da jeg leste den samme boka og ikke fant den mer enn helt middels ok, så minker jo tilliten min til at deres vurderingsevne sammenfaller med min:)

Jeg har ikke bestemt meg for å Ikke lese dem, men det frister meg heller ikke usannsynlig mye akkurat nå.

Forresten så ser jeg ikke nødvendigheten med så mange utropstegn i en tittel:o)

Det er jo faktisk en begrunnelse for å ikke lese de bøkene. Når deg gjelder utropstegnene, så må du leve med de:)

Du satte ord på endel av det jeg tenker i forhold til slike "populære bøker". Jeg vet ikke helt hvorfor, men når en bok blir populær og "trykket til så mange bryst" som fx Drageløperen, Tusen stålende soler, Øya osv., så tenker jeg automatisk: "mneeeeh, jeg styrer meg". Jeg tror ikke det kommer av snobberi heller, det er nærmest instinktivt. Kanskje jeg er litt elitist og åndssnobb, men jeg føler meg ikke sånn.

Det handler ikke om profitt og popularitet, slik jeg ser det. I mine underlige tankebaner er det kommersielle ensbetydende med å være bevisst tilpasset sitt publikum, sin målgruppe. Teksten skal vel tilpasse sin leser også, hvorfor ellers leser man? eller istedet for å bruke ordet 'tilpasse', la meg si 'utfordre'. Jeg mener man kan styre unna kommersielle bøker hvis man ikke får noe ut av dem. Og jeg har vondt for å kjøpe utgivelser av en kar som har megavilla på Palm Beach skjønt han ikke kan å skrive gode bøker (mine fordommer mot James Patterson).

Jeg må innrømme at jeg leser en del bøker uten å undersøke bakgrunnen til forfatteren. Skulle mine følelser overfor forfatteres livsførsel/ holdninger forhindret meg fra å lese noe av dem hadde det blitt et snevert marked å velge fra. Det vil også være meget tidkrevende å sette seg inn i, men jeg er selvfølgelig ikke upåvirket. Det er en grunn til at jeg foreløpig enda har unngått å lese Knausgård;) Synes han virker litt vel selvopptatt og har fått i overkant mye publisitet.

Jeg får en følelse av at dette koker ned til hvordan enkelte mennesker ønsker å bli oppfattet av andre.

Hva de tror/mener gir status å lese/ha i bokhyllene sine.

Det jeg får en følelse av at dette koker ned til er at noen føler at deres smak blir angrepet. Og går ukritisk til motangrep.

Person A sier: "Jeg gidder ikke å lese sånne bøker."
Person B hører: "jeg gidder ikke å lese de teite bøkene du liker, og du er teit som liker dem."

Ser du feilslutningen?

Hvilke valg jeg gjør om hvilke bøker jeg leser er jo ikke noe verdiutsagn om din smak og de bøkene du leser.

Jeg synes det er helt håpløst med sånne diskusjoner, forstår ikke helt hvorfor jeg blander meg inn i dem.

Noen foretrekker det ene, noen det andre, og mange liker å blande, enten det dreier som om litteratur, musikk, filmer, møbler ol.

Vi er forskjellige på mange områder, og ingen skulle behøve å måtte forsvare seg og sitt.

Der er jeg ganske enig med deg! Kanskje ikke at det er helt håpløst med slke diskusjoner, men at ingen skulle behøve å måtte forsvare seg og sitt.

Og det var jo det som skjedde i denne tråden. De som har som utgangspunkt at fx Drageløperen er for kommersiell for at de velger å lese den måtte forsvare seg.

Jeg klarer ikke å fri meg fra følelsen av at mennesker som setter krav til et verks popularitet, eller mangel på sådan, driver med noe helt annet enn å absorbere tekster ...

Det minner litt om når noen "oppdager" et band, og blir litt snurt når det etterhvert blir allemannseie. Eller når navnet man har valgt til ungen sin havner på topp-ti-lista. Litt på siden, men jeg måtte bare...

Jeg tenkte eksakt det samme

Grunnen til at denne diskusjonen blir så håpløs, tror jeg skyldes spørsmålsstillingen.

En god bok kan i utgangspunktet være "ukomærs", skrevet sært, uten bestemt målgruppe og refusert av forlagene. En dag blir den likevel gitt ut. Fordi den er god, dukker den opp i en lesesirkel, deretter en til og jungeltelegrafen starter, boka selger, forlaget lukter kroner, starter annonsering og betaler bokhandlerene for å stille ut boka og de betaler for at de ansatte skal anbefale den. Så med et: Boka er blitt en bestselger. Både god og komersiell.

Om en bok er god eller ei, er bl.a. et spørsmål om hvorfor man leser, om boka dekker formålet: Å koble av? Bli berørt, behov for spenning, drømme meg inn i en annen verden ... i så fall hvilken, lære om fremmede kulturer, osv. Så om en bok er god, bør begynne med spørsmålet: Hva er behovet?

Vi som "anmelder" bøker her på forumet, meg inkludert, kan bli flinkere til å si ... for eksempel:

"Dersom du er ute etter en speningsroman fra norsk finansmiljø og samtidig vil lære om hvordan blårussen trikser og manipulerer, er Tom Kristensens En kule et godt valg. Treningkast 5."

Deretter finnes det en rekke objektive krav til kvalitet, akkurat som når Biltilsynet avskilter en bil fordi den er trafikkfarlig. Eller du heller ut en vin fordi den smaker eddik.

Å si hva som er galt med en bok er mye lettere enn å si hva som er bra. Vi trenger ikke være redde for å kritisere, både forlag og forfatter har godt av å få tilbakemeldinger.

Det er vel en forskjell på om stort salg er et resultat av en spesielt god bok, eller om boka ble skrevet for å selge. Mange av de store verkene(Bibelen, Ibsen/bjørnson/Hamsun/Shakespeare) er jo bøker som er solgt i "millionvis", men dømmes ikke selv om de finnes i "annenhver bokhylle".

Når "alle" leser en bok, og liker denne, tenker jeg at det må være et eller annet som fenger eller berører, og jeg gir boka i det minste en sjanse ved å lese litt om den. Men det går vel kanskje litt på jåleri også da, blant enkelte, hehe...

EDIT - så leste jeg resten av tråden, og så at det meste allerede var nevnt, men jeg lar innlegget bli stående :-)

Jeg lar ikke være å lese en bok fordi den er kommersiell, men jeg styrer generelt unna den.

Jeg har ingen problemer med å forstå hva vedkommende mener og synes det er en helt legitim begrunnelse. Vi får jo bare lese et begrensa antall bøker i livet og må foreta valg.

Selv har jeg bøker som Mengele Zoo, Engelen på det syvende trinn og Shantaram på favorittlista. Alle bøker som har solgt godt. Jeg synes det er gode underholdningsromaner, mens mange andre bestselgere synes jeg er dårlige underholdingsromaner.

Samtidig mener jeg (også sagt i en annen tråd) at det er en forskjell på sluttproduktet til forfattere som skriver for å selge og de som skriver fordi de har noe unikt på hjertet. Det er som regel sistnevnte som skaper noe nytt, varig og kunstnerisk verdifullt. Er de heldige selger de godt også, men mange opplever nok det samme som Samtiden i møte med SE og HØR og kunstfilm i møte med Hollywood.

Er inspirert av Thure Erik Lund om dagen og en ukjent karakter i boken Compromateria beskriver de som "skreiv varer" som forfattere som hadde funnet ut at "verden var ferdig bygd, at man ikke kunne gjøre noe mer, og at man bare kunne skrive oppå den." Jeg tror han er inne på noe vesentlig og viktig, men jeg orker ikke lese Thure Erik Lund hver dag;)

Men hvis du hadde brukt den begrunnelsen i din utvelgelse av bøker, så ville du ikke lest "Mengele Zoo" osv. At du har lest de bøkene, betyr at du ikke velger bort bøker utelukkende for at de er "for kommersielle"......

Riktig, men det betyr jo ikke at jeg ikke forstår de som gjør det. Du kommer ikke i åpningsinnlegget med noen definisjon av begrepet "kommersiell" og da må vi tolke selv. Jeg tenker at folk med god grunn kan styre unna det som er laget for å selge (selv om jeg altså ikke alltid gjør det) og kalle det kommersielt, men samtidig lese bestselgere som Ringenes Herre fordi bøkene har en kvalitet som gjør det tvilsomt om de "bare" ble skrevet med kommersiell suksess for øyet.

Nei jeg ville ikke gitt det som begrunnelse. Bøker er bra uavhengig av hvor kommersiale de er. Jeg gir bøkene en sjanse før jeg avviser de. I hvert fall såpass at jeg setter meg inn i hva de handler om før jeg uttaler meg.

Å ikke lese noe for at den er kommersiell er en merkelig begrunnelse. Da kan man med andre ord ikke lese noe som selger godt, og som andre leser da. Skal man slutte å lese Knausgård, Solstad, Kjærstad, Wassmo eller Elstad fordi de selger for mye da kanskje? Man kan vel her mistenke at det ligger litt snobberi bak, at "kjennere av den gode smak" helst vil lese litt obskur litteratur for å føle seg spesielle, og diskutere seg imellom litteratur på et "høyere" plan. Vi har alle ulike preferanser når det gjelder litteratur, og hva vi finner som bra i en bok. At noe selger bra, sier ingenting om en bok er objektivt god eller dårlig. Den gir dog en liten pekepinn på at den rører ting som flere av oss kan synes er bra... Kan jo til slutt si at jeg har lest Drageløperen, og syns den var bra. ;)

Det er akkurat det jeg vil fram til. Jeg skjønte jo godt hva hun mente med utsagnet, men jeg synes likevel det er en dårlig begrunnelse. At man er ute etter litteratur som ikke bare er et "publikumsfrieri", synes jeg er helt greit, men derfra å avskrive bøker med at de er for kommersielle synes jeg nesten er litt for enkelt.

En kommersiell bok er pr. mine definisjoner en bok som er skrevet for profittens del.

Jens Bjørneboe skrev vel "Uten en tråd" med tanke på profitt, har jeg hørt. Litt i overkant spekulativ, men boka solgte vel som hakka møkk til den ble forbudt en stund. Tenker mange seriøse bokelskere har snust på den tross motivet til forfatteren.

Ser jo at vi nå beveger oss inn på kiosklitteraturen nok en gang. Den er ofte hurtigskrevet og mange av dem som skriver tjener masse penger. Så hvis det er det som regnes som kommersielle bøker, og det var det som lå bak ordene i åpningsinnlegget blir dette muligens en litt annen diskusjon?

Det er og har vel vært mange forfattere til alle tider som har skrevet bøker for profitt, samtidig som de de vil formidle noe til oss lesere.
Dostojevskij var glad i å spille på casino og trengte sårt penger, hva gjorde han for å få tak i de? Skrev fantastiske romaner som feks. "Spilleren", i den romanen tar han utgangspunkt i selvopplevde opplevelser.
Jens Bjørneboe hadde behov for penger på den tiden han skrev "Uten en tråd" og ellers også i livet. I følge Fredrik Wandrup's biografi om Bjørneboe skriver han at han hadde flere motiver for å skrive den romanen.
Han hadde alltid likt å være litt "slem gutt", balansere på kanten av det tillatte, og ikke minst peke nese til borgligheten og snerpetheten.
For det andre var han en forfatter som søkte å sprenge grenser, bl.a. skildre intime seksuelle forhold.

Rart hvis ikke forfattere tenker profitt som vi andre, de skal jo leve av noe de også. Det er vel ikke bare idiologi som driver de, eller....? :)

Og når du nevner Dostojevskijs "skrivemotivasjon", kommer jeg til å tenke på Charles Dickens (og vel også bl.a. Alexandre Dumas? - far eller sønn, jeg klarer ikke holde dem fra hverandre), som opprinnelig skrev sine bøker som som føljetonger for avisene. Han var visst en av de første som opererte med "cliffhangers" på slutten av hvert kapittel, slik at folk bare måtte få med seg hva som ville skje i neste episode... Dickens skal også ha fått betalt pr. kapittel - det var visst derfor historiene hans er så lange, mener jeg å huske. Flest mulig kapitler på trykk i avisen = mest mulig cash inn.

Men gjør det dem kommersielle? Er det mer legitimt at såkalt seriøse forfattere skriver for profittens skyld enn de som ikke har annet å falle tilbake på, ja tror nok det. Har du bevist at du har noe å fare med og har en formidlingsevne og en språklig bevissthet/ kompetanse som er noe utenom det vanlige kan du ta deg noen ekstra friheter; som for eks å skrive for å spe på inntektene uten at det gjør deg mindre seriøs av den grunn. Disse bøkene/ forfatterne blir sjelden valgt vekk, men blir sett på som noe kuriøst og analysert opp og ned for å finne andre motiver for utgivelsen; se eks Jens Bjørneboe, som du nevner.

Jeg mener dette ikke dreier seg om legitimitet i det hele tatt. Det er vel ikke mindre legitimt å skrive for Unni Lindell enn for Kjell Askildsen? Folk leser jo av ulike grunner og det eneste mange romaner har felles er at de forteller en historie og presenteres i form av en bok.

Jeg mener det er forskjell på resultatet om forfatteren setter seg ned med alle ingrediensene og trylleformularet for bestselgere og det å utvikle sin egen stemme som viser seg å selge som hakka møkk. Hva forfatteren håper på er ikke viktig, men hva vedkommende har på hjertet. Tolkiens univers eller Murakami er eksempel på noe unikt som tar av, det finnes mange mange andre. Så er det de som er i utakt med egen samtid, som f.eks Melville der Moby Dick tok av først etter hans død. Men mange skriver svært godt uten å selge, noen ganger skyldes det at de krever mer av leserne enn de fleste orker, for andre at de er uheldig med markedsføring osv

Ytterpunktet for det som skrives for å selge er jo serier som har en oppskrift slik at den kan skrives av ulike forfattere. En mindre klar variant er kanskje de store tårevåte fortellingene som tidligere er omtalt under Euroburger-diskusjonen. Innenfor denne sjangeren (for å kalle det det) er det så mye som ligner noe du har lest før at salgstallene til forgjengeren må ha vært en sentral drivkraft for kopien. Noen gjør det godt og bidrar med stor underholdning, andre mislykkes. Som når du vil kose deg med en god sitcom, romantisk komedie eller actionfilm.

Folk som er ute etter en "Drageløper" blir skuffa om det kommer flygende en "Fuglane" og visa versa.

Det må vel derfor være like lov å si at jeg styrer unna kommersielle romaner fordi de ikke bidrar med noe nytt, at du som regel kan "lukte" en slik roman på lang avstand og at de hopper jeg over fordi jeg vil bruke min tilmålte tid på jorda til å lese romaner som gir meg noe mer? Som å si at jeg skal ihvertfall få med meg Morgen i Jenin for den har jeg hørt ligner på Tusen strålende soler eller Bernstein for han skal ligne McCourt, fordi jeg liker gode pageturnere med spenning, sorg, glede og kjærlighet?

Jeg er jo forsåvidt enig med deg, og du sier det veldig bra.

For meg er det dessverre ikke like lett å "lukte lunta". Jeg er jo en av dem som likte "Tusen strålende soler", muligens fordi jeg ikke har forutsetning for å se de tingene den er kritisert for. Jeg ble både rørt, sjokkert og litt blendet. Kanskje jeg kan måle seriøs litteratur ut fra hvor mye tid det tar å lese den,hehe? Såkalte pageturnere er jo ofte av litt lettere kaliber.

Det må selvfølgelig være opp til enhver å velge hva en leser, men om det er nødvendig å publisere hva en ikke leser er kanskje ikke en dyd av nødvendighet, om en ikke da blir direkte konfrontert. Jeg synes det greit at folk er ærlige, men det betyr ikke at en må si alt en mener.

Sant det. Jeg har for eksempel aldri uttalt meg om nære slektningers kioskserier, fordi jeg aldri har lest de.

Kanskje kjenner jeg lett igjen fordi jeg har lest flest bøker av slukestoff. Og jeg mener helt oppriktig at jeg synes noen av dem er svært gode innenfor sin sjanger. Men jeg synes også det er en form for forutsigbar underholdning og leser derfor også litteratur som har mer særpreg ved seg.

At andre rendyrker den ene eller den andre sjangeren plager meg fint lite, men jeg synes det er irriterende at folk beskyldes for snobberi med en gang de lar være å kjøpe fra bestselgerbordene. Vi kommer til å bli et åndelig fattigere folk om alle løper i samme bokhylla. Men skit i statusen! Svært få som leser for å få status. Det tar for mye tid og dessuten er verden stadig i endring. Mozart var visst sin samtids popmusiker, Dickens kom ut i ukebladføljetonger og noen omtaler Tolstojs Krig og Fred som datidens såpeopera.

Jeg er enig, men det er neimen ikke lett å vite sikkert hvilke bøker som er hva.
Jeg leser nå biografien om Gabriel Scott, og her leser jeg at "Tante Pose" ble skrevet "for markedet", altså for pengenes skyld.
Han ble sterkt kristisert av en gruppe intellektuelle i Kristiania. Boka ble en stor kommersiell suksess og han fikk de pengene han så sårt trengte den gang.
Men jeg tenker at når en forfatter har suksess med en roman, og neste roman er "farlig" lik den første, det er da jeg lurer litt på om ikke noen "koker suppe på en spiker" ;)

Jeg er selv rask å kaste meg på digresjoner, men grunnen til innlegget var at jeg egentlig synes at det å si at jeg leser ikke en bok fordi den er for kommersiell, er for lettvint. Det er mange gode bøker eller klassikere som selger i bøtter og spann. Og mange klassikere har jo solgt mye mer enn dagens bestselgere. Øystein sier her ovenfor at hans definisjon på kommersielle bøker, er bøker som er skrevet for profittens del. Og det stemmer helt sikkert, men hvordan vet vi hvilke bøker som er skrevet bare for profittens del (unntatt serie-pocket, og mye av krimbøkene??). Og hvor mange forfattere vil innrømme at de skriver kun for profittens del, og hvor mange vil innrømme at de ikke skriver i det hele tatt for profittens del?

Hadde vært gøy å hørt hva forfatterne selv mener om dette her. Det er nok mange forfattere som skiver bøker kun for profittens del, og jeg innbiller meg at spesielt krimforfattere gjør det. Men er ikke de aller fleste forfattere ute etter å få solgt bøkene sine. Hvordan kan man skille på hvem som skriver kun for profittens del og hvem som ikke gjør det? (Nå merker jeg at jeg selv kommer litt på siden av mitt eget innlegg.. men.. men..) Har tenkt en del på dette og det er interessant å høre hva andre mener.:)

Kommersiell

Mulig jeg flisespikker her, men det er forskjell på kommersiell og bestselger.

That will be the day...nei det bryr jeg meg ikke om. Leser det jeg har lyst til, og er det kommersiell lektyre så får det det heller bare være det. Det er gjerne en grunn til at noen bøker blir mer omtalt enn andre, vanligvis er det en god bok som fortjener oppmerksomheten. :o)

I utgangspunktet nei, jeg velger ikke bort en bok på et sånt grunnlag, om jeg velger å ikke lese en bok så har det andre årsaker enn at den er kommersiell, så snobbete er jeg ikke. Jeg finner bøker her inne, ved å lese blogger og ta anbefalinger fra venner og familie.

Bare sånn for ordens skyld, jeg har lest både Drageløperen og Tusen strålende soler, likte førstnevnte, var ikke så begeistret for sistnevnte.

Har vi ikke diskutert dette opp og ned veggene?

Kiosklitteratur versus skjønnlitteratur osv ... Så ender debatten med at tilhengene av kiosklitteratur blir snurte og beskylder de som stiller krav til kvalitet for å være snobbete vindrikkere, dessuten er smaken som baken og vi lever i et fritt land. Dessuten kjøpte jeg "Vidunderbarn" i en kiosk og det er vel ikke kiosklitteratur. Akk!

At Grandiosa er Norges nasjonalrett betyr ikke at det er en god pizza, eller?

At så innmarri mange mennesker spiser pølse og lompa på Statoil, betyr ikke at bensinstasjonen er et godt spisested.

Men snur vi på det og spør: Hvorfor solgte Beatles så mange skiver? Jo, musikken var god.

At mange kjøper noe er ikke kvalitet i seg selv, særlig ikke i bokbransjen. Det ville hjulpet om de på forumet her begrunner hvorfor de liker bøkene de anbefaler, ikke bare ... " å Gud, jeg bare elsker Anne Holt altså."

Å begrunne med at en bok er for kommersiell og at man da avskriver den med den begrunnelsen, er nesten det samme som å anbeale bøker med at "Å Gud, jeg bare elsker Anne Holt altså" (Ditt sitat).

Dette er ikke en diskusjon om kiosklitteratur versus skjønnslitteratur osv. Les innlegget mitt en gang til!!!! Når det gjelder kiosklitteraturbegrepet, så er vel det begrepet ikke som det en gang var. Idag får du kjøpt klassikere også i pocket-utgave på kiosker.

Det har vært skrevet mye om dette før her på denne siden, men vi må kanskje ikke glemme at det stadig kommer nye medlemmer til og disse (pluss fler av oss andre som lå litt lavt i terrenget først)gjerne vil skrive om ting vi er "ferdige" med.Har mer enn en gang brukt denne siden for å finne ut om visse bøker er noe å bruke tid på eller om de kan bli liggende og vente en stund til. I dag er kiosklitteratur mye mer mangfoldig enn for en del år siden, noe jeg syns er flott. lettere tilgjengelig for alle, og koster ikke all verden.

Det synes jeg høres "snobbete" ut. Jeg leser hva dere her inne mener, bokblogger, anmeldelser, og velger ut i fra det.