Nok ein roman der Dickens tek parti for dei svake. Lang, men full av liv og liding.
Viser 1 svar.
Litt FOR lang, tenkte jeg tidvis. Bortimot endeløse kapittelinnledninger der det virket som om Dickens' hovedintensjon kun var å briljere med språket. Men så kom vi tilbake på et slags spor igjen, og lysten til å slenge boka i veggen forsvant. Etter hvert begynte det å tre fram en del sammenhenger i mylderet av bipersoner og deres gjøren og laden, men ikke før de siste 2-300 sidene følte jeg at trådene samlet seg til en helhet, og at de fleste (men ikke alle!) bipersonene og sidesporene fant sin plass i den store sammenhengen.
Jeg leste den nylig oversatte utgaven, og har forståelse for at det Dickenske språket kan være innfløkt å håndtere, men i mine øyne ble det likevel litt for mange småfeil undervegs, spesielt i setningsbygning, preposisjonsbruk og samsvarbøying. (Pedant? Absolutt!)
Likevel: alt i alt en mektig leseopplevelse: Både landskap, gater, bygninger, boforhold og ikke minst vær og temperatur ble virkeliggjort så jeg formelig følte at jeg var der. At halve persongalleriet var karikaturer, bidro faktisk til å holde spenningen ved like, syntes jeg etter hvert. Men drøyt tusen sider Dickens holder for ei stund.
Sist sett
