Bokelskere.no

Nok ein roman der Dickens tek parti for dei svake. Lang, men full av liv og liding.

Litt FOR lang, tenkte jeg tidvis. Bortimot endeløse kapittelinnledninger der det virket som om Dickens' hovedintensjon kun var å briljere med språket. Men så kom vi tilbake på et slags spor igjen, og lysten til å slenge boka i veggen forsvant. Etter hvert begynte det å tre fram en del sammenhenger i mylderet av bipersoner og deres gjøren og laden, men ikke før de siste 2-300 sidene følte jeg at trådene samlet seg til en helhet, og at de fleste (men ikke alle!) bipersonene og sidesporene fant sin plass i den store sammenhengen.

Jeg leste den nylig oversatte utgaven, og har forståelse for at det Dickenske språket kan være innfløkt å håndtere, men i mine øyne ble det likevel litt for mange småfeil undervegs, spesielt i setningsbygning, preposisjonsbruk og samsvarbøying. (Pedant? Absolutt!)

Likevel: alt i alt en mektig leseopplevelse: Både landskap, gater, bygninger, boforhold og ikke minst vær og temperatur ble virkeliggjort så jeg formelig følte at jeg var der. At halve persongalleriet var karikaturer, bidro faktisk til å holde spenningen ved like, syntes jeg etter hvert. Men drøyt tusen sider Dickens holder for ei stund.