Hemingway kan virkelig å fortelle en god historie. Kun i miljøskildringene tillater han seg å være omstendelig og utbroderende, og han gjør det for øvrig glimrende, mens han når det kommer til menneskenes tanker og motiver, er nøysom og antydende, mye holdes tilbake. Enkle linjer blir slagkraftige sett i lys av det foregående avsnitt, ofte som satiriske og treffende oppsummeringer av hovedpersonens underkommuniserte tanker: "De var mekanikere og hatet krigen", "Jeg ble sprengt i luften mens jeg satt og spiste ost.", "Verden dreper de meget gode og de meget fromme og de meget tapre uten persons anseelse. Hvis en ikke er noen av delene, kan en også være sikker på å bli drept, men da er det ingen spesiell hast."
Til å begynne med virker dette som en fortelling fra en svunnen tid, da menn var menn og alt var enkelt og hadde sin rettmessige plass, men nei, boka er på ingen måte utdatert, for gradvis avdekkes hovedpersonens (og hans egen?) frykt for moralsk sammenbrudd og jeg hadde nær sagt nihilisme. Her skinner menneskekjenneren Hemingway gjennom. Hva skal man tro på i en tid da menneskeliv går tapt i tusentall hver dag, hva skal man tro på når man ikke er sikker på hva kjærlighet er, eller om det i det hele tatt finnes noe slik som kjærlighet?
Det er en hard dom over livet som til slutt felles.
Sist sett
