Bokelskere.no

Nei, vet du hva? Jeg orker ikke mer. Skal vi dra til fyret? Neei, det blir vel ikke noe særlig tur til fyret. Ogsåvidere. Jeg vet jo dette er bra, akkurat som jeg vet at Miles Davis er bra, men jeg kjenner at jeg ikke trenger å lese det. Det tar meg alt for lang tid, og det hender for lite, rett og slett. Interessant å merke seg, for øvrig, at det beste med denne boka, er det den ikke er berømt for, mens det dårligste med boka, er det den er berømt for; det litterære nybrottsarbeidet. Det er virkelig mye litteratur som står i veien for litteraturen her.

Hei Tore, Jeg ser det er ett år siden du skrev dette innlegget, men jeg så det først nå. Hva mener du med: "Det beste med denne boka, er det den ikke er berømt for." og videre "Det er virkelig mye litteratur som står i veien for litteraturen her." Vil du være så snill å utdype.

Jeg har begynt på "Til fyret" flere ganger - og gitt opp. Blir likevel aldri ferdig med denne boken. Hva er det egentlig med "Til fyret"?

Jeg hadde samme forholdet til denne boka, før jeg knakk koden.

Jeg prøvde å lese den, også sovnet jeg.

Så prøvde jeg en gang til, også sovnet jeg.

(Og så var jeg veldig takknemlig for at jeg ikke fikk den til eksamen. Den var pensum.)

Så fikk jeg insomnia en gang i fjor sommer og tenkte «AHA! Jeg vet hva jeg skal gjøre! Jeg skal lese To the lighthouse! Da får jeg sove!»

Og plutselig likte jeg boka. Det var som om det ikke var noe motstand mellom teksten og meg, at Woolf og jeg klarte å tenke i takt.

Jeg ble grepet, rørt og revet med og jeg hadde egentlig bestemt meg for at jeg ikke likte den.

Også skjønte jeg at du ikke kan plukke opp Woolf og tenke på «handlingen». Hun forsøker å skrive som folk tenker, og det krever en egen modus.

Boka er fantastisk, men du kan ikke tvinge den i deg.

Plukk den opp en sommernatt du ikke for sove. Hvis søvnen ikke kommer, får du kanskje tak på et kapittel i litteraturhistorien som ellers bare er frustrerende.

Så riktig modus er søvndeprivert? Takker meg til...

Kom igjennom den, men da bare som skumlesing og plikt.

Kanskje en gang.....

Nå fikk jeg lyst til å lese den på nytt jeg også, etter en helt grei - men ikke akkurat strålende - lesning tidligere (jeg var også veldig takknemlig for at jeg ikke fikk den til eksamen, hehe). Flott og inspirerende innlegg. Kanskje blir den aldri noen stjerne hos meg, men jeg fikk som sagt i alle fall lyst til å ta den fram igjen. Og det er jo ikke verst bare det. :)

Jeg har vært usikker i forhold til Wolf i mange år - kom bl.a ikke inn i mrs dalloway - men Til fyret traff meg midt i hjertet! Det gjelder å tune seg inn og finne tempoet - og da ligger det en skatt av presis psykologisk forståelse foran deg - nydelig innrammet i et lyrisk, men likevel ordøkonomisk uttrykk :)

Jeg holder på med Til Fyret nå. Etter å ha holdt meg unna den i årevis, fordi 'alle' sa den var tung og vanskelig, er jeg nå overlykkelig for at jeg faktisk har kvinnet meg opp til å ta fatt på den - den er jo nydelig! Jeg gleder meg til fortsettelsen :-)

Så fint at du synes det, nefertiti..denne krever vel sin leser ja. Første gang jeg leste den var jeg nok altfor ung....satt vel mye med samme følelse som Tore Renberg som startet tråden.Men da jeg ble eldre, fornemmet jeg mer under leseprosessen. Her er det i tråd med datidens modernisme, Proust og Joyce..men jeg likte nok Mrs Dalloway bedre tror jeg..

Du skal ha for å prøva å gje ei forklaring til kvifor du likar boka. Medan eg las ho undra eg konstant på kva som fengjer dei som likar denne boka. Eg må seie meg einig med Tore. For eit slit av ei bok. For eit kjedeleg slit. Sit omtrent ikkje igjen med noko.

Jeg syns den har mye poesi i seg. Og så liker jeg lange setninger med komma og tankestreker og parenteser, og det får jeg i fleng her.

Og så kjenner jeg meg veldig mye igjen i de tankene mrs Ramsay gjør seg.

Jeg er veldig glad for at jeg har gjort meg dette bekjentskapet :-)

... og del to - Tiden går - som handler om husets forfall i de ti årene som deler fortellingen i to, er jo helt fabelaktig. Virkelig poetisk vakkert!

Jeg har akkurat lest ut hele romanen, men kommer til å lese om igjen den delen på sengen i kveld.

Nå får du meg til å repetere denne, nefertiti, jeg har aldri hatt den i lyd før, jeg har lest den på engelsk for veldig lenge siden..men jeg gikk inn på biblioteket og resrverte den.

Jeg er endelig i full gang med «Til fyret»! Etter å ha påbegynt og gitt opp boken flere ganger, kjennes det som en befrielse å være sugd inn i dette universet. Et så mettet og sanselig språk. Så nærmest ufattelig mye som skjer i og mellom menneskene, der det tilsynelatende ikke skjer annet enn venting på at været skal bli «pent» nok til å dra til fyret.

Hva har egentlig skjedd?

Jeg har nok, gjennom å lese om Virginia Woolf og å lese hennes «Mrs. Dalloway» fått større innsikt i Woolfs særegne skrivestil. Jeg har dessuten mer ro rundt meg denne gangen og er blitt noen år eldre. Men viktigere tror jeg oversettelsen er. Jeg har tidligere strevd med «De dro til fyret» i Peter Magnus’ oversettelse fra 1948. Denne gangen leser jeg «Til fyret» i Merete Alfsens oversettelse.

At oversettelsen har betydning, underbygges i denne interessante artikkelen fra Vårt land.
Alfsens oversettelse omtales som «frisk og vital» og «bærer preg av solid håndverk og god, norsk språkføring». Magnus’ forbigås i taushet.

Artikkelen inneholder også synspunkter på andre oversettelser.

Jeg har nå plukket fram min utgave av "Til Fyret". Ser at det er Peter Magnus som har oversatt den i Bokklubbens "Århundrets bibliotek". Hvis det butter for mye imot, får jeg vel låne en bibliotekutgave med Merete Alfsens oversettelse - takk for tipset, Lillevi!

Jeg sender deg det første avsnittet av Alfsen oversettelse, så du kan sammenlikne. Hennes språk er, etter min mening, så poetisk og presist. Og språket er uten tvil viktig i en bok som denne, nesten uten ytre handling.

«Ja visst, hvis det blir pent vær i morgen,» sa fru Ramsay. «Men da må du opp med solen,» la hun til.
For hennes sønn var disse ordene et vidunderlig gledesbudskap, som om det nå var avgjort at utflukten kom til å bli noe av, og at det miraklet han syntes han hadde lengtet etter i årevis, nå, etter en natts mørke og en dags seilas, var innen rekkevidde. Fordi han, skjønt han bare var seks år gammel, tilhørte den store klan som ikke kan holde ulike følelser fra hverandre, men uvilkårlig lar fremtidsutsiktene, med sine gleder og sorger, overskygge det nærværende, og fordi slike mennesker helt fra sin tidligste barndom lar sine skiftende fornemmelser kaste lys eller mørke over det øyeblikket fornemmelsen oppstår i, så forbandt James Ramsay, der han satt på gulvet og klippet ut bilder fra en illustrert varekatalog, bildet av kjøleskapet med salig fryd idet han hørte morens ord. Det fikk en aura av glede. Trillebåren, gressklipperen, suset i poplene, blad som hvitnet mot regn, kornkråkenes kraing, lyden av en feiekost, rasling i skjørter – alt dette var blitt tillagt så spesielle farger og egenskaper i hans sinn at han allerede hadde sin private kode, sitt hemmelige språk, til tross for at han så ut som nøkternheten eller strengheten selv, med den høye pannen og det sterke, blå blikket, fullkomment åpent og ærlig, lett misbilligende ved synet av menneskelig dårskap, slik at hans mor, som så på at han styrte saksen omhyggelig rundt kjøleskapet, så han for seg i skarlagen og hermelin i retten, eller som ansvarlig for en krevende og avgjørende beslutning i en nasjonal krisesituasjon.»

Lykke til med lesingen, Bjørg! Hører gjerne synspunkter fra deg underveis.

Takk for det, Lillevi!

Jeg har sammenlignet det første avsnittet, og det er ikke så stor forskjell. Det ser imidlertid ut som om Magnus deler opp i flere setninger, slik at flyten kanskje blir mindre tro mot originalen? Siden den lange tankestrømmen vel er en del av særegenheten til VW, så har kanskje Alfsen gjort en bedre jobb. Har lest bare ett kapittel ennå, og jeg har heldigvis ikke blitt skremt foreløpig ;))

Bra du ikke er blitt skremt!

Jeg har også sammenliknet det første avsnittet i de to oversettelsene; det var nettopp derfor jeg skrev innlegget :-) Tilsynelatende er kanskje ikke forskjellen så stor, hvis man ser på det ord for ord, men jeg synes de to tekstene, som helhet, gir svært forskjellige inntrykk. Skulle vel ha uttrykt meg mer presist - Etter min mening er Alfsens språk så mye mer poetisk og presist enn Magnus'.

Jeg fant dette foredraget av Merete Alfsen som jeg synes sier mye fornuftig om oversetter-rollen. Synes spesielt dette utsagnet var treffende:

Elva er språket, slik det flyter i det verket som skal
oversettes. Steinen med hvite render og kråkesølv, den lokale steinen som Anthea
hiver uti, er det fornyende elementet som oversettelsesspråket tilfører. Og elva
ler. Språket ler. Verket blir nytt, og det forblir det samme. Eller, det er det
samme, på en ny måte.
Det gjelder for oversetteren, der hun sitter på bredden, å høre latteren. Å høre
at språket ler. Å fryde seg over kraften i det hjemlige kråkesølvet og la det
glimte i oversettelsen.

Og sannelig kom det et tips om en for meg ukjent forfatter, Ali Smith, som jeg fikk lyst til å lese også...

Fortsatt god 17. mai!

Alfsen er virkelig en oversetter å få tillit til. Tusen takk for foredraget, som jeg leste med stor interesse!

Jeg har gjort noen halvhjertede forsøk på å lese Virginia Woolf uten å ha noen suksesser å vise til så langt. Denne tråden inspirerte meg til å gjøre et nytt forsøk - en vakker dag. (For p.t. kommer jeg til å prioritere stablene av uleste bøker som allerede er i hus.) Men: TUSEN takk for at du delte den artikkelen om oversatt skjønnlitteratur, Lillevi! Det er et kjempeinteressant tema, og altfor ofte blir betydningen av oversettelsesarbeidet - oversett. Når man leser en oversettelse av et verk får man et filter mellom seg og forfatteren - og det er slett ikke alle oversettere som evner å "matche" originalstemmen. Ære være de oversettere som behersker den jobben!

Etter Mrs. Dalloway, som fortjener all den berømmelse den har fått, var Til fyret en stor skuffelse.