Spennende og velskrevet dokumentarbok om skurker og kjeltringer, mannsroller i endring, og haltende kriminologiske forklaringsmodeller.
Hovedpersonene i "Politi og Røver" er den tidligere politimannen Johnny Brenna og kjeltringen Petter R. Hansen. Brenna har jobbet som spaner i Oslo i mange år, mens Hansen har tilbragt dagene med å sprenge minibanker og stjele biler. Den ene har levd av å følge loven, den andre av å bryte den, og de to har tilsynelatende lite til felles. Likevel har politimannen og kjeltringen mer til felles enn en først skulle tro. De er begge tilhengere av det samme macho mannsidealet.
Både Brenna og Hansen er opptatt av å være handlekraftige, tøffe og rettferdige. Hansen er riktignok kjeltring, men understreker selv at han følger en kodeks hvor han bare stjeler fra bemidlede og ikke fra vanlige folk. Begge liker å lese om våpen, kampsport og historie. (Og ikke bare leser kjeltringen og politimannen mange av de samme bøkene, de oppdager også at de har samme favorittforlag!) Og begge ser med forakt på vanlige folk, og spesielt bebrillede akademikere, som lever det normale og akk så kjedelige A4-livet.
Duoen kontrasteres etterhvert med forfatteren av boka, Kjetil S. Østli, som seiler opp som personifiseringen av alt det røveren og politimannen liker å se ned på. østli er en bebrillede akademiker som liker bøker og kultur, styrer unna fart og spenning, jobber normal arbeidstid og lever generelt et (i deres øyne) kjedelig A4-liv. I et forsøk på å gjøre ”ekte mannfolk” ut av Østli, starter de to gutta - uten at Østli vet om det - et prosjekt de kaller Prosjekt Mann, hvor målet er å gjøre ”ekte mannfolk” av den pinglete bokormen. Blant tar røveren Østli med på et rallyløp innover Østfolds landeveier, mens politimannen tar ham med på et brutalt selvforsvarskurs. Dermed blir boka mer enn bare nok en bok om skurker og helter. Den blir også et interessant møte mellom to ulike mannskulturer, der forfatteren selv representerer den ene kulturen.
"Politi og røver" er også en debattbok som tar et kritisk standpunkt mot den tradisjonelle kriminologien. Så vidt jeg forstår, er kriminologi forankret i et sterkt sosialkonstruktivistisk perspektiv, hvis hovedpostulat er at individet er en sosial konstruksjon. Det vil si at individer formes av samfunnets sosiale mønstre, og hvis du endrer de sosiale mønstrene, endrer du også individet.
Kriminologien ser til samfunnet for å forklare hvorfor noen blir kriminelle og andre ikke, og blant utløsende forklaringsmekanismer er mangel på én eller flere foreldre, liv i fattigdom og sosial usikkerhet. Problemet er bare, mener Østli, er at mange kriminelle ikke passer inn i disse forklaringsmekanismene. Kjeltringen Petter R. Hansen beskriver barndommen sin som trygg og god, han er sønn av to hardtarbeidende og lovlydige Arbeiderparti-lokalpolitikere, og han har aldri lidd noen økonomisk nød. Likevel ender han opp som stolt yrkeskriminell og (grøss og gru!) Frp-velger.
Selv mener Hansen at det er trangen etter spenning og et ønske om å gjøre opprør mot det etablerte som gjorde ham til kriminell. Og dermed stiller Østil spørsmålet: Kan det også være noe medfødt som gjør at noen er mer disponible til å bli skurker? Kan det for eksempel være at noen er født med større søken etter spenning, som igjen kan føre til kriminell atferd? Østli følger også opp disse påstandene ved å beskrive og vise til seriøse forskningsarbeider hvor tradisjonelle krimonologiske forklaringsmodeller problematiseres.
Sist sett
