Bokelskere.no

Jo, det er det vel, men etter kvart, no som eg kjenner historia gjennom den engelske originalen, filmane på kino og i fjernsynet og på dvd og no til sist i omsetjing til norsk som lydbok, er det nok romanen som kunstverk som opptek meg - korleis forfattaren byggjer opp historia, som ho veit slutten på, heilt frå fyrste setning. Austen har planen klar, og ho lagar opp- og nedturar i forholdet, nøye planlagde, og med sidespor som illustrerer og kontrasterer hovudhandlinga og held lesaren i spenning. I dette landses universet er kvinna ei vare, og Austen er for tidleg ute til at ho problematiserer dette i særleg grad. Heldigvis, det seier no eg på ein 8. mars, fekk vi Camilla Collett her i landet, litt seinare. Men du verda så fin ein roman (om enn noko einstonig innlesen)!

Jeg har tidligere lest noen av Austens romaner og bare blitt så måtelig begeistret, så jeg sparte Stolthet og fordom i det lengste fordi jeg har fått inntrykk av at den er Austen på sitt aller beste. Nesten alle bokelskere som har ytret seg her inne, er bortimot ekstatiske i sin lovprisning.

Nå har jeg lest den. For å ta handlingen først: Den er åpenbart meget velkomponert, de dramatiske elementene og sidehistoriene opptrer akkurat der de gir mest effekt, - men for meg blir det likevel såpeopera. Man skjønner helt fra starten hvordan hovedfortellingen kommer til å ende. Når dette likevel ikke blir en platt "dameroman" skyldes det i stor grad skrivestilen. Det er interessant å følge de fornemme familienes omgangsformer, konvensjoner og fordommer, ikke minst fordi forfatteren formulerer seg meget elegant og ikke så lite ondskapsfullt.

Personskildringene er ærlige og ofte overtydelige. Det er i hovedsak gjennom dialogene vi blir kjent med personene, men iblant får vi forfatterens egen dom i tillegg. Det er aldri tvil om hvilke av dem som har forfatterens sympati, i særdeleshet Elizabeth og mr Darcy, som begge utvikler seg til mer tolerante og romslige mennesker i løpet av historien.

Andre av personene er narraktige, fjollete, pompøse, snobbete og tomhjernete i en slik grad at det bærer rett ut i karikaturen. Disse framstår ikke som helt troverdige i mine øyne, selv om man saktens får seg en god latter iblant.

Terningen lander på fire denne gangen også. Jeg er nok en typisk "historieleser": Når historien blir for tynn eller forutsigbar, lar jeg det bare i liten grad oppveies av andre kvaliteter. Nå skal jeg straks lese P.D. James' Døden kommer til Pemberley og sjekke om hun tar godt vare på Jane Austens ånd.

Det rare -- eller kanskje heller flotte -- ved denne romanen er hvor tilgjengelig den åpenbart er. Den faller jo i smak hos alle, synes det som (skjønt den er skrevet for snart 200 år siden), med mindre man på forhånd er utstyrt med fordommen at Austen bare er kliss. Og det er hun langt ifra ikke, snarere tvert imot. Mange leser likevel Pride and Prejudice på grunn av den fengslende romantikken, og leser den altså slik i tråd med mange av (særlig de nyere) filmatiseringene av Austens romaner (og det er selvsagt ikke noe galt i dét, det er nettopp mitt poeng); men jøss, den holder flere nivåer og kan leses både slik og slik, sånn og sånn. Romanen er vidunderlig mangfoldig! For meg blir denne en av de morsomste bøkene jeg har lest til nå, overgått i så måte kun –- hvis vi ser bort ifra skuespill -- av Pantagruel/Gargantua, Don Quijote, Dorian Gray, A Sentimental Journey og diverse verker av Hamsun. Mr Collins, Mrs Bennet.... Aaahg! jeg humrer hver gang de åpner munnen. Og Mr Darcy er naturligvis en rollemodell for enhver ung mann med respekt for seg selv. Jeg underskriver her som en av de få menn som storkoser seg hver gang en Austen-adapsjon ruller på Nrk! Akk ja, vi har vel alle våre tilbøyeligheter. Min er heldigvis en hyggelig én!