En overveldende beretning om Sovjetunionens menneskeutryddelser fra første verdenskrig til 1960 årene. Forfatteren er svært engasjert og fullstendig nådeløs i sine avsløringer om overgrepene som fant sted i denne perioden. Ondskapen sprer seg i Sovjet i takt med at stadig nye folkeslag/befolkningsgrupper blir deportert og nye grupper militære, ledere, politikere og til slutt hversomhelst blir ført mot en sikker død via arbeidsleirenes syke system. Boken veksler mellom enkeltskjebner og forsøk på å føre statistikk på hvor mange som ble berøvet sin frihet og slengt i massegravene.Jeg anbefaler denne boken på det sterkeste og har idag bestilt Gulagarkipelet II.
Viser 2 svar.
Dette husker jeg som en viktig bok som jeg tror hadde hatt langt større kraft om den hadde vært redusert til halvparten eller en tredjedel. Ikke fordi jeg er redd for lange bøker, men fordi jeg etter hvert kjedet meg - det ble den samme eller liknende elendighet om og om igjen. Boka fortjener absolutt å bli lest - som jeg startet med så mener jeg den er viktig som vitnesbyrd på de grusomme overgrep mot menneskene i Sovjetunionen - i tillegg som den jo nettopp avslørte hva som foregikk i Gulagarkipelaget.
Synes denne er bedre enn En dag i Ivan Denisovitsj´ liv som han fikk Nobelprisen for - noe som for meg helt klart er tegn på at prisen til de grader var politisk det året, for den romanen er svært dårlig skrevet (evt oversatt - jeg har bare lest den på norsk). Ideen og tematikken er likevel svært interessant + at den også var en svært viktig bok.
Med andre ord anser jeg vel Solsjenitsyn for å være mer en viktig forfatter enn een god forfatter - om dere skjønner hva jeg mener...
Du har rett i at boken er lang, på den annen side beskriver den jo livet til mange mennesker (60 millioner? 100 millioner?) Jeg har akkurat avsluttet en biografi om Hitler og den var akkurat like lang og handlet om én mann, sånn sett er Solzjenitsyns roman altfor kort! Jeg har brukt lang tid på å lese boken, 8-10 sider hver dag og har forsøkt å føle den og ikke bare lese, dermed ble den ikke kjedelig.
Sist sett
