Det er ikke tvil om at omstendighetene gjorde meg mer vennlig innstilt til denne boka enn det jeg kanskje i utgangspunktet var. Jeg avsluttet boka ved innflygingen til Nikola Tesla-flyplassen i Beograd, og skal spise middag med forfatteren og hans familie på onsdag. Slik sett kan jeg ikke annet enn like boka.
Jeg har lest flere bøker de siste årene som har sitt miljømessige nedslagsfelt andre steder enn i det norske. Disse har ikke vært like gode, selv om det finnes unntak, som Romeo Gills Harjeet. Balkanlabyrinter føyre seg tematisk og i sine miljøskildringer inn i den samme massen; noe som er vanskelig for meg å få tak i, gjenkjenne og trives med. Det blir mange begreper og ord som gjør det vanskelig å lese de beskrivende passasjene i boka, uten å samtidig sjekke opp hva alt betyr. Dette forringer leseropplevelsen for meg, jeg kunne godt tenkt meg å bruke tida og kreftene på å forstå tematikken, og ikke minst hidtorikken i boka.
For det er nettopp det historiske som gjør denne boka et godt hakk bedre enn mange andre, lignende bøker. Seim hat stålkontroll på den serbiske historen, han har levd i Beograd gjennom de siste hendelsene, og det er lite moderne historie som er mer spennende eller radikal enn den serbiske. Og Balkanlabyrinter gir et godt innblikk, særlig iomveltningene etter Tito og i forbindelse med løsrivelsene av de nye statene på 1990-tallet. For alle som skal til Balkan anbefales denne boka på det sterkeste, og det må være bedre å lese denne enn å bruke penger på en reiseguide.
Jeg plasserer boka som noveller, men dette kan sikkert diskuteres. Langt på vei ligner oppbygningen på Harstads bok Ambulanse, og det er en ubetinget positiv ting. Det formmessige er interessant og fungerer, selv om Harstad er dyktigere til å koble de ulike tekstene sammen også tematisk enn tilfellet er i Balkanlabyrinter.
Sist sett
