Bokelskere.no

Det er noe ubeskrivelig med boken, en slags indre kraft som ligger i grenseland mellom mystikk og virkelighet. Historien inneholder også en del romantikk, men samtidig er ikke det alt. Riktignok forteller den en gripende, og noe uvanlig kjærlighetshistorie. Men dette er også en utviklingsroman, og det jeg likte best var hovedpersonen gradvise utvikling mot selvstendighet, kombinert med en del symbolbruk og mystikk. Synes historien hadde en god stemning:)

Ja, dette er en stor bok- en bok jeg liker veldig godt. Det er noe utrolig varmende ved den måten den er skrevet på, ved de ord som er brukt. Her skildres en kvinne som kjemper sin egen kamp, følger sine egen følelser. Jeg kan tenke meg at det ikke bare ble tatt godt i mot på midten av 1800-tallet. Jeg har stor respekt for denne forfatteren!

Faktisk fikk denne boka en relativt god mottakelse da den utkom. Eller, det vil si, av alt det jeg har lest om Brontë-søstrene, er mitt inntrykk at Charlotte var den som fikk gode tilbakemeldinger fra lesere og anmeldere. Den glir ganske godt inn i den romantiske tradisjonen med alle sine følelsesskildringer. Samtidig er Rochester den perfekte, gotiske, Byron-aktige helten - en populær mannskikkelse på 1800-tallet. Og som forfatter gjorde Charlotte det ganske godt, særlig når man sammenligner med søstrene. Emily gikk for langt med Wuthering Heights, noe som provoserte enormt på den tiden (jeg mener å ha lest at djevelen ble brukt som beskrivelse av anmeldere da de leste boka, og den fikk ikke sin fortjente klassikerstatus før mange mange år senere). Anne gikk også lenger enn Charlotte i sin beskrivelse av kvinners selvstendighet og krav på rettigheter, og jeg tror at The Tenant of Wildfell Hall skapte en del rabalder. Tenk, en kvinne som våget å forlate sin mann, og leve av en selvstendig inntekt!! Når de i tillegg hadde barn! Ikke bare var det skandaløst, men det var også ulovelig. Kvinnen var jo mannens eiendom. I forhold til denne, er Jane Eyre nesten litt tam i skildringen av kvinners selvstendighet.