Jeg trodde Schau var usympatien selv, men nei. Denne boken, som egentlig er mer et essay, handler om kommunale begravelser; begravelsene hvor det ikke kommer noen, i hvertfall ikke særlig mange. Færre enn Schau kan telle på en hånd. Han velger å gå på noen av disse for å se hvordan det er, og tankene hans rundt disse begravelsene er altså På vegne av venner og den er langt fra usympatisk. Tvert i mot gjør Schau seg mange fine (og ærlige) observasjoner. Jeg liker f.eks. hvordan han som et eksempel på viktigheten av små ting i livet, nevner det å spise en pose boller på en benk i en park (selv om han snakker om boller fra 7-eleven og jeg synes at bollene deres er overvurderte, jeg ville heller kjøpt mine boller hos Geheb), eller det om å måtte skape noe for å liksom kunne forsvare sin egen eksistens og ikke bli deprimert. Det ser jeg og jeg kan nikke og si meg enig, det jeg ikke ser er hva han vil med denne boken. Den røde tråden samler seg ikke til et nøste på slutten. Jeg føler ikke slutten er en ordentlig slutt, og hvis den er åpen, så er det den meningsløs, for den får meg ikke til å tenke videre på livet (og døden) etterpå, boka tar ikke mer tid enn den korte kvelden det tar meg å lese den, og det er kanskje det at den tar kort tid som gjør at jeg synes den er ålreit nok, for jeg tror den kommer til å glemmes fort, og det hadde vært verre å lese en bok som fort blir glemt om den var tykk.
Sist sett
