Oi... Kan ikke finne en bedre måte å beskrive følelsen man sitter igjen med etter å ha lest "Søthjerte" av Gert Nygårdshaug.
Jeg tror aldri jeg har lest en bok som i løpet av så mange sider, har gitt meg så lite, men som etter siste setning har gitt meg så mye å tenke på.
Jeg tok meg flere ganger i å lese side på side, for så å innse at jeg ikke hadde fått med meg noen ting. Dette gir jo ingen mening! En forferdelig bok!
Terningkast 1? 2? max 3?
Så kommer de ti siste sidene som binder prologen til resten av "handlingen" (i gåseøyne fordi det etter min mening, knapt kan kalles en handling) og man kan tenke "så klart!", eller "off...", eller som meg; begge deler. Jeg klarer ikke bestemme meg.
Man skal være en tålmodig leser for å fullføre boka, nettopp fordi den til tider ikke gir mening. Samtidig får den deg til å tenke når du er ferdig. Gjør dette faktum boken til en bedre eller dårligere leseropplevelse? Jeg vet ikke!
Dersom noen som har lest den, har noe å komme med er jeg veldig åpen for en diskusjon!
Sist sett
