Bokelskere.no

Tja ... interessante spørsmål, og relevante.

Tror din motstand, eller mangel på velvilje, skyldes tiden du lever i. Titt på dagens barneTV og legg merke til hvor fort bildene veksler. Kjapp, kjapp kjapp. Og så over til ... Ungene greier ikke sitte stille, vi stapper dem fulle av Ritalin for å få oppmerksomheten deres. Deretter fastfood. Filmklippere kutter etter 7 sekunder, helst før, mer en det orker ikke folk se den samme scenen. Jeg merker det selv også, ser jeg filmer som Taxidriver eller Sjakalen (70-tallet), slår det meg hvor langsomme de er.

Dostojevski skrev på en tid vi ikke hadde TV eller film, folk var ikke like rastløse, ordet "Fastfood" var ikke funnet opp. Det fikk innvirkning på hastigheten i romanene. Et annet poeng er at vi den gang ikke visste så mye om Sibir, hvordan en politisstasjon så ut på innersiden eller høymarkedet i St. Petersburg, følgelig måtte forfatterne fortelle oss det. Han hadde tross alt vært der, opplevd å bli henrettet og forvist.

Grunnet folks behov den gang for å vite mer enn det vi behøver å vite i dag, tar det deskreptive plass.

Jeg skjønner derfor at du ønsker "mer konsentrert form".

Likevel: Som kriminalroman, der vi vet hvem morderen er og nå lurer på om han har utført det perfekte drapet eller ikke, er historien om Raskolnikov uendelig mye bedre enn det diverse krimdronninger i Norge og Sverige presterer.

Takk for svar, og jo, men jeg lever da litt i utakt med vår tids kjappe rytme, så kan i grunn ikke se for meg at tempoet er problemet. I filmens verden setter jeg få høyere enn Tarkovskij, i en av favorittfilmene mine klippes det drøyt tjue ganger i løpet av to og en halv time, og jeg storkoser meg med den hengemyra av et språk som f.eks Cormac McCarthy fører.

Kriminalromaner liker jeg dog ikke, de er for meg som ei klokke som sier pling ved veis ende. Man vet hvordan de går, og de tar slutt. Men Dostojevskij har da så mye mer på lager, bare synd det drukner i overflødig dialog og russiske navn i hopetall.

Eg las Brødrene Karamsov for fleire tiår sidan da eg var rundt 20 og er av den oppfatning at eg likte bøkene sjølv om eg idag hugsar lite av dei. Men det er ein passasje som eg hugsar fascinerte meg sterk. Det var ein lang og krass "bevisførsel" som ein av karakterane kom med om at Gud ikkje kunne eksistere. Argumentasjonen trefte meg, eg måtte berre være einig i den, men fascinasjonen låg i at eg sat igjen med ein veldig sterk følelse av Guds eksistens til tross for at fornuften min sa det motsatte. Denne motstridande oppfatninga har eg langt på veg beholdt sidan.

For få år sidan las eg Forbrytelse og straff, hadde påbegynt den minst ein gang før. Denne gangen mobliserte eg all muleg velvilje og prøvde å fatte at den er rekna for ein klassikar, men klarte ikkje å få noko særleg ut av det. Eg konkluderte då med at enten så er det noko vesentleg som eg ikkje klarar å forstå eller så vart den verdtsatt i sin tid fordi den var ein banebrytande psykologisk roman som ikkje har den samme relevans hos den jamne lesar i dag.

Kapittelet du refererer til heter Opprør, favorittkapittelet mitt også:) Det følges opp av det berømte kapittelet Storinkvisitoren.

Begge fantastiske, og kan leses for seg selv, gjerne før du leser boka, som en forsmak om du vil:)

Takk for tips. Kanskje eg skal lese noko på nytt.

Trur eg har høyrt at Idioten kan vere ein god inngangsport til Dostojevski. Er det noko i det?

Jeg leste den først, og den ble min inngangsport iallefall. Tror det er forskjellig fra person til person hvilken man bør begynne med. Men ja, anbefaler ofte folk å begynne med den, selv om den ikke er noe spesielt mer lettlest enn noen av de andre.