Bokelskere.no

Nå skal jeg banne i kirka, ja, dette er kanskje enda verre, dette er å spytte på krusifikset med ei nonne i hver armkrok. La oss ha som utgangspunkt at jeg er dum og ikke har forstått noe, så slipper vi kanskje unødvendige innlegg av typen belærende slengbemerkninger. For det er åpenbart det som er tilfelle, altså det at jeg ikke har forstått noe, når det gjelder den russiske mester, som mange ynder å kalle ham.

Dostojevskij: Psykologisk innsikt, ja. Bemerkelsesverdig forståelse for ulike moralfilosofiske og politiske problemstillinger og perspektiver, ja. En god historieforteller, nei.

Mitt problem: Endeløse dialoger, langt mellom gode skildringer som knytter karakterene til et levende miljø, og persongallerier og familietrær like uoversiktlige som en mørklagt labyrint, noe som ikke blir bedre av at hvert navn har flere avledninger og folk gjerne har kjælenavn i tillegg.

Romanene er lange som et vondt år. Jeg har ikke noe imot lange bøker, men i tilfellet Dostojevskij sliter jeg litt med å se hva som rettferdiggjør lengden. Jeg koser meg mest når en av karakterene legger ut i en endeløs tirade hvor ideene og tankene kommer i mer konsentrert form.

Mitt utgangspunkt: Har lest en tredjedel av Brødrene Karamasov, og kanskje halve Forbrytelse og straff.

Mitt ønske: Å forstå. Gjerne en forsvarstale som inspirerer til videre lesning, eller om noen har et forslag til en bestemt modus man kan sette seg inn i for å få maksimalt utbytte, eller hva som helst, for jeg vil prøve på nytt. Men jeg må understreke at jeg ikke akter å gjøre dette til et pliktløp, har ingen interesse av å ha lest gamle Dosto bare for å skryte av det på den lokale raddispuben.

Hjelp!

Fin tråd du la ut her ...

Etter at jeg leste (og strevde meg igjennom, det skal jeg innrømme) Raskolnikov, ramlet jeg over Peter Normann Waages bok om denne Dosto, den ga en for meg fenomenal forståelse for mannen, bøkene og prosjektet hans. Særlig interessant var det at han hentet råvarene til historiene sine fra et levd liv, sitt eget.

Love him or leave him - kanskje en smule kategorisk. Ser ikke poenget med å lese Fjodor for å skryte på raddispub (ser absolutt poeng i raddispub). Likevel, mitt liv hadde vært fattigere uten Dostojevskij i hyllene - for meg er han en av de virkelig store (setter Dostojevskij, Ibsen og Shakespeare litt høyere enn resten). Jeg tror jeg liker ham godt fordi jeg må jobbe litt for å nå ham, og ikke minst fascineres jeg av karakterene hans - til tider er hver enkelt litt endimensjonale, men til sammen fyller han det meste av menneskelig karakter.

Han er jo russer og skriver etter mitt skjønn svært russisk, for meg betyr det temmelig emosjonelt med stadige følelsesutbrudd - høyt opp og langt ned. Hadde det ikke vært russisk, kunne det ha framstått nesten som parodisk, men jeg synes det fungerer meget godt. Lurer der for litt på hvordan ditt forhold til andre russiske forfattere er. Er det russiske forfattere generelt du sliter med å like eller er det bare Dostojevskij?

Min favoritt er nok brødrene Karamazov der religion og skyldspørsmål er tema som går igjen. Fascineres også av Idioten der den eneste som virkelig er tvers i gjennom snill er den gale, mens alle intrigemakerne framstår som relativt normale.

JEg er i grunnen enig me deg at bøkene gjerne kunne ha vært kortet ned - flere av dem er jo skrevet som føljetong der han måtte levere nytt kapittel en gang i måneden for å tjene nok til livets opphold (og spillegalskapen) - klart ikke alt til enhver tid er like viktig for å skape den gode helheten.

Noen råd for å like Dostojevskij har jeg ikke - annet enn at du sikkert kan ha et fullverdig liv uten å ham som favorittforfatter - vi er jo alle forskjellige. Hva angår film er vi i hvert fall på bølgelengde hva Tarkovskij angår - fantastiske og utrolig langsomme filmer - i hvert fall Speil og Stalker - og bra...

Hei,

Banning i kirka må jo til noen ganger, men jeg synes du skal være snill med nonnene.

I motsetning til mange andre innlegg som drister seg til det samme (banning altså, men igjen, uten å plage nonner) så setter du deg ikke rett ned og driter både på forfatteren og de som måtte like det han skriver.

Du forklarer din motvilje godt, og begrunner den stort sett i personlige motiver, istedenfor å dømme den nord og ned. Samtidig viser du en vilje og et ønske om å forstå.

Hadde bare flere av de som banner i kjerka vært like reflektert, hadde vi hatt en bedre, om enn kanskje kjedeligere verden.

Den hvite ridder for beskyttelse av klassisk litteratur lar deg passere.......

PS: Min modus for lesning av Dostjevski: Beundring og ydmykhet.

PS PS: Jeg har enda ikke lest "De besatte" som flere av debattantene tydeligvis liker. Den blir nå lagt til ønskelisten.

PS PS PS: Du har med ditt innlegg klart å inspirere til en ny leseopplevelse. Takk.

Takk for gode ord, og hyggelig om du faktisk har klart å finne inspirasjon i denne tråden, som jo mest av alt har vært et egosentrisk utløp for frustrasjon. Prøver å la være å drite på folk ja, det skaffer meg kanskje ikke plass på noen trone, men noen gode venner har jeg da fått. Det blir nok De besatte som får æren av å starte neste forsøk på forsoning mellom meg og russeren. Så da ønsker jeg deg og meg lykke til med fremtidig lesing av den.

Dostojevskij faller langt utenfor det jeg vanligvis leser; hver gang jeg har lekt med tanken om å ta fatt på bøkene hans har de blitt lagt til side til fordel for annen litteratur som gjerne er mer tilgjengelig i sin form. Og jeg har lenge villet lese ham, for jeg er opptatt av russisk historie og elsker St.Petersburg. Så ved en tilfeldighet fikk jeg Forbrytelse og Straff i gave, min aller første lydbok. Jeg nærer en slags fordom for mediet, men det er en annen sak. Jeg begynte å høre på den mens jeg jobbet i mørkerommet, der tiden gjerne går tregt, og jeg er nå vel halvegs i boken. Jeg liker den svært godt, og har klart å "brenne" etpar bilder som følge av at jeg mistet tiden helt i de glovarme avenyene i Raskolnikovs St.Petersburg. Men jeg merker ofte en takknemlighet over at jeg slipper å lese de omtalte lange dialogene selv, jeg kan enkelt forestille meg hvordan andre bøker ville virke mer fristende om jeg måtte stave meg gjennom alt selv. Det er mye lettere å henge med når denne jobben blir gjort for deg, og skogen av karakterer blir lettere å holde rede på via det lille snev av skuespill oppleseren vever inn i teksten. Og bakteppet for historien gjøres for meg levende ved at jeg har vært i den byen, og vet litt om russisk historie og forhold. Så min hestekur for deg består i å lese en tykk bok om russlands historie mens du er på ferie i St.Petersburg (der kan du også besøke Dostojevskijs leilighet, som er et museum), og så ta fatt på lydboken når du kommer hjem.

Omfattende forberedelser du anbefaler, men takk for kostelig og godt innspill!

En bestemt modus man kan sette seg inn i? Hva med: Prøve å lese til eksamen, men i stedet sitte med "De besatte" i en ikke altfor god stol med et glass myntelikør i hånda, og spille Burzum samtidig? ;)Jeg vet ikke, for meg funket det i hvert fall. Jeg tror nok det hadde funket uten "deprivasjonen" (sitte i en ikke altfor god stol), musikken og stimulantene ;). Jeg leste ikke til eksamen i hvert fall.

Myntelikør faktisk, hehe. Gode tips, har jo noen Burzumplater liggende, og De besatte har jeg lenge vært litt nysgjerrig på siden det refereres til karakteren Kirilov både her og der, særlig franskmennene virker å være glad i ham. Så takk, jeg tar dette til etterretning.

Myntelikør, uhum. Med sjokolademelk i ;) Burzum, det er gode saker ;) Anbefaler de akustiske instrumentalene som bakgrunn, da.

Jeg syns at DOS er på sitt beste nettopp i "De besatte". Kirilov er en veldig fullendt skikkelse, han er menneske så det skriker. Jeg personlig er stor fan av Stavrogin og hans bizarre påfunn. Maken til "delightfully daranged" individ fins kanskje bare hos Hamsun :)

Jeg liker Forbrytelse og straff men jeg synes for eksempel ikke at Den gamle mannen og havet er noe særlig. Kanskje er det bare sånn at alle ikke liker Dostojevskij selv om han kunne skrive på samme måte som at alle ikke liker Sissel Kyrkjebø selv om hun kan synge?

Jo, det kan man selvsagt si og mange har gjort det, men det er ikke akkurat et særlig fruktbart utgangspunkt for diskusjon.

Mitt hjerte banker for Dostojevskij's forfatterskap, men jeg skjønner at ikke alle liker hva han har skrevet. Men jeg kan kanskje hjelpe deg litt med å fortelle hvorfor jeg har blitt så bergtatt.
For det første vil jeg si at han bruker veldig mye av sitt eget liv i bøkene. Hans liv og det han har skrevet er så sammenflettet og avhengig av hverandre.
Han skriver om alle slags mennesker i bøkene sine, og mange får ikke helt dreis på livene sine det være seg adelsfolk eller "vanlige" borgere. Han viser oss "vrangsiden" og mange har en for oss en uvanlig livsstil og adferd med mange intriger, her går vennskap og uvennskap hånd i hånd. De lyver, tigger, snylter, stjeler og krangler om alt og ingenting osv. Her har du noen av figurene til Dostojevskij. Så kan vi reflektere over om disse menneskenes handlinger er tidløse eller om de bare er noe av sin tid.
Det er dette jeg synest er så sjarmerende å lese og han bruker lang tid på å gjøre leserne kjent med miljøet og de som lever der. Jeg lar meg fascinere av fordums historie samtidig som jeg trekker paraleller til mennesker av i dag.
Hamsun må ha lest Dostojevskij, for i noen av hans bøker kjenner jeg igjen beskrivelsene av adferden til noen av hans menn.

Jeg tror du bør begynne med å lese biografien om Fjodor Dostojevskij av Geir Kjetsaa.

Du bør bli kjent med han for kanskje du da får lyst til å lese noen av hans verk. Det var mitt tips til deg.

Jeg må bare skrive begynnelsen på "Opptegnelser fra et kjellerdyp". Første delen av den boka er for meg en utrolig bra beskrivelse av en bitter mann som sitter å filosoferer og tenker "høyt" . Romanen begynner slik

Jeg er et sykt menneske....jeg er et ondt menneske. Et frastøtende menneske er jeg. Jeg tror jeg er syk i leveren. Forresten begriper jeg ikke en døyt av min sykdom og vet ikke så nøye hvor jeg er syk.

Jeg liker Dostojevskij, det vil si, jeg har ikke lest noe Dostojevskij på mange år, men jeg likte bøkene selv om jeg ikke forsto alt (Dostojevskij står og på listen min over bøker jeg må lese om igjen).

Jeg har ikke noe problem med å kjenne meg igjen i din opplevelse av ham, med unntak av at du mener han ikke er en god historieforteller, der er vi uenige. Mitt råd er bare å ta en vaksine mot raddis, les litt om bøkene hans (jeg brukte flittig Verdens litteraturhistorie i mine yngre dager), la bøkene du har lest ligge og modne, og les dem gjerne en gang til.

Det er lenge siden jeg sist brøt med Dostojevskij selv, men i dag plukket jeg opp Forbrytelse og straff og måtte slukøret erkjenne at den samme motviljen meldte seg, og av de samme grunner. Jeg synes ikke han er detaljrik nok i skildringene (ja, jeg sa det), karakterene er det de sier og gjøres ikke levende utover det. Jeg er glad i forfattere som maler presise og konkrete bilder, av menneskelig interaksjon så vel som av miljø, og stoler på leserens evne til å lese karaktertrekk og "mening" inn i dette. Det er for mye prat i Dostojevskis univers, det er for teatralsk, og blir for meg et lukket univers som ikke resonnerer i meg, med min oppfatning av virkeligheten. Han var jo en klok fyr, russeren, synd han ikke beskjeftiget seg med å skrive politiske og filosofiske skrifter i stedet for å pakke ideene inn i store fortellinger.

Litt spøkefullt det siste, og kanskje må jeg bare lese noen hundre sider før jeg feller en ny dom. Vanligvis har jeg et prinsipp som sier at jeg ikke trenger å drikke opp hele glasset for å konstatere at melka er sur, men kanskje kan jeg gjøre et unntak for den gamle russeren.

Du sier: "Mitt problem: Endeløse dialoger, langt mellom gode skildringer som knytter karakterene til et levende miljø"

Når jeg leser Dostojevskij er det er det nettopp det motsatte som virkelig gir meg glede av å lese det. Måten han får meg til å føle et miljø og en stemning på, uten å beskrive det med ord. Jeg virkelig føler stemningen i rommet uten at han har skrevet et eneste ord om hvordan den er med dumme klisjeer. Og bildene han maler av St. Petersburg(uten å bruke spesielt mye tid på å beskrive det), tar meg tilbake 100 år tilbake med et trylleslag.

Det at han tar seg god tid er jo en av hans store styrker. Som i De Besatte, der karakteroppbyggingen strekker seg over hundrevis av sider, føler jeg at den ikke kunne vært en side mindre.

Å si at Dosto ikke er en god historieforteller er som du sier å banne i kjerka, ja. Men vi kan vel sies enig om at han er en annerledes historieforteller, og at han ikke er for alle.

Når du spør om modus, så leste jeg de fire store av Dosto når jeg hadde veldig god tid. Las ca 100 sider for dag, og tok notater.

Anbefaler deg å prøve deg på Dobbeltgjengeren. Den er betraktelig kortere en de store, og er full av humor og spissfindigheter.

Lykke til!

Ja, kanskje det er en idè, å prøve seg på en av de kortere romanene først. Takk.

Tja ... interessante spørsmål, og relevante.

Tror din motstand, eller mangel på velvilje, skyldes tiden du lever i. Titt på dagens barneTV og legg merke til hvor fort bildene veksler. Kjapp, kjapp kjapp. Og så over til ... Ungene greier ikke sitte stille, vi stapper dem fulle av Ritalin for å få oppmerksomheten deres. Deretter fastfood. Filmklippere kutter etter 7 sekunder, helst før, mer en det orker ikke folk se den samme scenen. Jeg merker det selv også, ser jeg filmer som Taxidriver eller Sjakalen (70-tallet), slår det meg hvor langsomme de er.

Dostojevski skrev på en tid vi ikke hadde TV eller film, folk var ikke like rastløse, ordet "Fastfood" var ikke funnet opp. Det fikk innvirkning på hastigheten i romanene. Et annet poeng er at vi den gang ikke visste så mye om Sibir, hvordan en politisstasjon så ut på innersiden eller høymarkedet i St. Petersburg, følgelig måtte forfatterne fortelle oss det. Han hadde tross alt vært der, opplevd å bli henrettet og forvist.

Grunnet folks behov den gang for å vite mer enn det vi behøver å vite i dag, tar det deskreptive plass.

Jeg skjønner derfor at du ønsker "mer konsentrert form".

Likevel: Som kriminalroman, der vi vet hvem morderen er og nå lurer på om han har utført det perfekte drapet eller ikke, er historien om Raskolnikov uendelig mye bedre enn det diverse krimdronninger i Norge og Sverige presterer.

Takk for svar, og jo, men jeg lever da litt i utakt med vår tids kjappe rytme, så kan i grunn ikke se for meg at tempoet er problemet. I filmens verden setter jeg få høyere enn Tarkovskij, i en av favorittfilmene mine klippes det drøyt tjue ganger i løpet av to og en halv time, og jeg storkoser meg med den hengemyra av et språk som f.eks Cormac McCarthy fører.

Kriminalromaner liker jeg dog ikke, de er for meg som ei klokke som sier pling ved veis ende. Man vet hvordan de går, og de tar slutt. Men Dostojevskij har da så mye mer på lager, bare synd det drukner i overflødig dialog og russiske navn i hopetall.

Eg las Brødrene Karamsov for fleire tiår sidan da eg var rundt 20 og er av den oppfatning at eg likte bøkene sjølv om eg idag hugsar lite av dei. Men det er ein passasje som eg hugsar fascinerte meg sterk. Det var ein lang og krass "bevisførsel" som ein av karakterane kom med om at Gud ikkje kunne eksistere. Argumentasjonen trefte meg, eg måtte berre være einig i den, men fascinasjonen låg i at eg sat igjen med ein veldig sterk følelse av Guds eksistens til tross for at fornuften min sa det motsatte. Denne motstridande oppfatninga har eg langt på veg beholdt sidan.

For få år sidan las eg Forbrytelse og straff, hadde påbegynt den minst ein gang før. Denne gangen mobliserte eg all muleg velvilje og prøvde å fatte at den er rekna for ein klassikar, men klarte ikkje å få noko særleg ut av det. Eg konkluderte då med at enten så er det noko vesentleg som eg ikkje klarar å forstå eller så vart den verdtsatt i sin tid fordi den var ein banebrytande psykologisk roman som ikkje har den samme relevans hos den jamne lesar i dag.

Kapittelet du refererer til heter Opprør, favorittkapittelet mitt også:) Det følges opp av det berømte kapittelet Storinkvisitoren.

Begge fantastiske, og kan leses for seg selv, gjerne før du leser boka, som en forsmak om du vil:)

Takk for tips. Kanskje eg skal lese noko på nytt.

Trur eg har høyrt at Idioten kan vere ein god inngangsport til Dostojevski. Er det noko i det?

Jeg leste den først, og den ble min inngangsport iallefall. Tror det er forskjellig fra person til person hvilken man bør begynne med. Men ja, anbefaler ofte folk å begynne med den, selv om den ikke er noe spesielt mer lettlest enn noen av de andre.