Bokelskere.no

Fint resonnement, med en troverdig og sikkert riktig konklusjon.
Og det er vel også rett at "Guds stebarn" viser til det du nevner, dvs. at Skule ikke er ekte kongsemne.
Arvefølgelovene ser ut til å ha vært temmelig infløkte på 1200-tallet, og det er vel en av grunnene til at det ble så mye uenighet og strid.
Og bisp Nikolas er jo en meget hevngjerrig og ondskapsfull intrigemaker, selv etter sin død (5. akt).

Jeg siterer de to siste replikkene i hver akt, da de i min utgave av "Kongs-emnerne" blir beskrevet som svært gode replikker (fyndord):

Første akt:
HÅKON. Endelig er jeg da konge i Norge.
SKUL JARL. Men jeg råder land og rike.

Annen akt:
SKULE JARL. Nu da, i Guds eller Satans navn - da slår jeg hodet med!
BISP NIKOLAS. Ja - ja: - slik kan jeg like jarlen!

Tredje akt:
DAGFINN BONDE. Herre, herre! Nu er dt verste hendt!
HÅKON. Jeg vet det; men det har ingen nød, gamle Dagfinn! Er der enn to konger i Norge, så er der kun én i himmelen og h a n greier det nok!

Fjerde akt:
HÅKON: Men det var til d ø d e n jeg dømte ham!
MARGRETE: Min husbond og høye herre, du dømmer rettferdig!

Femte akt:
DAGFINN BONDE. En gåte?
HÅKON. Skule Bårdssøn var Guds stebarn på jorden; d e t var gåten ved ham.

De to siste replikkene i fjerde akt, syns jeg er virkningsfulle og gir et ganske tydelig frampek om hva som kommer til å skje i siste akt.
Og som sagt kan jeg levende forestille meg at Margrete må ha vært i et nærmest umenneskelig dilemma når hun skulle velge mellom faren og ektemannen.