Bokelskere.no

Her er min bokomtale:

Clarissa Dalloway er en kvinne i begynnelsen av femtiårene. Hun er gift med politikeren Richard Dalloway og sammen har de datteren Elizabeth. De har et nydelig hjem i London, og som hjemmeværende med et tjenerskap, kan Clarissa konsentrere seg om det hun har lyst til. Som stort sett er å arrangere selskaper ... Det er hun til gjengjeld svært god på!

Mens Clarissa sitter og reparerer en kjole hun har tenkt å ha på seg under kveldens selskap, ankommer helt uventet Peter Walsh, nylig hjemkommet etter mange år i India. Peter er en mann Clarissa i sin tid vraket fordi hun ble skremt av hans lidenskapelige og spenningssøkende natur. I stedet giftet hun seg med Richard, som var langt mer forutsigbar og trygg ... og kjedelig og tørr ... Det er ikke til å komme forbi at hun aldri har elsket sin mann, selv om dette aldri sies høyt. Richard har derimot alltid elsket sin kone, men han klarer på sin side ikke å få disse ordene over sine lepper. Kanskje av den grunn går ekteparet rundt som høflige, fremmede overfor hverandre.

Det er mange år siden Clarissa og Peter traff hverandre ansikt til ansikt. Peter har i alle år skrevet brev til Clarissa, men hun har i grunnen aldri brydd seg om å svare på disse. Ja, knapt lest dem i grunnen ... Møtet med Peter får det imidlertid til å flamme opp i henne, selv om hun ikke med en mine røper sine følelser. Peter har aldri glemt sin store kjærlighet ... Clarissa. Like fullt forteller han henne at han er forelsket i en annen kvinne. Clarissa inviterer noe motvillig Peter til kveldens selskap.

Handlingen foregår i løpet av kun en dag, og boka handler mye godt om Clarissas, Richards, Peters, Septimus´ og Miss Kilmans tanker, før det hele ender i kveldens selskap. Septimus er en mann som lever i et kjærlighetsløst ekteskap og som nylig holdt på å ta livet av seg, mens Miss Kilman er lærerinne for Clarissas datter. Clarissa hater henne. Vi følger personenes innfall og tanker i en endeløs strøm, deres ulike måter å tolke en og samme virkelighet på - som uttrykk for at det ikke finnes bare én objektiv sannhet om noe som helst. Denne måten å skrive på kalles "bevissthetsstrøm" eller "stream of consciousness". En av Virginia Woolfs samtidige og også omgangsvenn, James Joyce, skrev "Ulysses" etter samme mønster.

Det er åpenbart at Clarissa ikke er en lykkelig kvinne. Men fikk jeg sympati av henne av den grunn? Når hun på side 111 beskriver Miss Kilman på følgende måte, virker hun ufattelig smålig, kynisk og kald:

"Clarissa var virkelig rystet. Skulle dette være en kristen - dette mennesket? Denne kvinnen hadde tatt datteren fra henne! Skulle hun stå i forbindelse med usynlige vesener! Skulle hun, tung, stygg, alminnelig, blottet for godhet eller ynde, skulle hun kjenne livets mening?"

Miss Kilman levner på sin side Clarissa liten ære, og tenker på henne som en rik kvinne "med en viss overfladisk dannelse", nedlatende og uhøflig.

Nei, jeg klarte aldri riktig å få sympati med Clarissa, selv om jeg absolutt ser at hun på mange måter var offer for sin tid. Like fullt hadde hun noen valg, men hun brukte dem ikke.

Det som er litt spennende med denne boka, og som nok var ganske nytt så tidlig i det 20. århundre, er at Virginia Woolf har utstyrt mennene med egenskaper man normalt forbandt med kvinner på den tiden. Følelsesmessige svingninger, innfall, lidenskap, forelskelse, usikkerhet ... I etterordet skriver Britt Andersen litt om dette - bl.a. at Virginia Woolf var feminist og at hun forsøker å "overskride motsetningen mellom kjønnene". Selvsagt for oss i dag, men på ingen måte selvsagt for nesten hundre år siden ...

Det er nokså krevende å lese en bok hvor hovedpersonenes tanker kommer som en eneste lang strøm, og hvor hver minste lille digresjon forfølges. Derfor var ikke dette noen lettlest bok, selv om den ikke er spesielt tykk og jeg at på til har lest den før.

Jeg avslutter denne bokomtalen med å sitere fra etterordet på side 176:

"Portrettet av Clarissa er mangefasettert; er hun en kald overklassekvinne, eller er hun en følsom sjel? Kanskje begge deler. Virginia Woolf begynte romanen som en satire som drev harsellas med borgerskapet. Underveis i arbeidet kom hun inn på mer eksistensielle spørsmål. Det er kanskje gjenkjennelse i måten å oppleve tilværelsen på som er viktig når vi leser romanen i dag: av tiden som på tragisk måte blir borte, av aldringsprosessen og tapte bånd. I korte ekstatiske øyeblikk glemmer vi alt som tynger, og opplever bare glede. Virginia Woolf ville skrive om livet selv, i alle sine avskygninger, og hun gjør det i en poetisk form som fremdeles gjør romanen til en nytelse å lese."

Dette er en bok man med fordel kan lese flere ganger, og som faktisk har noe nytt å gi hver gang! Terningkast fem.

Sjelden har jeg opplevd at Olof Lagerkrantz’ ord «man skriver bare halve boken selv, den andre halvdelen må leseren ta hånd om», har vært mer på sin plass enn her! Jeg ser absolutt bokens litterære kvaliteter, men du verden så krevende å holde tråden.

Jeg ser at flere av dere anbefaler å lese boken flere ganger. Det føler jeg allerede at jeg gjør! Når jeg har lagt den bort, må jeg begynne noen sider tilbake for å komme inn i tankebanene igjen. Mange avsnitt må jeg lese flere ganger. Lange passasjer er vakre og gripende, men tidvis kjennes nesten som bokens krav til leseren/meg overskygger for utbyttet. Lesingen blir på en måte for oppstykket til at jeg blir ordentlig grepet. Mulig dette henger sammen med at jeg leser Virginia Woolf for første gang. Har heller ikke lest James Joyce, som det trekkes paralleller til.

Er kommer ca. halvveis (fort går det ikke) og er fast besluttet på å fullføre – denne gangen. Jeg foreslo engang boken i lesesirkelen og skulle virkelig ønske jeg hadde hatt dere i ryggen nå!

Tusen takk for din innsiktsfulle og hjelpende omtale, Rose-Marie, og til dere andre for fine innlegg.
PS. Enn om du også la inn omtalen din under «Omtaler», Rose-Marie - der hører den hjemme og der er den lettere å finne :-)

Takk: ) Det var interessant å lese: ) Jo, det er helt klart en bok med store dybder, og store spørsmål. Men jeg må si jeg liker den, vet ikke helt om jeg sympatiserer med henne eller ikke, men jeg kjenner meg på sett og vis igjen i henne på den måten at jeg også ofte føler at jeg flyter omkring på et hav av følelser som forsøker å kaste meg hit og dit... Og det er så godt beskrevet i boka at jeg nesten kan føle, kjenne, lukte og ta på det...

ER enig i at det er en bok som ikke egentlig er lettlest, selv om den er godt skrevet og nokså tynn, det er disse tankestrømmene som gjør at en må følge med på lange rekker av tanker i mellom hver handling. Krever nesten å bli lest flere ganger den, for å bli forstått.. Men slike utfordringer liker jeg av og til: ))) Husker den traff meg midt i magen allerede første gang jeg leste den... Og den er fortsatt ofte i tankene mine... Så noe nytt i den hver gang jeg leste den: )))

SPOILER ALERT!

På omslaget av min utgave av boka gis det et inntrykk av at det er Peter Walsh som er Clarissas store kjærlighet som hun valgte bort til fordel for Richard. Da jeg i første del av boka leste Clarissas tilbakeblikk på sitt vennskap med Sally, fikk jeg en sterk følelse av at det var henne som var den store kjærligheten. For eksempel:

"Så kom det vidunderligste øyeblikk i hele livet da de kom forbi en stenurne med blomster i. Sally stanset; tok en blomst; kysset henne på munnen. Det var som om hele verden ble snudd på hodet! De andre forsvant; der var hun alene med Sally. Og hun følte at hun hadde fått en gave, pakket inn, med beskjed om å ta vare på den - en diamant, noe uendelig dyrebart, pakket inn, som hun så,mens de gikk der (frem og tilbake, frem og tilbake), pakket opp, eller stråleglansen brant igjennom, åpenbaringen, den hellige følelsen!"

Clarissa har tatt noen valg i livet, og hadde hun valgt åpent å bryte alle konvensjoner, ville hun også gjort noe straffbart.

Når det gjelder Septimus og Miss Kilman, slet jeg med å forstå deres plass i historien.

I etterordet står det: "Stikk i strid med hva forskere har påstått, var det ikke Peter som var Clarissas store kjærlighet, men en annen kvinne. Og akkurat som i engelsk litteraturs mest kjente tragedie, Hamlet, er det lagt inn "gags", som det lesbiske monsteret Miss Kilman, som stadig truer med å rive masken av Clarissa." "...Kritikken har kalt Septimus-figuren "uleselig". Men når han sier at han ikke er kriminell, handler det om samfunnets syn på homoseksualitet. Senere griper fortelleren inn og sier at psykiateren som behandlet ham "ikke forsto noe av lyst og begjær". Det er en fundamental kritikk av psykiatrien. Clarissas straff er å måtte se andre i samme situasjon bukke under mens hun selv overlever, i ly av ekteskapet, ved hjelp av forstillelse. Teksten er en kryptisk skrift, der hemmelige tegn er "skjult i ordenes skjønnhet". For eksempel sies det at Septimus lider av bombesjokk. Enkelte psykiatere hevdet på denne tida at homoseksuelle var spesielt mottakelige for bombesjokk."

Dette var temmelig avansert kodespråk som gikk meg hus forbi, men jeg syntes det ga mening da jeg leste forklaringen.

Uansett er dette en meget lesverdig bok, som kan anbefales!

Etter å ha lest Britt Andersens etterord og gode innlegg fra dere, falt brikkene på plass, og jeg ser bokens imponerende kvaliteter enda tydeligere. Lesingen gikk lettere etter hvert som jeg kom inn i skrivestilen, men jeg må si at dette var en krevende bok.

Jeg oppfattet Sallys rolle i Clarissa Dalloways liv som deg, Bjørg, selv uten hjelp :-) 
Beskrivelsen av Septimus oppfattet jeg som en troverdig og gripende skildring av en sjokkskadet/krigsskadet mann, uten å se hvilken rolle han hadde i historien. Jeg aksepterte bare at forholdet mellom han og hans kone, hennes rørende og fortvilete kjærlighet, var der som et slags korrektiv til Clarissas golde liv. (Siden det likevel var så mye i denne boken jeg ikke fikk helt taket på.) Vel, så feil kan man ta. Clarissa Dalloway, tittelpersonen selv, syntes jeg ikke jeg kom under huden på ført jeg hadde lest etterordet og innleggene fra deg og andre.

Jeg kjenner meg litt ambivalent til en bok som krever såpass mye «forklaring» for å bli forstått – og å se rekkevidden av. Skjønt, jeg er selvfølgelig fullt åpen for at andre forstår boken langt bedre enn meg. Jeg er glad jeg endelig har lest en bok av Virginia Woolf, en forfatter jeg har hørt om i all den tid. (Takk for tipset om å begynne med akkurat denne, Rose-Marie.) Vil prøve meg på flere av forfatteren og kanskje få fullført Til fyret på fjerde forsøk …

Terningkast kan jeg ikke gi nå; kanskje når jeg har fordøyd boken mer.
Slutter meg til anbefalingen om å lese Mrs. Dalloway.

Mrs. Dalloway er foreløpig den eneste boka jeg har lest av VW - Til fyret har lenge ligget på vent. Har en følelse av at jeg vil trenge litt drahjelp for å komme igjennom den. Et mulig samlesingsprosjekt her på bokelskere, kanskje :))

Det hadde vært suverent! Et lite prosjekt ved siden av lesesirkelen?? Der står, hvis jeg ikke husker feil, nyere nordisk litteratur for tur fra slutten av mai. Eller skal vi vente til lesesirkelen tar sommerferie?

Må kanskje vente til nærmere sommerferien. Jeg har plutselig litt for mange prosjekter på gang samtidig, så jeg tør ikke å kaste meg på flere nå. Satse på slutten av juni, kanskje? Så kan det jo hende at noen andre også har lyst til å bli med hvis det ikke kolliderer med lesesirkelen.

Sjekket hovedtråden om lesesirkelen - den tar et par måneders sommerferie fra ca. 20. juni. Til fyret er nok en bok godt egnet som felleslesing, men som ferielektyre ... Vi lodder interessen og prøver! Får minne hverandre på dette når det nærmer seg.

Du har sikkert rett i at det ikke er den beste ferieboka, så høstlesing er nok bedre.

Akkurat nå holder jeg på med Fabrizio Gattis bok Bilal med undertittelen med de papirløse til festning Europa. Den er skrevet av en italiensk journalist som "Walraffet" gjennom ørkenen til Libya og utga seg for å være en asylsøker. Dagbladet har skrevet om boka her. Den kom ut i 2007 (på norsk 2012), men har ikke blitt noe mindre aktuell siden den gang.

SPOILER

Jeg leste også dette etterordet i min bok. Fantastisk analyse av boka for øvrig!!! Jeg har også lest at Virginia Woolf hadde forhold til andre kvinner, og hun har nok hentet mye fra sitt eget liv når hun har skrevet denne boka. Kanskje dette er forklaringen på at Clarissa virket så kald - eller rett og slett gold? Og utilgjengelig for menn - tom. for sin egen ektemann? Fordi hun egentlig var mest tiltrukket av kvinner ... ?

Jeg opplevde for øvrig at Clarissa hadde en del valg, og det er mulig at det er litt feil av meg å påstå at hun ikke brukte de valgmulighetene hun faktisk hadde. Kanskje er det riktigere å si at hun hele tiden valgte den "tryggeste" veien, og dermed mistet evnen eller muligheten til virkelig å leve? Og uten virkelig å leve, var det kanskje ikke så rart at hun ble en smule besk?

Septimus var en litt underlig biperson i boka, som jeg egentlig ikke helt skjønte meg på.

Jeg fikk for øvrig nesten lyst til å lese boka om igjen etter å ha lest ditt innlegg. ;-)

Jeg er enig med deg i at Clarissa virker kald, og hun er også veldig opptatt av fasaden. Det er en stund siden jeg leste boka, så en del detaljer er glemt, men jeg følte tross alt med henne i det som kan framstå som forspilte muligheter og et halvt liv.