Jeg kom over dette mens jeg nå satt og leste, og følte at det passet seg her:
Dere tror at vi som skriver for galleriet, vi åndslivet outsidere, er bedre stillet enn de såkalte "virkelige" diktere? Tvert imot. Riktignok hender det rett som det er at f.eks. en lyriker dør av sult fordi han nå engang skriver en poesi som de 2 millioner handelsreisende, hushjelper, kelnere og rørleggere ikke forstår noe av. Javel. Men det er en død i skjønnhet, en død med vinløv i håret; eftertiden vil minnes ham; litteraturhistorien vil drysse sitt støv på ham, og barna vil bli nødt til å lære ham utenat på skolen. Når derimot en av oss går til grunne, vi litteraturens døgnfluer, da glir han bare inn i anonymitetes grå tåke, inn i glemselens skyggeverden; vi er barn av nuet; vi skriver for nuet, og vi dør med nuet. Men nettopp fordi vi ikke tar sikte på evigheten, må vi utfolde den tidobbelte energi i kampen for tilværelsen.
Av Andrè Bjerke(De dødes tjern.)
Sist sett
