Bokelskere.no

Så ille kan det vel ikke være...?
Det er vel ikke snakk om å "påta" seg andres lidelse, selv om man leser sterke historier?
Jeg tenker mer på alt som er rundt denne historien, alle detaljene i den som jeg ikke lenger husker. Dessuten var jeg jo så mye yngre den gangen jeg leste boka. Vil tro at jeg muligens vil oppleve den annerledes om jeg leser den igjen nå.
Jo, jeg er enig med deg i at det er en grusom historie, og et umenneskelig, umulig valg å ta. Det er ikke mulig å tenke seg å være i en slik situasjon selv; - å måtte ta et slikt valg. Og ikke minst å måtte leve videre med det valget man ble nødt til å ta...

Men jeg klarer ikke å unngå å tenke på det, selv bare når jeg hører om boken, og det gjør vondt gjennom marg og ben! Så derfor tror jeg fremdeles jeg dropper å lese den, - eller er det nettopp da man skal gjøre det, se grusomhetene i hvitøyet?

Hm. Ja, det er vel noe i det, kanskje?
Fæle ting har skjedd opp gjennom historien, og skjer fremdeles. Men det er bra at man reagerer med at det gjør vondt. For da har man følelsene og empatien i behold. Det verste som kan skje, er at man blir avstumpa og følelseskald.
Uansett er jo dette noe du må finne ut av selv.

Jeg tror ikke man nødvendigvis skal presse seg til å lese om alle mulige grusomheter, men noen ganger bør man kanskje utfordre seg selv litt. "Bestialitetens historie" leste jeg da jeg var i tjue-årene fordi jeg så på det som en slik utfordring. Jeg angrer ikke at jeg leste disse bøkene, men jeg tror neppe jeg kommer til å lese dem igjen fordi dette var virkelig på min tålegrense! Og jeg anbefaler dem heller ikke til hvem som helst, nettopp av den grunn.

Jeg tror hver og en må kjenne på hva man selv tåler. Hvis man tror det vil gi ny innsikt og forståelse, synes jeg man skal prøve. Men tror man at det vil virke nedbrytende, så er det vel bedre å finne noe annet å lese uten å ha dårlig samvittighet for det.