Bokelskere.no

Det er nok slik at man må være i en bestemt livssituasjon for å bli preget av denne boka.

Jeg kunne tenkt meg å starte en diskusjon om det finnes bøker som har fått folk til å endre litt på retningen i livet eller på oppfatningen av tilværelsen?

Kanskje jeg kunne startet én diskusjon om romaner/biografier og én om faglitteratur/selvhjelpsbøker? Det kan bli en interessant debatt.

Jeg er helt enig med det du sier om at det spiller en rolle hvilken livssituasjon man er i: sånn var det i høy grad for meg. Den første gangen jeg leste denne boka sto jeg foran noen store valg i livet mitt, og plutselig sto alt klokkeklart for meg. Boka var en åpenbaring og jeg skulle gjerne rammet den inn eller satt den i en monter på et lett synlig sted i stua hadde det ikke vært for at det var en bibiliotekbok. Jeg elsket den.

Men så prøvde jeg å lese den på nytt noen år senere. Da var den helt meningsløs for meg, platt pjatt rett og slett, klissent, overflatisk og bort i mot uleselig. Det var litt som når jeg har drømt en helt fantastisk drøm som har beveget meg, og så prøver jeg å analysere den i etterkant og så gir det ingen mening lenger.

Men at det kan være en stor bok hvis man leser den på rett tidspunkt, det mener jeg fortsatt.

Kva av Hamsun har du lese, og på kva måte er det oppskrytt?

Synes ikke at de bøkene jeg har lest av Hamsun har vært dårlige (utenom sult da, den var et stort gjesp og ble ikke lest ut). Hadde bare ventet meg noe mer. Rosa og Benoni f.eks var som å spise suppe med skje, enkel og ukomplisert. Ikke noe feil med det, men når noen er så oppskrytt som Hamsun, spesielt av menn med høyere utdanning :-), hadde jeg som sagt ventet meg mere.

Eg veit mange meiner smak ikkje kan diskuterast, det er eg nokså ueinig i.

For meg er det nesten uforståeleg at du brukar oppskrytt om forfattarskapen hans, særleg i ein tråd som i utgangspunktet omhandlar Alkymisten, ei usedvanleg dårleg bok.

Kva er det du saknar i Sult? Marokkanske tekoppar, kamelar og "livsvisdom"? Sult som er så inn i helvete spanande!

Eg har ikkje lese Benoni eller Rosa, men til dømes Sværmere har jo ei ganske enkel og rakt fram handling, og er slik sett ikkje å samanlikne med Sult, men det er jo Knut Hamsun! Handlinga kan vere enkel, men han har ein særeigen måte å skrive på som gjer han til ein av dei beste forfattarane Noreg har å by på.(Akkurat som Paulo Coehlo har sin særeigne måte å skrive på, nemleg kvalmande dårleg).

Det er kanskje ingen vits å anbefale Paa gjengrodde stier, hjarteskjærande lesing, og etter mi meining nesten like godt skrive som Sult? Eller Landstrykere som er herlig ironisk og morosam? (Om du ikkje allereie har lese dei då, sjølvsagt). Men eg gjer det likevel, det kan jo hende du skulle kome til å endre meining.

(Eg har heller ikkje noko problematisk forhold til menn med høgare utdanning, og eg trur det går fint å lese Hamsun og elske det utan å ha høgare utdanning og testiklar (eller det veit eg jo går heilt fint!), ein treng berre vere glad i god litteratur).

Hamsun er uovertruffen. Det er useriøst å benekte hans helt særegne mesterskap uti språket. Hamsun er det motsatte av Coehlo. Hamsun kan skrive så man blir sittende forundret; forundret over hva språket kan utrette i hendene til en magiker.

Eg har berre lese to bøker av Coelho, og begge gjekk ut på det same: Livsvisdom innepakka i ei føreseieleg forteljing.

:-) Hvis du orker kan du jo sjekke hvilken bøker av Hamsun jeg har lest, det ligger jo bare noen tastetrykk borte. Og det med utdanning og baller var vel bare en liten humoristisk sak fra min side:-D og som det med smak er vel humor ikke så lett å diskutere.

Jeg er enig i at Hamsun skriver usedvanlig bra, og jeg husker også at jeg ble også fascinert over «På gjengrodde stier».

Jeg synes heller ikke at Coehlos skrivekunst er noe å skryte av, men for dem som trenger inspirasjon til å gå videre i livet, er han nok midt i blinken.

For noen teller innholdet/fortellingen mer enn form. Det er vel også derfor krim leses så mye, for der skjer det iallfall noe, som André en gang uttalte i en diskusjon.

Jeg tenker ennå tilbake til barndoms-/ungdomstid da jeg gledet meg til onsdag, for da kom ukebladene med neste del av ukebladsromanene jeg leste. Det var helt magisk!

Da var innholdet så spennende at jeg ikke brydde meg om dette var stor skrivekunst eller ei.

Flere av Hamsuns bøker har jeg likt veldig godt, mens andre gadd jeg ikke lese ferdig. Så jeg er enig med deg i at flere av disse bøkene var som å spise suppe med skje, og tross min iver og mitt pågangsmot, gadd jeg ikke lese dem ferdig.

Alkymisten leste jeg iallfall ferdig, og jeg så at den kunne gi inspirasjon til å endre på livet sitt. Og det er ikke lite bare det!

Da kommer du til å få overvekt av to svar. Alkymisten og Engleboka til Prinsessen! :)