Det er bare kvinner i denne boken; hovedpersonen Selma og alle relasjonene hennes; til sin mor som forsvinner, til sin bestemor som blir syk og må ligge på sykehuset, til morens nabo og til sine kollektivkamerater som jeg aldri skjønner noe av; er Vilde og Selma kjærester eller ikke, men det er vel heller ikke meningen at man skal forstå så mye, eller jeg vet ikke, det er vel mer stemningen i denne boka som er i sentrum. Den er merkelig og svevende, altfor svevende til at jeg kan like det. Jeg skjønner ikke denne totale utelukkelsen av menn, det er så opplagt. En bok kan godt smyge seg fram og være uten menn uten at jeg skjønner det før noen påpeker det til meg, men her er det som om Aanestad vil lage et stort poeng av det og presse frem se her, i denne fortellingen min klarer vi oss kjempefint uten, se, se! Ja, ok?
Viser 1 svar.
Jeg var heller ikke imponert over denne boken, og mener at Aanestad har skrevet bedre bøker før (selv om også disse er spesielle, og fokuserer mer på øyeblikksskildringer og stemning enn handling).
Egentlig liker jeg at forfatteren overlater en del til lesernes fantasi, og ikke mater dem med teskje hele tiden, likevel er det grenser for hvor svevende en roman kan være. Dessverre er denne romanen et eksempel på dette, leseren sitter igjen med for mange løse tråder og spørsmål.
Romanen hadde tjent på å være mer utfyllende og lengden burde vært det dobbelte. Jeg tviler på at jeg kommer til å lese flere bøker av Aanestad (med mindre den neste boka er på godt over 200 sider, da er det kanskje en mulighet for at det også er litt handling...
Sist sett
