Ser at uttrykket "seriøs litteratur" ofte er en gjenganger her inne.Er litt nysgjerrig på hva hver enkelt av dere legger i dette uttrykket.Hvilke bøker og forfattere kommer innunder denne kategorien i følge dere?
Viser 26 svar.
Jeg kom over dette mens jeg nå satt og leste, og følte at det passet seg her:
Dere tror at vi som skriver for galleriet, vi åndslivet outsidere, er bedre stillet enn de såkalte "virkelige" diktere? Tvert imot. Riktignok hender det rett som det er at f.eks. en lyriker dør av sult fordi han nå engang skriver en poesi som de 2 millioner handelsreisende, hushjelper, kelnere og rørleggere ikke forstår noe av. Javel. Men det er en død i skjønnhet, en død med vinløv i håret; eftertiden vil minnes ham; litteraturhistorien vil drysse sitt støv på ham, og barna vil bli nødt til å lære ham utenat på skolen. Når derimot en av oss går til grunne, vi litteraturens døgnfluer, da glir han bare inn i anonymitetes grå tåke, inn i glemselens skyggeverden; vi er barn av nuet; vi skriver for nuet, og vi dør med nuet. Men nettopp fordi vi ikke tar sikte på evigheten, må vi utfolde den tidobbelte energi i kampen for tilværelsen.
Av Andrè Bjerke(De dødes tjern.)
Egentlig en forferdelig diskusjon...
Det går an å skrive seriøst om de flyktigste emner og useriøst om det mest dyptgripende. Man kan skrive seriøst om de evige spørsmål (livet, døden, kjærligheten) og mindre seriøst om det samme. Man kan skrive useriøst om det aktuelle og motsatt. Hva som skal gjelde for kriterier avhenger av hvem man spør og hvordan dette mennesket er skrudd sammen.
Igjen: En forferdelig diskusjon.. :)
Seriøs litteratur er for meg litteratur som står seg - selv når det har gått noen år. Det er ikke alle bøker forunt. Denne litteraturen er nødvendigvis meget godt skrevet, den har relevans utover øyeblikkets underholdning, og problemstillingene som tas opp eller behandles har noe mer universielt over seg enn hva de fleste bestselgere er i nærheten av å kunne by på.
Sier bare kort & godt svart jeg; ) Støtter dette svaret: )
Så seriøs litteratur = klassisk litteratur :)
Tror nok mange har den samme definisjonen som du men burde man ikke bruke ordet klassisk og ikke seriøs??
En klassiker er vel litteratur som har evne til å leve ut over sin egen tid, men for meg finnes det mye litteratur som regnes som seriøs uten at det det nødvendigvis ender opp som en klassiker. Må innrømme at jeg ikke er helt 100% sikker på dette, men hvis all seriøs litteratur ender som klassikere blir det jo veldig mange bøker etterhvert. Dette er jo veldig subjektivt og kanskje ikke så veldig viktig. Hvorfor skal alt egentlig puttes i en bås?
Det motsatte av seriøs er useriøs og jeg synes for eks ikke at krim er useriøst, som noen hevder, men det er litt lettere og mindre krevende å lese.
Mange spennende tanker og meninger om dette spørsmålet,ser jeg! Personlig synes jeg at "seriøs litteratur" er et dårlig og nokså misvisende uttrykk. Ordet seriøs er jo synonymt med andre ord som alvorlig,dyster,alvorstung,humørløs etc.,og det er jo ikke slik vi oppfatter all litteratur under denne kategorien-eller? Er enig med deg,Ann Christin; når du stiller spørsmålet om hvorfor alt skal puttes i en bås.Tror flere av disse båsene både kan forvirre og virke litt avskrekkende på mange.
Seriøs trenger da ikke være synonymt med alle de begredelige adjektivene du ramser opp? (Det finnes jo mye seriøs humor!)
Jeg er enig i at det er et vanskelig begrep: Vi oppfatter vel ikke for eksempel Samartin og Hislop som helt seriøse forfattere - men bøkene deres er likevel ikke useriøse etter min oppfatning. Lett å møte seg sjøl i døra her!
Litt flisespikkeri fra min side kanskje, men ville bare poengtere at jeg synes at uttrykket "seriøs litteratur" ikke er noe heldig uttrykk. Ja,det er et vanskelig begrep,og nettopp derfor tenker jeg at det fort kan mistolkes og dermed kanskje skremme enkelte fra å lese mye god litteratur.
Det er sikkert ulike oppfatninger om dette, men ja ... for meg er seriøs litteratur (nesten) det samme som klassisk litteratur. Skjønt klassisk litteratur er vel litt snevrere tross alt ...
For å parafrase meg selv fra et annet forum:
Seriøs litteratur er den "fine" litteraturen. Den man tør ha fremme i bokhyllene sine når noen kommer på besøk. Den er ganske populær, men ikke så populær at man ikke kan se stygt på den POPULÆRE litteraturen, for gudene forby at den SERIØSE litteraturen noensinne skulle bli POPULÆR.
Hvis jeg skulle være veldig fordømmende vil jeg si at krim er populært i Norge fordi det NESTEN er godkjent litteratur.
Klassikerne blir hele tiden fremstilt som "flotte", "dype" og "vanskelige", og jeg tror det skremmer folk. De tror de er forventet å lese klassikerne som noe annet enn underholdning og tidtrøyte. Da blir alt plutselig veldig skremmende...
Krim er tryggere. Noe kriminelt skjer, og en eller annen form for handling følger av dette. (Eller omvendt, en eller annen form for handling følges av noe kriminelt). Ingen alt for dype analyser er nødvendig for å få med seg hovedinnholdet.
Hvis vi ser bort fra faglitteraturen er bøker i Norge delt i tre. Litteratur, krim/annen underholdningslitteratur og serieunderholdningslitteratur.
Litteratur er den store, farlige boksen. Her er det meninger og formuleringer som må analyseres og diskuteres. Det er lett å trå feil.
Krim/annen underholdningslitteratur er tryggere. Det er lov å la seg underholde, og enkelte krimforfattere blir nesten sammenlignet med "virkelig litteratur". Men bare nesten, for så fort noen våger å komme med denne sammenligningen så kommer "litteraturforståsegpåerne" og forklarer hvorfor dette IKKE er litteratur allikevel.
Serieunderholdningslitteraturen må du ikke snakke om. Tilstår du at du liger Margit Sandemo blir du sett rart på, "har du ikke blitt voksen ennå?". Mitt gamle bibliotek hadde EN bok av Kjell Halbing; Der ørnene dør. Det var LITTERATUR, eller iallefall nær nok til at de turte å ha den i bokhyllen. Resten av serien om Morgan Kane kunne du bare glemme å se etter. En forfatter som skrev en bok i måneden hadde ingenting på et bibliotek å gjøre.
Personlig tror jeg mye av dette kunne vært forbedret om man bygget det om fra grunnen av:
Det viktigste er at du leser, det har både du og fantasien din godt av.
Hvis du finner en forfatter du liker så er det ingenting galt i å lese flere av dennes bøker.
Prøv ut flere forfattere, det kan være at du blir overrasket.
Din litterære smak vil forandre seg med tiden. Du blir mer moden med årene. Prøv ut flere forfattere.
Du kan lære noe av å lese. Prøv ut flere forfattere.
Det er en grunn til at klassikerne er klassiske. Prøv ut flere forfattere
Hvis du virkelig ikke liker en bok, legg den bort. Det gir deg mulighet til å ... prøve ut flere forfattere
Det viktigste er at du leser. Det holder fantasien i live. Ikke vær redd for å lese noe som andre påstår er dårlig litteratur. Men vær heller ikke redd for å lese noe som andre påstår er GOD litteratur. Begge deler kan være bra for deg.
Det er nå min teori.
Takk for flott innlegg! Det er i grunnen bare en ting jeg reagerer på: ikke bland snobberi inn i diskusjonen! ;-) Dette med litteratursmak er så forskjellig, men jeg innbilder meg at det finnes noen slags knagger det er mulig å diskutere kvalitet ut fra. Jada, noen er kanskje snobbete - men når folk snakker om bøker de liker og setter pris på, synes jeg man skal akseptere at det gjør de faktisk av ekte og oppriktig glede - og ikke ut fra hva som er riktig å mene og ikke riktig å mene! Å blande inn snobberi tror jeg fort kan avspore slike diskusjoner som dette.
Mht. hvilke bøker man velger å ha fremme i bokhyllene sine så gjør jeg meg også noen tanker. Jeg har fryktelig mange bøker stående fremme. Etter hvert har det oppstått plassmangel og mange av de bøkene jeg kjøpte mens jeg var i slutten av tenårene og i begynnelsen av 20-årene har for lengst havnet på loppemarked (og mang en gang har jeg angret, men men ...). Naturlig nok er det kiosklitteraturen som har gått føyken i slike ryddeprosesser. Ikke minst for å skaffe mer plass til alle de sist ervervede bøkene som fortsetter å komme til heimen i en heftig strøm ... Ikke en eneste gang har det falt meg inn at bøkene jeg kvittet meg med ikke var "fine" nok eller klassiske nok. Nei, det handler om hvilke bøker man tror man kommer til å gjenlese en eller flere ganger i livet (et argument som ikke holder helt, riktignok - men intensjonene er der i det minste). Og så handler det ikke minst om at man utvikler seg videre - ved å "lese flere forfattere"! ;-) Og da er det ikke til å komme forbi at man opp gjennom årene revurderer det man en gang likte svært godt - som kiosklitteraturen i ungdomsårene, selveste inngangsporten til lesegleden!
Det var i grunnen bare dette jeg ville si! ;-)
Jeg er selvfølgelig enig med deg i at snobberi ikke har noe i en litteraturdiskusjon å gjøre.
Og kanskje er det sånn at det er universelle "knagger" som man kan henge bøkene på for å vise at de virkelig oppfyller kriteriene for "kvalitet".
Problemet er bare at det faktisk ER snobberi der ute. Jeg jobbet på bibliotek i nesten 10 år, snobberiet var nesten til å ta og føle på. Man tok inn de bøkene folk VILLE lese, men man hadde mer lyst til å ta inn de bøkene folk BURDE lese. (Og hei, ingen vet vel så godt som bibliotekarene hva folk bør lese, så her var det egentlig bare å stille seg opp og få utdelt de "riktige" bøkene.)
Det var stor sorg over at folk stadig vekk valgte "feil".
Det skal de imidlertid ha, de sorterte ut alle bøker i kategorien "krim og spenning" i 3 store bokhyller. At de satte denne så nær døren at de som ville ha slike bøker nesten ikke trengte gå inn på biblioteket, var sikkert en ren tilfeldighet.
Hmm... Vi er vel egentlig enige i at det viktigste er at folk leser, hvilket får meg til å lure på hvorfor jeg i det hele tatt sitter her og diskuterer.
Enten er det noe jeg har spist, eller så har det bare vært en lang dag;)
Du skriver veldig veldig godt!
Uff ... tror dessverre du har mye rett i det du skriver, og det gjør meg trist. Jeg fikk flash back til da jeg gikk på barne- og ungdomsskolen og slukte ungdomsseriebøker som Hardy-guttene, Frøken Detektiv og den slags - det gikk jo fort en bok pr. dag og verken jeg eller noen jeg kjente hadde den gangen råd til å tenke på å kjøpe bøkene selv. Og da verserte det høylytte diskusjoner om at biblioteket ikke anså det som sin rolle å fore ungdommene med den slags lavmåls "litteratur". Så man kjøpte ikke inn slike bøker, rett og slett! Og hevet seg ganske enkelt over den gemene hops "lavmåls" litteratursmak ... Men uten denne inngangsporten til litteraturen hadde i alle fall jeg aldri blitt den lesehesten jeg har blitt. Og alle jeg kjenner som leste ungdomsseriebøkene - og senere litt mer "avansert" voksenlitteratur-serier som Halbings Diablito-serie, Zane Grays sikkert over 100 western-bøker, bare for å nevne noe - har det blitt "folk" av senere! ;-) Misforstå meg rett! Og skulle noen fremdeles like å lese disse seriene, så plager de da absolutt ingen! Det viktigste er selvfølgelig at folk leser! Vi får være glad for mangfoldet - at det er noe for en hver smak!
Jeg er fristet til å trekke tilbake en stjerne når du klassifiserer Zane Grey som "western". Glorifiserte dameromaner!! (Og jeg vet hva jeg snakker om for jeg har lest dem alle sammen!! ;D)
Takk for komplimentet for min skriftlige formuleringsevne, forresten. Setter stor pris på det. Kjenner jeg meg ekstra tøff en dag skal jeg forklare hvorfor.
Veldig mange har akkurat den opplevelsen fra biblioteket. De nye favorittseriene deres er ikke der fordi de ikke er "bra nok". Mye leseglede har blitt drept i oppstarten der, dessverre. Tenk om de isteden hadde tatt tak i leserne og geleidet dem videre. "Prøv ut flere forfattere". Med utgangspunkt i hva de allerede leste.
Det er forresten rart, mitt bibliotek hadde 1 hardyguttbok, 4 frøken detektiv og HELE fem-serien. Og alt annet av Enid Blyton.
Nå var det rett før jeg hoppet i stolen angående dine uttalelser om Zane Grey, altså! Ok, ok ... det var i alle fall dame-western. Joda, det var alltid en kjærlighetshistorie som endte sånn noen lunde greit til slutt. ;-) Skjønner jo at dette ble for banalt for gutta ... ;-)
Jeg har fremdeles en håndfull av fem-serien av Enid Blyton. Disse bøkene var det faktisk litt kvalitet over - sett med mine voksenøyne i dag. Og Astrid Lindgrens Mesterdetektiven Blomquist. Jeg har fremdeles tre bøker intakt! Innerst inne innbilder jeg meg at jeg kommer til å lese dem på nytt en dag ...
Så lett slipper du ikke unna:)
Zane Grey, dameromaner, hvor det eneste de har til felles med westernbøker er at mennene har hatt, og viktigste transportmiddel er hest. (Selv om en og annen bil også forekommer).
Hvis du vil se på westernbøker så sjekk ut Louis L'Amour. Mer enn nok "happy ends" til å tilfredsstille sarte damelesere, men også nok "action" til å tilfredsstille gutta.
Eller du kan forsøke Lewis B Patten, en storprodusent av westernbøker. Jeg plasserer ham enda et hakk bortenfor L'Amour når det gjelder "westerngehalt" i forhold til "dameinnehold"
Så det, så :D
Jo, det viktigste er helt klart at den unge leseren finner vei inn i litteraturen og begynner å lese bøker. Det gir kjempeviktig lesetrening, og gir god støtte til skole og senere studier, for lesetrening er veldig viktig for å klare seg på skolen.
Jeg startet selv med å lese Frk. Detektiv i sin tid, sammen med diverse andre bøker. Og jeg leser ennå bøker; )Og det ble folk av meg...
Eg tenkte først at seriøs litteratur kunne definerast som litteratur som ikkje er populærlitteratur. Seriøs litteratur vil då altså vere bøker som ikkje er meint for alle, men berre for ein liten "elite". Men dette vert vel kanskje litt snevert.
Uansett så er eg einig med deg i at ein ikkje bør vere så oppteken av å lese det andre meinar er "stor" eller "viktig" litteratur. Skjønnlitterær lesing bør først og fremst vere noko ein gjer fordi ein likar det. Ikkje som ein måte for å snobbe opp sjølvbilete.
Bra sagt. (Det er en GRUNN til at min boksamling her inne fremstår litt useriøs i øyeblikket;)
Seriøs litteratur er for meg noe som ikke er bare er underholdende, men som gir meg noe mer. Språket behøver ikke å være så veldig komplisert, men en ser fort at forfatteren bruker språket bevisst for å oppnå noe- en stemning eller kanskje en følelse.
Jeg synes ofte jeg lærer en hel del av såkalt seriøs litteratur, kanskje om mennesker i spesielle situasjoner/ faser- eller som lider av noe, om steder jeg ikke har besøkt og tider jeg ikke har levd. Saker/ problemstillinger blir tatt opp og lever seg ofte gjennom disse problemstillingene via bokens karakterer. En slik bok har ofte flere lag og selv om en har lest slik litteratur er en ikke nødvendig ferdig med boka etter siste side.
Jeg tror mange her bruker uttrykket om litteratur som er godt skrevet, både når det gjelder språket, der man blant annet unngår klisjeer,men også når det gjelder oppbygningen av innholdet, som bør beskrive enten mennesker som er troverdige eller, når de ikke er det, så er det bevisst og som en effekt. Budskapet er gjerne mer avansert enn at man ved hjelp av spenning og sterke følelser beskriver hvordan folk enten får hverandre eller et drama løses.
Vel, dette var ikke lett! Min beskrivelse er nok ikke fullverdig, men kanskje noen kan komplettere / komme med andre forslag?
seriøs: som tar ting på alvor, profesjonell; alvorlig
litteratur: skriftelig materiale, ofte i bokform
Eller, motstykket til useriøs litteratur (f.eks vampyrbøker, doktorromaner, og det meste av krimbøker)
Bøker som tar opp viktige temaer, berører generasjoner, nobel kandidater etc.
Jeg vil påstå at veldig mye av krim/spennings litteraturen er skrevet både profesjonelt og på alvor. At man i tillegg blir underholdt gjør ikke det seriøse, useriøst
Skrev "det meste" for å provosere litt;) Skulle vel egentlig skrevet mye, mange eller en del.
Sist sett
