Grense Jacobselv virket som en altfor lang kronikk, der KF argumenterer for en hjertesak. Han kaller boka en roman, som sådan er den mislykket, da det er KF som har alle stemmene og jeg lurer aldri på hvordan det går med karakterene. Det personlige drama er ikke til stede, jeg vet ikke hva som står på spill og jeg ser verken konflikt, klimaks eller oppløsning. Alt jeg hører at KF skravle i vei, han høres ut som om han leser høyt fra Hvem-Hva-Hvor 1929 til 1978.
Som sakprosa og historisk leksikon sikkert OK, MEN IKKE KALL BOKA EN ROMAN, det er den ikke.
Viser 1 svar.
Det er selvfølgelig en roman. Rett og slett fordi store deler av det som skjer er funnet på, samtidig som andre deler har skjedd. Det står jo først i boka: "Oppdikta personer er oppdikta, Verkelege personar er verkelege" (fritt etter hukommelsen). Romanen er dels historisk roman, dels ideroman slik jeg ser det. Svært vellykket i begge henseelser :)
Sist sett
