Bokelskere.no

Den modige Viola reddes etter et skipsforlis i det for henne helt ukjente landet Illyria. Hennes helt likt utseende tvillingbror Sebastian reddes også, men begge tror at den andre er omkommet. Viola bestemmer seg for å kle seg ut som mann, kalle seg Cesario, og søke tjeneste hos hertug Orsino. Der blir hun sendt av gårde som budbringer til Olivia, som hertugen er vilt forelsket i. Hos Olivia bor hennes onkel Tobias, en munter, men blakk herre som berger seg ved å snylte på sin rike og enfoldige venn Andreas Bleknebb. I tjeneste hos Olivia er også den oppfinnsomme og intelligente ternen Maria og den selvhøytidelige hushovmesteren Malvolio.

Olivia er overhodet ikke interessert i hertugens tilnærmelser, hun blir forelsket i Viola, mens Viola faller for hertugen. Malvolio lures til å tro at Olivia er forelsket i ham, og han er nok ikke helt uten følelser for henne heller, for han er rask til å erklære seg overfor henne, bare for å bli tatt for å være gal og bli innelåst en stund.

Sebastian har bodd tre måneder hos en av sjøfolkene som reddet ham, Antonio. Når Sebastian bestemmer seg for å dra til Illyria, er det klart for en rekke forvekslinger siden han og den forkledde Viola ser helt like ut. Sebastian faller raskt for Olivia og gifter seg med henne, Olivia tror at det er Cesario hun gifter seg med. Når søsknene har møtt hverandre og avklart at de begge er i live, er hertugen rask til å erklære sin kjærlighet til Viola, som han nok også likte veldig godt da hun var mann. Tobias gifter seg med Maria fordi hun var så god til å lure Malvolio. Komedien får en lykkelig slutt for nesten alle, unntatt Malvolio som forlater scenen fresende av hevn, og Antonio, som var så glad i Sebastian at han var villig til å utsette seg for stor fare for hans skyld, hører vi ikke mer til.

Dette stykket, som As You Like It, tilhører også pastorale-sjangeren og stykkene har flere fellestrekk. Tematisk handler også dette stykket om hvordan kjærlighetens konvensjonelle, kunstferdige, kunstige uttrykksformer må gjennomskues eller gjennomarbeides for å finne fram til sann kjærlighet og kjærlighetens realitet. Hertugen (og kanskje til en viss grad Olivia) er den som må oppdras, og han er inne på det selv i åpningsscenen:

Å, kjærlighet, du er så fort og flyktig!
Skjønt du kan romme alt som oseanet,
Vil det du opptar i deg, om det så
er stort og kostelig, ha tapt sitt verd
på ett minutt.

Hertugen “velter” seg i kjærligheten, den gjør ham passiv, han er for eksempel ikke lenger interessert i å dra på jakt lenger, han er forelsket i forelskelsen. Som Rosalind må oppdra Orlando, er det Viola som står for oppdragelsen her. Som Rosalind er hun en sterk, modig og intelligent kvinne som kler seg ut i mannsklær, ikke minst fordi det kan være farlig og vanskelig å klare seg som kvinne i ukjente miljøer. Viola har ikke de samme mulighetene til å være direkte og bydende som Rosalind, siden hun er i et tjenerforhold til hertugen. Hun må gå mye mer indirekte tilverks:

Å, elsket jeg dem (…)
Jeg bygget
En vidjehytte foran deres port,
og kalte på min sjel der innenfor (…)
skrek ut: “Olivia!” De fikk aldri ro…

I tillegg gjør egentlig Viola narr av det høystemte, kunstferdige kjærlighetsspråket allerede i det første budet hun kommer med til Olivia fra hertugen. Kanskje er det her Olivias interesse for Viola vekkes. Her møter Olivia en som ikke er med og spiller det konvensjonelle frieri-spillet?

Olivia er også en som i utgangspunktet “overdriver” utad det følelsesmessige. Hennes bror er død, og hun skal sørge i sju år fortelles det hertugen. I virkeligheten er Olivia ikke lammet av sorg, hun er rask til å handle når hun oppdager følelsene sine for Viola i hvert fall. Kanskje var “sørgeperioden” en måte å holde hertugen fra livet på? Her har egentlig Viola og Olivia (er det tilfeldig at navnene nesten er anagrammer?) noe felles. De tør å ta sjansen på å handle slik de føler for, de er klar over risikoen, men de reagerer aktivt. Viola er tillitsfull og stoler på andre, som i åpningsscenen der hun ber sjøfolkene om hjelp (hun kunne jo blitt både ranet og det som verre var), og det hun ikke kan ordne opp i selv håper hun at skal utvikle seg til det beste:

Du, tid, får løse knuten…

Litt ustrukturert dette her, men jeg likte i hvert fall dette stykket mye bedre enn As You Like It, eller det vil si, når jeg sammenligner stykkene, ser jeg flere sider ved det førstnevnte enn jeg gjorde da vi leste det for noen uker siden. Alltid spennende når en tekst setter søkelyset på en annen og “utvider” den slik jeg synes disse tekstene gjør. Det er mye mer å si om dette stykket, blant annet Malvolio- sub-plotet og ikke minst om den intelligente, realistiske (og litt triste?) narren.

Sitter igjen med følelsen av at på tross av mye som er veldig morsomt (har ikke engang nevnt Tobias og Andreas Bleknebb!) så er det et alvor under her, det er noe nesten skjørt, Viola er så mye mer utlevert, i så mye større risiko, enn noen av personene i AYLI. Det er så innmari nære at det ikke går bra…

Jeg er veldig enig i din vurdering av dette stykket. Viola framstår som en sterk og handlekraftig kvinne, til og med helt i begynnelsen der hun befinner seg skipbrudden og på mange måter alene etter forliset. Starten av skuespillet minner meg forresten om slutten på den ikke-biografiske filmen Shakespeare in Love. Filmen ender med et forlis, og en enslig kvinne som vasser i land på en fremmed strand..

På nytt blir jeg minnet om Shakespeares mange sterke kvinneskikkelser, her representert ved Viola og Olivia. Begge kvinnene står på sitt og er ikke villige til å fire. Olivia nekter å gifte seg med Orsino, siden hun ikke elsker ham, og Viola er villig til å gå i døden for samme mann, nettopp fordi hun elsker ham.

Stykkets opprinnelige navn skal ha vært What you will. Twelfth Night ble det visst hetende på grunn av at tittelen spiller på trettende dag jul, altså avslutningen av julehøytiden. Her er både fest og dans, noe som var forbundet med denne høytiden også på Shakespeares tid. Tittelen What you will har mange fellestrekk med As you like it, den henspeiler på at dramatikeren gir publikum nettopp det de vil ha; fjas og moro (med noen alvorlige undertoner).

Det er i grunnen, som ofte før, noe nesten homoerotisk over dette Shakespeare-skuespillet. Olivia blir forelsket i Viola (når hun er forkledd som Cesario), og Orsino blir betatt av Cesario (selv om han egentlig er Viola i forkledning). Mange elementer fra Shakespeares andre komedier går igjen; maskespill, forveksling av kjønn, forelskelse i ”feil” person, de tåpelige får lide… Spesielt synes jeg dette med kjønn og forelskelse er morsomt. Mon tro om mesteren selv hadde noen baktanker her?

At Olivia blir forelsket i Cesario/Viola var i seg selv ukonvensjonelt. Det var slett ikke vanlig at en kvinne av hennes byrd ble interessert i, og til og med giftet seg med, noen under hennes stand. Her er det altså kjærligheten, ved at Sebastian tar Violas plass, som seirer over konvensjonene. Kanskje til forlystelse for datidens publikum som var alt annet enn høybyrdige?

Forholdet mellom Toby, Andrew og Maria, samt klovnens replikker, står for det meste av komikken i stykket. Fyllefanten Toby prøver å sko seg som best han kan og vil gjerne se at svirebroren og velgjøreren Andrew gifter seg med den først så ulykkelige Olivia. Planen de legger er gjennomført og samtidig veldig ondskapsfull. Spesielt Toby virker å være uten skrupler, det er ikke tvil om at han ville solgt sin egen bestemor for å kunne fortsette livet han lever i sus og dus.

Det er spesielt Malvolio som får gjennomgå. Toby, Andrew og Maria lar han finne et brev som overbeviser ham om at Olivia, som han er tjener for, elsker ham. Den stormannsgale tjeneren går nesten fra vettet på grunn av narrespillet han blir utsatt for (tenk å måtte ikle seg gule strømper og late som man er lystig, når man egentlig er melankolsk av natur…). Som deg synes jeg hans siste replikk er en løs tråd som blir hengende igjen. Det samme gjelder Antonio. Jeg ble sittende å lure på hvordan det gikk med disse to karakterene…

Akkurat ferdig med stykket. Uten å ha lest noe som helst bakgrunnsinformasjon om stykket, ble det en litt gjentagende opplevelse, da alle komediens, i Shakespeares univers, viktige bestanddeler er her. Forvekslingskomedien møter AYLI m.m. Når det er sagt, så var det en del morsomme ordvekslinger i stykket, spesielt i scenene med narren.

Jeg likte narren. Var han tragisk? For meg var han morsom, spissfindig, nærmest litt observerende distanse til de begivenheter han var del av og observerte.

Hvorfor heter stykket "Twelfth night" eller "Helligtrekongersaften"? Noen som kan opplyse meg eller må jeg lete på nettet i morgen. For meg var det ihvertfall en merkelig tittel på dette stykket.

Jeg så akkurat dette stykket på teateret, og min favoritt replikk var denne: Many a good hanging prevents a bad marriage!