Bokelskere.no

Takk for nok en glimrende bokanmeldelse, Rose-Marie!

Jeg leste denne boka fordi jeg “måtte”. Den var pensum på en etterutdanning jeg tok, og jeg var nok litt skeptisk i utgangspunktet fordi Hustvedts “Det jeg elsket” er en av de veldig få bøkene jeg rett og slett har avbrutt. Jeg skjønner at Hustvedts prosjekt er å virkelig gå i dybden på karakterene sine og analysere dem, men for meg blir det litt for mye av det gode.

Hovedtematikken slik jeg oppfatter den i denne boka, er minner og fortid. Både hvordan våre egne minner og vår fortid preger oss, og hvordan vi drar med oss “historie” og erfaringer fra flere generasjoner bakover. Her er det blant annet både erfaringene fra immigrantene, Eriks fars historie fra krigen og dette “mysteriet” som bokstavelig talt ligger i Eriks bakhode. Alle personene i boka har slike bakgrunnshistorier å fortelle, men Erik “bader” i sin. Han jobber hardt med å bearbeide den i denne boka. Kanskje litt mye psykoanalyse, skriver du Rose-Marie. Jeg synes det blir veldig mye for mye psykoanalyse. Tematikken gjentas og gjentas og gjentas gjennom alle personene og alle disse drømmene og barnetegningene og fotografiene, det er nesten så jeg føler meg undervurdert som leser. Ja, Siri, jeg har skjønt poenget, du vil si noe om bearbeiding av minner/fortid, bli ferdig!

Jeg synes boka blir ganske nærsynt. Erik er en hvit, høyt utdannet, godt lønnet mann som kan tillate seg den luksusen det er å kunne bruke tid og ressurser på å velte seg i sine egne tanker og følelseslivet sitt. Denne prosessen, som beskrives som nødvendig og fruktbar for ham, framstår som ganske egosentrisk. Denne evinnelige egen-analysen problematiseres ikke. Det er liksom bare sånn det skal være. Nå er det vel ganske vanlig i USA at mennesker som tilhører Eriks samfunnsklasse har sin egen “shrink”, men hadde Hustvedt kjent bedre til det norske samfunnet for eksempel, ville hun kanskje også tenkt over at det kan være problematisk å “sykeliggjøre” vanlige følelser som hører livet til, for eksempel sorg over døde foreldre.

Her er det nok kulturforskjeller mellom Norge og USA. Nå er jo ikke Hustvedt norsk, og det blir meningsløst å “ta” henne for det hun ikke har skrevet om, men jeg synes boka blir altfor lang den den går i sirkel og spinner om og om igjen på samme tema som den ikke oppnår å utdype, bare gjenta i det uendelige, riktignok med et nydelig språk.

Jeg var veldig spent på denne boken da jeg har hørt mye bra om Hustvedt. Syntes boka ble litt smal med mye tanker fra Erik og mye psykoanalyse sånn som de sier. Hustvedt baker inn flere personer, men jeg greier ikke å få noe forhold til noen av de. Søsteren Inga virker også veldig fjern og merkelig. Ikke en historie som jeg liker, men boka er nydelig skrevet og jeg koste meg med flere fine setninger og gode formuleringer - noe som nok gjør at jeg kommer til å forsøke meg på en bok til av Hustvedt.