Bokelskere.no

Ok, så jeg lette, og kunne ikke finne en diskusjon om dette så jeg tenkte jeg prøver å rulle snøballen litt og se om jeg treffer en bakke.

Favorittkarakterer, alle har dem, (tror jeg), en sånn karakter som virkelig virkelig treffer noe i deg, kanskje fordi du kjenner deg igjen, kanskje nettopp fordi du absolutt ikke gjør det, en karakter du tar deg selv i å tenke på i ettertid, noen du assosierer sterkt med visse trekk, eller noen du hater, men som fortsatt er favoritten?

Hva er din og deres favorittkarakter, og er det en grunn?

Fins det noen som fortsatt henger i tankene deres fra tid til annen?

Kansje noe ukonvensjonelt; Døden i Boktyven av Markus Zusak, ikke bare var det Døden som forfatterstemme, men Døden som karakter som krøp under skinnet på meg.

Eliza eller "Forfatterinnen" fra Den glemte hagen av Kate Morton, noe ved vesenet, pågangsmotet og den utemmelige nysjerrigheten og viljen gjorde henne til en klassisk god, men minneverdig karakter for meg.

Christopher Boone fra The Curious Incident of the Dog In the Night-time, av Mark Haddon. Den autistiske tenåringsgutten Christopher har en uendelig rekke spesielle regler og ritualer og et tankemønster som har satt seg til den grad fast i meg at jeg noen ganger tar meg selv i å tenke hva i all verden han ville tenkt eller gjort i den eller den situasjonen.

Og Oskar fra Ekstremt høyt og utrolig nært av Jonathan Safran Foer. Ble ekstremt glad i den karakteren.

Og noen flere til, men nå, hva er deres?

Jeg er veldig glad i Jane Eyre. Og den uspiselige jenta i Den hemmelige hagen. Se, nå kommer jeg ikke på hva hun heter en gang... :-/

Også forelsket jeg meg i Vigdis Hjort bilselgerkjæreste fra "Hjulskift"!

Min favorittkarakter? Bartiumeus! Demonen som lever ut en av hovedrollene i den engelske forfatteren Jonathan Strouds fantasytrilogi som består av bøkene “Amuletten fra Samarkand”, “Golemens Øye” og “Ptolemaios port” (disse er oversatt til norsk). Denne demonen – han håndterer sarkasme strålende, så strålende at jeg sannsynligvis ikke ville gjort annet enn å le av oppgitthet om han hadde brukt sarkasmen mot meg en gang på samme måte som han bruker den mot magikeren som lever ut den andre hovedrollen i bøkene, han har en mørk, men samtidig finurlig sans for humor, og enda til finnes det en kjerne av godhet inni ham. Jeg ofret nesten en middag en gang for å dra ut og kjøpe den siste boken Stroud publiserte der nettopp Bartimeus er med. Jeg hadde nettopp oppdaget den på det tidspunktet.

Bartimeus flyr inn i tankene mine fra tid til annen, han. Bøkene, både de på originalspråket og de oversatte ( sett bort ifra den siste publiserte boken om Bartimeus, som kun er å finne på originalspråket i min bokhylle), står i bokhyllen min. Jeg er stadig fristet til åpne dem og lese. Den tid vil komme en gang. Nok en gang. ;)

Man har møtt så utrolig mange flotte karakterer opp gjennom årene i bøkene som har blitt lest.

Noen klar favoritt blant alle disse personlighetene har jeg ikke, men hvis jeg tar utgangspunkt i de karakterene jeg har møtt i det siste så er det disse som har gjort størst inntrykk på meg :)

Torgest Torhallason (Gest), Frost av Rolf Jacobsen.
Alberte, Albertetrilogien av Cora Sandel.
Jonar, Afrodites Basseng av Gert Nygårdshaug.
Emma, Emma av Jane Austen.
Lisbeth Salander, Millennium av Stieg Larsson.
Huckleberry Finn, Huckleberry Finn av Mark Twain.
Frodo, Ringenes Herre av Tolkien.
Dina, Dinas bok av Herbjørg Wassmo.
Anna Karenina, Anna Karenina av Leo Tolstoj.

John Smith eller "Nummer 4" fra "Jeg er nummer fire" av Pittacus Lore!!

Pippi!

Utrolig fin tråd;-) Så moro å høre hva slags karakterer som treffer ulike mennesker, her er mine!

Jeg har såå mange at det er vanskelig å trekke frem favorittene, akkurat som en skal velge de beste til å spille på laget! Da er det godt at jeg (nesten) alltid heier på den underdogen eller antihelten.

Som Madame Bovary, hun er alt annet enn elskverdig. Her er en kvinne som er helt låst i sin samtid, prøver å gripe til seg litt frihet og kjærlighet, før hun blir kvalt av sin rolle.

Holden Caulfield en jeg aldri kommer til å glemme, som jeg stadig må vende tilbake til. Han er redd, ensom og misforstått,istedenfor å nå ut til andre, trekker han seg inn i seg selv. Han ser kun verden for dens hykleri og falskhet. Det er hjerteskjærende hver gang.

Så er det min sjelvenn Jane Eyre, hun er den ultimate survivor. Hun er sterk, tålmodig og full av prinsipper. Jeg er alltid like stolt av henne for hva hun klarer å overleve og komme seg sterkere ut av. Det at hun drar fra Mr Rochester vrir seg alltid i meg, men så ender det jo godt alikevell.

En annen underdog er Anne Elliot fra Persuasion, hun er en underkuet kvinne med et knust hjerte. Tårene renner i strømmer når jeg leser om Annes stille sorg over tapt kjærlighet, samtidig som hennes familie håner og kommanderer henne rundt. Det er en karakter som vokser med hvert ark og til slutt er en fullverdig heltinne.

Kafka Tamura fra Kafka på stranden og Toru Okada fra Trekkoppfuglen er to av mine absolutte favoritter fra Haruku Murakamis surrealistiske og hverdagslige verden. Disse to karakterene når helt inn til hjerteroten din og får deg til å se innover deg selv.

Herregud kunne ha holdt på i evigheter, her er noen få til Ask Burlefot, Elizabeth Bennet, Epp, Professor Andersen, Blue van Meer, Josef K, Elias Rukla, Anna Karenina, Dorian Gray og Margarita.

Å, her er det mange. Men jeg må si at Sasjenka, av Simon Montefiore gjorde et uutslettelig inntrykk på meg. En ung overklassejente i St. Petersburg som tar avstand fra sitt dekadente miljø, blir glødende kommunist etter tsarens fall, og som ender opp med å bli "spist" av Stalins nye skrekk-regime. Helt tragisk.

Tenker også på Deeti i Et hav av valmuer, av Amitav Ghosh. Hun er fattig og gift inn i en dårlig familie, men fordi hun både er klok, kan skjelne gode verdier fra dårlige og er handlekraftig, så greier hun å bryte med sin skjebne og oppleve helt nye ting, som overhodet ikke lå i kortene for henne.

Min første heltinne var Scarlett O'Hara i Tatt av vinden og henne glemmer jeg aldri. En bortskjemt sørstats-skjønnhet, som mister alt i den amerikanske borgerkrigen. Hun har masse ukvinnelige og dårlige egenskaper, men jeg liker henne fordi hun samtidig er ærlig og ikke redd for å bryte med det gode selskap og jobbe hardt for det hun vil ha.

Og så må jeg nevne Bertie Wooster og Jeeves, i utallige bøker av P.G. Wodehouse. Bertie har intelligens på nivå med en manet, men er glad, vennlig og velmenende og roter seg alltid opp i vanskelige situasjoner. Jeeves er hans svært intelligente butler, (eller gentleman's gentleman) som alltid finner en vei ut av uføret. Blir alltid glad av å lese om dem.

Du får en stjerne av meg for Scarlett O'Hara og Jeeves.

Hvordan er det mulig - to så vidt forskjellige personer!
Jeg faller for dem fordi de begge er så gjennomførte, så helstøpte, om man kan si det sånn, på hver sin måte! De vet hva de vil, og har sin egen måte å turnere omgivelsene på.

Enig med deg! Det er jo det som er så fantastisk med litteratur, der blir vi kjent med totalt forskjellige personer, i vidt forskjellige miljøer. "Mennesket er nu så mangfoldig", tror jeg en av Hamsuns personer sier i en bok, og det har han helt rett i :-)

Scarlett O'Hara må være forbildet mitt, hun er blitt synonymt med det at hvis man virkelig vil noe så får man det faktisk til (selv om hun ikke fikk den hun elsket i slutten, men hadde historien vært lengre hadde hun uten tvil klart det!). Hun er, som du sa, ukvinnelig, men feminin, frekk og freidig, men uimotståelig.

Jeg har lest Tatt av vinden og sett filmen utallige ganger. Det var bøkene av Margaret Mitchell som vakte min interesse også for andre bøker og filmer om livet i sørstatene. Men Scarlett er helt i særklasse :-)

Jeg elsker gamle filmer, og Tatt av Vinden er absolutt favoritten og troner høyest på listen! Og Rhett Butler er ikke å fordra heller akkurat ;P Men boka har jeg ikke lest ferdig enda, har 200 sider igjen av 1000, leser den på engelsk. Har sansen for Mitchell's humor. Synd hun rakk bare å skrive én roman..

Ivan Karamazov fra Dostojevskijs Brødrene Karamazov. Mer en personifisering av en del av Fjordors tankeunivers enn en karakter, men dog. Monologer som virkelig gjorde inntrykk.

Isak Sellanrå fra Knut Hamsuns Markens Grøde. Umulig ikke å elske denne tømmerstokken av en mann. Uforglemmelig.

Så må jeg til slutt få lov å nevne Sol, Silje og Villemo fra Sandemos Isfolket. Du kan si hva du vil om Sandemo`s forfatterskap, men har sjelden blitt så glad i noen fiktive karakterer som disse. Hvis jeg får ei jente, skal hun hete Sol, SIlje eller Villemo:)

Da jeg var ca 12 år gammel leste jeg Victoria Holts "Seven for a Secret" på svensk. Jeg-personen og hennes to venninner gjorde ganske sterkt inntrykk på meg, og det pussige er at selvom det var en ganske tjukk, omfattende bok med masse intriger o.l., husker jeg det meste av den enda. Jeg husker spesielt da jeg-personen Frederica møtte den kjekke godsarvingen i trappa og han spurte noen andre så hun hørte det "hvem var den kjedelige jenta?" (det sto på svensk, så jeg husker ikke ordlyden) - Jeg følte meg ganske kjedelig selv som 12-13-åring, så jeg tok den hendelsen til meg. I tillegg hadde smussbindet et illustrasjonsbilde av denne "kjekke godseieren", og da følte jeg jo enda mer med henne.....Men de fikk jo hverandre til slutt!

Morsom tråd, og mine blant mine favoritter er flere nevnt: Huck Finn, David Copperfield, alle innbyggerne i Mummidalen, Barbara Havers i Elizabeth George' bøkene, selv om jeg synes bøkene har tapt seg følger jeg ivrig med på denne kvinnen. Andre favoritter er Emily, en mindre kjent karakter fra Anne-Montgomery, og nå skal jeg sannelig se å få tak i de bøkene igjen! Nettsøk er en fantastisk ting. Ellers er det for tiden Lee, den kloke kinesiske tjeneren i "Øst for Eden". Han har en fantastisk innlevelse, selvoppofrelse og integritet. Owen Meany er fantastisk, og jeg har sett hvordan han har hatt appel til folk som normalt ikke leser tykke bøker. For eksempel til en gammel venn som stadig kunne forundre seg over at jeg og en venninne kunne snakke om personer i bøker som om de var levende. Det tror jeg alle dere skjønner at man kan!

Lille My.
(Tove Jansson)

Snusmumrikken! ;))

Jeg må bare legge til to av mine nye yndlingskarakterer. Clarens og Småen i Tvillinger! Et søskenpar det ikke fins like til i bokverdenen. Så forferdelig ulike, men samtidig ikke. Karakterer man håper på vegne av, og som man virkelig blir glad i! Krysser fingrene for at alt ender bra eller ikke ender i det hele tatt!

Ååå-det blir uten tvil min kjære kjære Hercule Poirot i Agatha Chisties bøker!Han var mitt første bekjentskap i krimens verden og det ble kjærlighet ved første bok!En herlig,urban,jålete,omsorgsfull,nådeløs,pompøs og intelligentmessig uovertruffen(i hver fall i følge ham selv!)privatdetektiv uten sidestykke!Han er min store litteraturkjærlighet,og jeg forblir trofast til jeg dør!

Flott tråd!

Jeg elsker Owen Meany, og jeg føler ikke jeg behøver å utdype hvorfor ytterligere. Må jeg det, risikerer jeg å skrive fem mursteiner om min Owen-lidenskap...

Jepp! Må slutte meg til Owen Meany som en av favorittene. Har nok mest sans for de litt skjeve, ikke så perfekte karakterene - de som viser med all tydelighet hvor vanskelig det kan være å være menneske noen ganger. De litt rufsetee anti-heltene som gjør så godt de kan, selv om det ikke alltid hverken er nok, eller ender godt til slutt... Den kvinnelige historikeren i "The doomesday book" - les den hvis du kan få tak i den!

Ja, han er virkelig minneverdig!

helt enig med deg...jeg også elsker Owen Meany..og jeg leser den boken omatt og omatt..og hver gang finner jeg noe nytt å glede meg over...beste boken Irving har skrevet

Min aboslutte favoritt blant kvinneskikkelsene er Eloise fra "Uncle Wiggily in Connecticut", J.D.Salinger (en av novellene i Nine Stories).Jeg liker hennes væremåte, rett og slett: "Eloise said cheerfully that the whole damn lunch was burned-sweetbreads, everything-". :)

En annen favoritt er Boo Boo fra "Down at the Dinghy" (Nine Stories igjen). Jeg liker måten hun snakker med sønnen sin på.Veldig, veldig god mor.Sønnen er også en av favorittene mine. Veldig, veldig søt liten runaway :)

En som støtt og stadig dukker opp i tankene mine er Sarafina Pekkala fra "Det gylne kompasset", det er lenge siden jeg leste de bøkene, men hun dukker opp i tankene mine fordet. Hun er tøff, sier hva hun mener, super med pil og bue og sammtidig er hun klok, omtenksom og snill. Og sist men ikke minst er hun jo heks! Sammtidig har jeg alltid vært litt sjalu på at hun kan fly og etter filmen har jeg vært litt sjalu på den fantastiske kjolen hennes, hehe :D

An-Magritt i Nattens brød-serien av Falkberget. Trass i et elendig utgangspunkt utvikler hun seg til et sterkt, uredd, raust og klokt medmenneske.

Odysseus, Antigone, Orestes, Elektra, Aeneas, Don Quijote, Jeppe, Gisle Sursson, Gunnar på Lidarende, Sherlock Holmes, David Copperfield, Mickawber, Oliver Twist, Tom Sawywer, Huckleberry Finn, Tusten, Den stygge andungen, Ditte Menneskebarn, Carlsson, Edmond Dantes, d'Artagnan, Jean Valjean, Lear, Hamlet, Pippi Langstrømpe, Simon Darre, Nora Helmer, Helene Alving, fiskaren Markus - og heile galleriet i "Stille flyter Don". Ikkje nødvendigvis fordi alle er heltar, men fordi nokre er frodige, andre er sympatiske, nokre er heroiske og nokre kombinerer fleire eigenskapar.

Litt av et utvalg. Må si at jeg er enig i de jeg kjenner til!

Det er flere som har festet seg hos meg, men en av dem som har gjort størst inntrykk er Anne Frank. Jeg leste Anne Franks dagbok første gang ganske ung. Jeg kjente meg igjen i hennes ungpikedrømmer, forelskelse, irritasjon over familiemedlemmer, følelse over å være annerledes og at ingen forsto akkurat meg.

Det er sårt å bli kjent med hennes drømmer og planer for framtiden når man vet hvilken skjebne hun møtte. Jeg lærte at livet kan være skjørt og at vi mennesker nok er ganske like, uavhengig av rase, tro og hvor vi bor.

Det er veldig mange karakterer som opp gjennom årene har gjort inntrykk på meg, men bare enkelte av dem er fremdeles med meg. Sånn er det vel bare; bokas karakterer blir dine gode venner en stund, men som ellers i livet kan det hende man etter hvert mister kontakten.

En av dem som fremdeles gjør inntrykk på meg er Nora i Et Dukkehjem. Hennes oppvåkning fra å være en lerkefugl til å bli en selvstendig kvinne, er etter min mening av det aller ypperste som noen gang er skrevet. Jeg er utrolig glad for at jeg som kvinne ikke levde i hennes samtid og synes det var svært modig av Ibsen å skape en karakter som henne. Så stykket på Trøndelag Teater denne uka og det er ikke tvil om at deler av tematikken fremdeles føles svært viktig og gjeldende.

Av Shakespeares karakterer har jeg et nært forhold både til Beatrice (*Much ado about Nothing) og Kate (The Taming of the Shrew). Skulle virkelig ønske jeg hadde Beatrices munnrapphet og selvstendighet – tenk å være å være så flink med ord og så tøff! Kate ser jeg opp til fordi hun fremstår som en person og ikke et objekt ; hun står på sitt og ønsker ikke bøye seg for noen eller noe.

Til slutt vil jeg nevne Holden i The Catcher in the Rye. Hans fortvilelse, ja, forbitrelse, over samfunnet og voksenverdenen gjorde et uutslettelig inntrykk. For er det ikke slik at voksne på mange måter er falske, i alle fall sett med et barns øyne? Som barn/ungdom føler en ofte at en ikke blir forstått og at de voksne, som mener å sitte med fasiten, ikke egentlig er annet enn nettopp falske…

Consuelo Ramos frå Kvinne på tidens rand/Woman on the Edge of Time av Marge Piercy er ein karakter eg hugsar godt. Luciente frå same bok også, eigentleg. Piercy er ein meister i å lage gode personar som engasjerer lesaren.

Inger Johanne frå bokserien til Dikken Zwilgmeyer var også ei jente eg likte svært godt då eg var yngre.

Eg trur eg gløymer mange no...

Nei så morsomt at du nevner Inger Johanne! Det ser ut som du er mye yngre enn meg (58) og jeg synes det er moro å høre at disse klassikerne holder seg. Noen ganger tenker jeg at de er gått helt av moten og at det bare er godt voksne jenter som husker dem.

Jeg har vel egentlig to favorittkarakterer. Eric fra Sookie Stackhouse serien. Den figuren fascinerer meg noe utrolig. Han er mystisk, sjarmerende, gammeldags og nymoderne. Han er egentlig litt av alt, og jeg klarer ikke la være å bli fengslet av han.

Den andre er Harry Potter. Hele historiene om han og alt han gjennomgår fenger meg når jeg leser. Jeg drømmer meg helt bort i hans verden rett og slett. Han er en reflektert, fornuftig liten kar.

Helt enig med deg når det gjelder Eric! Som du sier så er han litt av alt, og jeg syns det er noe morsomt og sammtidig søtt ved måten han spiller tøff på og prøver å skjule sin litt mykere side på. Han prøver å virke likegyldig, mens han ikke helt klarer å legge vekk den snille og omtenksomme personen/vampyren inni seg, spesielt sammen med Sookie.

Favorittkarakterer er vel de som man kan relatere til, på en eller annen måte. I så fall har jeg en lang historie her; jeg tror den første virkelige figuren jeg likte var Huck Finn fra Tom Sawyers Eventyr av Mark Twain. Siden ble det selvfølgelig Joe Hardy fra Hardy-guttene. Noe jeg selv synes er merkelig er at jeg har Peter Pan som en av de stor favorittene, også i voksen alder (fra Barries bøker). Ser jeg det fra et voksent ståsted er John Fantes Bandini og Bukowskis Chinaski besnærende figurer. Ellers er jeg enig med Johanne; Slur er en flott figur!

Så morsom tråd!

Jeg har hatt mange forskjellige favorittkarakterer, til forskjellige perioder i livet mitt. Og den første virkelig store favoritten var nok Nancy Drew :) Jeg leste alle bøkene om henne jeg kom over, og slukte dem fra perm til perm. Jeg var riktignok i den rette alderen da jeg oppdaget henne, 10-12 år. Og en smart og selvstendig kvinnelig karakter var forbilde nok i massevis :)

Ser noen under her har nevnt Harry Potter. For meg er det Slur/Snape fra samme serie som fascinerer meg mest. Han er umulig å plassere (bortsett fra mot slutten). Han er slem og ond i sine handlinger, for å i neste sekund være usedvanlig snill. Han er sterk, stolt og samtidig sårbar. En skurk man heier på!? Som sagt, fascinerende.

En karakter som jeg har tenkt mye på i etterkant av å ha lest boka, er "skurken" i Karin Fossums bok Den som elsker noe annet. Jeg vil ikke røpe for mye, i tilfelle du ikke har lest boka, men Karin Fossum klarer å skape et menneske ut av noen som andre ville kalt monster. Det var uhyggelig og fælt å møte denne karakteren, og jeg klarer ikke helt å legge han bak meg. Alle mennesker har en historie, og Karin Fossum er en mester i å skildre annerledesmennesker. Det er vondt og sårt og trist, alt på en gang.

Men min favoritt er Den Lille Prinsen. Han er så utrolig liten, men samtidig så stor i tankene sine. Han forklarer og forteller om veldig vanskelige ting på en så banal måte at man nesten blir litt brydd for at man kompliserer ting som egentlig er bagateller. Også svarer han alltid noe annet enn man forventer. Han overrasker, på en sjarmerende måte. Det liker jeg :)

Ååh, Nancy Drew var min store helt også, i samme alder! Tøff dame :)

Enig med deg at Slur er en favoritt og Alan Rickman er helt fantastisk i filmrollen. Hvordan kunne jeg glemme ham..

Ja Slur er en veldig fascinerende person i Harry Potter-bøkene! Min sønn hadde en norskoppgave hvor han sammenlignet Ibsens "Villanden" med Harry Potter-serien. Han skulle bl.a. sammenligne helteskikkelser og antihelter, og da fikk vi en svært morsom og interessant diskusjon omkring Slur: Er han en skurk eller en helt?

Siden jeg deler fascinasjonen for Slur må jeg bare si litt om hvordan jeg opplever ham. jeg ser Slur som den som faktisk er med på å drive historien fremover, nettopp fordi vi ikke er sikre på ham. I verdenslitteraturen har vi flere slike personligheter. Den mest nærliggende å sammenligne Slur med er liksom Loke fra vår egen mytologi, tenker jeg. Litt slem, litt snill - men uunnværlig for dynamikken og utviklingen. Litt Lucifer-aktig også?

Elinor Dashwood i Fornuft og følelse er den jeg har sett mest av meg selv i. Akkurat som meg er hun pliktoppfyllende og gjør det som forventes av henne, uansett hvor mye hun må ofre, og noen ganger går det for langt.

Som barn var Annika i Pippi Langstrømpe min favoritt, av samme grunn som Elinor, hun er også den snille pliktoppfyllende, jeg likte henne bedre enn Pippi for det var henne jeg lignet, men jeg ønsket nok at jeg var mer som Pippi.

Den karakteren som har skapt sterkest følelser hos meg er kanskje Sonetsjka i boken ved samme navn av Ljudmila Ulitskaja. I begynnelsen har jeg bare sympati for henne, men etterhvert tar hun noen avgjørelser som gjør meg så sint at sinnet fortsatt sitter i.

Carrie og Dolores Claiborn - begge er hovedperson i hver sin roman av Stephen King.

Carrie er en tenåringsjente med latente evner under den kuede overflata. Det er vanskelig å beskrive henne skikkelig uten å røpe hele handlingen ;o) Men hun er sterk og sta og overlever det utroligste.

Dolores Claiborne er gift med en fordrukken grinebiter og jobber hos et ondt gammalt skinn av ei dame. Dolores er med andre ord kretsmester i å finne seg i det meste uten å bli hakke gal. Men selv hun kan bli forbanna, og da...

"Sometimes, being a bitch is the only thing a woman has to hold on to" får Dolores som råd fra arbeidsgiveren sin - og den setningen har fulgt meg gjennom mange prøvelser i mitt eget liv.

Oj dette var en morsom tråd:-) Så mange personer jeg har blitt glad i og fasinert over på så mange ulike måter, at det nesten blir umulig å lage en liste. Men helt impulsivt, den første personen jeg kommer på er Prabaker i boken Shantaram. Han er en helt nydelig personlighet.

Hmm...nesten litt vanskelig, for de fleste bøkene i dag(ment for underholdning) der er hovedpersonen(e) gjerne vinklet og laget slik at leserne skal kjenne seg igjen i h*n. Personen(e) skal jo gjerne være elskverdig, og gjøre/si tankevekkende ting som leserne selv kjenner seg igjen i. Så for meg så finner jeg jo meg selv i mange personer som jeg har lest om. De aller fleste bøkene som jeg har likt på en eller annen måte har jo hatt karakterer som har berørt meg på en eller annen måte.

Men uansett da, jeg tenkte jeg skulle ta frem litt barneminner i barnebøker. Som liten jente så var jeg jo bergtatt av Pippi Langstrømpe, Ronja Røverdatter og Lotta i bråkmakergata. Samt en liten søt hund som heter Peter i boken; "Peter og skøyerstrekene hans." Jeg var selv en liten bråkmaker som fant på masse skøyerstreker, jeg var veldig sta med mye egne meninger. Samt en stooor porsjon eventyrlyst.

Anne Shirley fra Bjørkely kommer til å bo i hjerte mitt for evig og alltid!
Den håpløs romantiske hissigproppen som alltid tenker med hjertet satte dype spor i meg som liten. Hun er varm, klok og sterk og står for meg som et ikon for alle ungpiker som skal ut å forstå seg på verden.

Kanskje litt feigt å stikke av med Harry Potter før "kidsa" kommer på banen, men JK Rowling har skapt en fantastisk karakter som jeg har satt stor pris på siden jeg begynte å følge ham en gang for veldig mange år siden. Jeg har en til, men siden jeg bare har opplevd henne på film er vel kanskje ikke det helt stilrent.. Elizabeth Benett, i Stolthet og fordom, har egenskaper jeg kan kjenne meg igjen i og samtidig beundrer jeg henne for hennes veltalenhet, og hennes stolthet.

Jeg lar meg fascinere av karakteren Markus i boka "Kilden" av Gabriel Scott. Han er en slik herlig type som du ikke finner mange igjen av og som jeg føler godhet for.
Denne enslige og enkle fiskeren som strever med sitt litt i utkanten av fellesskapet. Markus har mange drømmer og ønsker men alt er ikke like lett å realisere. Han lever med og i naturen, sjøen og fisket, det er der han er i sitt rette element.

"Så sitter da Markus ytterst på holmen med stangen ut i en bue fra fjellet og fisker i solskvalpet nedeunder sig. Han kjenner seg hjertefro innerst inn, han ser sig glad på himmelen og havet, på all den skinnende blåhet omkring."

Jeg har aldri tenkt over om jeg har noen favorittkarakter, men "Kilden" med fiskeren Markus er iallfall en av de svært få bøker jeg har lest flere ganger og helt sikkert kommet til å lese igjen!

Det er ikke bare karakteren Markus som er bra beskrevet, hele boka er så lyrisk at det er en fryd å lese. Denne lille boka har blitt en av mine favorittbøker, den har så mange kvaliteter i seg.

Oj, for et spørsmål...det kan være mange som jeg kan putte inn i den kategorien. Men jeg skal bruke innfallsmetoden og de som faller først inne i tanken. Den aller første er Kerewin i Margfolket av Keri Hulm. Dette er en sterk kvinne, enslig gammel jomfru som tar vare på 8 år gamle Simon som er misforstått og mobbet fordi han er stum. Dette er en bok jeg leste i 1985/86 og jeg har aldri klart å få denne Kerewin ut ryggmargen.

Den andre som kommer til meg er Andreas i Peter Stamms, På en dag som denne. Han får etter et legebesøk en sjelden sykdomsdiagnose og den angsten og forvirringen er så godt beskrevet at jeg kunne identifisere meg med den, da jeg har opplevd noe av det samme. Jeg ble veldig glad i Andreas og syns det var leit at boka sluttet, men han har satt sine spor.

Det er selvfølgelig mange jeg kunne nevnt da de aller fleste bøker har en karakter som bærer boka og historien frem, og det er vel noe av det som gjør at vi elsker å lese, det å sette oss inn i denne karakterens liv og lagnad og forsvinne fra vår egen hverdag. :o)

Om hun er min favorittkarakter er jeg ikke sikker på, men jeg vet hvem jeg har identifisert meg mest med: Kristin Lavransdatter! Det skyldes nok særlig at jeg leste "Kransen" som ung og gikk og drømte meg bort på hytta oppe i "dala", glad i fortiden som jeg var. Siden har jeg jo lest alle bindene flere ganger, og funnet nye ting som har passet til min livssituasjon, - men egentlig synes jeg jo hun var over kanten langsint og opphengt i synd og skyld!

Uten tvil; jeg kommer aldri til å bli ferdig med Hamlet. En ting er hvordan jeg tenker om Hamlet, hans tvil og melankoli, hans galskap, hans forhold til og behandling av Ophelia, hans forhold til sin mor og far også for den saks skyld, hans godhet og hans grusomhet osv. En annen ting er at Hamlet framstilles på nytt hele tiden i ulike teateroppsetninger, filmer, som tolkningsobjekt i faglitteratur, som referanse i andre skjønnlitterære verker, han kommer til å være med, alltid.

Hamlet er en skikkelse som alltid vil bli tolket forskjellig og som endrer seg etter tiden han leses i. Ja, som oss mennesker . . . vi forandrer oss også. Et klokt valg, med andre ord! Man kan holde seg til Hamlet livet gjennom.