Jeg liker Dostojevskij, det vil si, jeg har ikke lest noe Dostojevskij på mange år, men jeg likte bøkene selv om jeg ikke forsto alt (Dostojevskij står og på listen min over bøker jeg må lese om igjen).
Jeg har ikke noe problem med å kjenne meg igjen i din opplevelse av ham, med unntak av at du mener han ikke er en god historieforteller, der er vi uenige. Mitt råd er bare å ta en vaksine mot raddis, les litt om bøkene hans (jeg brukte flittig Verdens litteraturhistorie i mine yngre dager), la bøkene du har lest ligge og modne, og les dem gjerne en gang til.
Viser 1 svar.
Det er lenge siden jeg sist brøt med Dostojevskij selv, men i dag plukket jeg opp Forbrytelse og straff og måtte slukøret erkjenne at den samme motviljen meldte seg, og av de samme grunner. Jeg synes ikke han er detaljrik nok i skildringene (ja, jeg sa det), karakterene er det de sier og gjøres ikke levende utover det. Jeg er glad i forfattere som maler presise og konkrete bilder, av menneskelig interaksjon så vel som av miljø, og stoler på leserens evne til å lese karaktertrekk og "mening" inn i dette. Det er for mye prat i Dostojevskis univers, det er for teatralsk, og blir for meg et lukket univers som ikke resonnerer i meg, med min oppfatning av virkeligheten. Han var jo en klok fyr, russeren, synd han ikke beskjeftiget seg med å skrive politiske og filosofiske skrifter i stedet for å pakke ideene inn i store fortellinger.
Litt spøkefullt det siste, og kanskje må jeg bare lese noen hundre sider før jeg feller en ny dom. Vanligvis har jeg et prinsipp som sier at jeg ikke trenger å drikke opp hele glasset for å konstatere at melka er sur, men kanskje kan jeg gjøre et unntak for den gamle russeren.
Sist sett
