Jeg håper, for hennes del, at hun ville oppnå noe mer med å skrive boka. For det er jo innmari tynt hvis leseren bare skal komme fram til hva som burde vært en "normal" reaksjon.
Vi er alle forskjellige, og det et tydelig at ulike elementer ved denne boka appellerer til ulike mennesker - det er fint, synes jeg. Og kanskje ikke det er så viktig om vi identifiserer oss med Rakel eller ikke, for boka kan kanskje si oss noe annet, enten om tida vi lever i eller om hvor paralysert et menneske kan bli. Men når jeg mister muligheten for gjenkjennelse, så tappes leseropplevelsen min. Og jeg blir nok mer opphengt i hva jeg mener Rakel burde gjort enn det Rakel faktisk gjør og ikke gjør.
Viser 1 svar.
Jo, det var jo det som skjedde med meg også, etterhvert ble jo kun opphengt i hva hun burde ha tenkt, sagt og gjort...