Bokelskere.no

Jeg ser at mange leser klassikere for å lære noe om fortidens samfunn. Det er jo vel og bra, men for meg blir det bare en bonus. Jeg leser først og fremst klassikere fordi de ofte er fordømt godt skrevet. De kan ryste og berøre meg mer enn det meste av det som skrives i dag. Jeg opplever ikke at verkenes verdi nødvendigvis forutsetter en interesse for sosiale forhold i fortiden (og det sier jeg som utdannet historiker).

Og mennesker har tross alt ikke forandret seg særlig mye på noen stakkarslige århundrer, om noe i det hele tatt. En humanistisk påminnelse, kaller jeg det. Det interessante for meg er ikke redegjørelser for datidens sosiale forhold og konvensjoner, tvert imot kjeder slikt meg dersom det beskrives i detalj, men hvordan menneskene opplevde sin tid. Hvordan det uforanderlige i mennesket møter det foranderlige. Den beste litteraturen, den som kan få klassikerstempelet, fanger gjerne opp noen sannheter som berører både natur og kultur.

Her er jeg litt uenig med deg. På mange måter er vi ganske like vi mennesker, jeg har lest tekster fra 1200-tallets Spania som nesten kunne være dagsaktuelle, men og tekster som viser hvor store forskjellene kan være. Bjørn Bjørnsens bok om 9. april 1940 beskriver en mentalitet som virket så eksotisk og fremmed på meg at en science fiction-fortelling neppe kunne gjort det bedre. Og mine besteforeldre og andre mennesker jeg har kjent og kjenner var der.

Men de har endret seg siden den gang, og det slår meg hvor fort og hvor mye mennesket og forandrer seg. Jeg er gammel nok til å huske 80-tallet, og jeg hadde en helt annen mentalitet den gangen, og det var ikke bare meg, men de fleste, så det var ikke fordi jeg var ung. Når man ser tilbake på for eksempel fjersynssendinger fra den gangen, eller leser en bok som ble skrevet og var populær på den tiden finner man den samme mentaliteten.

Så, ja, visse ting forandrer seg lite eller ingenting, men på andre områder snakker man om svært store forskjeller.

Og om disse kanskje ikke er så grunnleggende for menneskets natur som de du antageligvis først og fremst tenker på, så er de fremdeles interessante, synes i hvert fall jeg. :)

Ja, klart kulturen kommer inn og justerer ligninga, men jeg tenker, som du også skjønte, på disse nær sagt arkaiske -vi skulle i hvert fall ønske de var det- emosjonene; begjær, stolthet, alle de slitesterke og tidvis karrige greiene der.

Joda, men både begjær og stolthet, og andre emosjoner, kan kontrolleres og undertrykkes, eller forsterkes, og der finner vi ofte store forskjeller, ikke bare mellom kulturer, men og i vår egen, den samme kulturen, over tid. Vestlig kultur synes jeg endrer seg spesielt fort i forhold til mentalitet og hvordan vi forholder oss til våre egne emosjoner.

Det jeg mener er at selve de grunnleggende menneskelige egenskapene kan være nærmest uforanderlige over lang tid, men at hvordan de manifesterer seg kan endre seg fort. Det er kanskje overfladisk, men ikke mindre interessant eller viktig for hvordan samspill mellom mennesker og samfunnet som helhet arter seg.

Interessant det du sier her. Jeg tenkte nok også i farta som mange andre i denne tråden, at det er noe med de store tingene som behandles i klassikerne. Jeg har egentlig ikke tenkt over det du sier om hvordan mentaliteten og hvordan vi forholder oss til våre egne emosjoner forandres. Kan du utdype litt, har du eventuelt noen eksempler på litteratur?

Selv begynte jeg å tenke på Tom Wolfes "Forfengelighetens fyrverkeri" da du nevnte 80-tallet. Dette er jo et portrett av jappe-tida, men også her er det noen grunnleggende mekanismer i menneskenes liv som behandles, grådighet, begjær, skyld osv.

Jeg tar det siste først, jeg har ikke lest "Forfengelighetens fyrverkeri" (jeg får skylde på at foreldrene mine ikke hadde akkurat den i bokhyllene ;)), men jeg husker jo jappetiden. Grådighet er kanskje i seg selv en av de store tingene som er tidløs, men under jappetiden var grådighet nærmest regnet som en dyd, men andre ord var mentaliteten vår i forhold til grådighet, hvordan vi forholdt oss til det å være grådig, for selv de som var kritiske til denne mentaliteten, et fenomen som hørte hjemme i denne tiden. Gjennom bøker som greier å formidle og fange sin egen samtid kan ettertiden få oppleve litt av det samme som vi gjorde den gangen.

Når det gjelder den ubestridte klassiske litteraturen kommer verkene til Dickens opp med en gang for meg. Bøkene hans bidro direkte til økt sosial bevissthet og konkrete endringer, og har på en måte gjort seg selv utdaterte, heldigvis kan en si. Grunnen til at bøkene fremdeles er så populære henger selvfølgelig sammen med at Dickens var en utmerket historieforteller og at bøkene hans fremdeles rører ved oss, selv om mange av problemstillingene han tar opp ikke lenger er så aktuelle. Ikke for vårt vestlige samfunn i hvert fall, men man kan jo og diskutere om de ikke fremdeles har mye å fortelle oss som mennesker i en mer global sammenheng for eksempel. Og de er på en måte tidløse i den forstand at de handler jo om mennesker, samspill mellom mennesker og samfunn.

Det siste avsnittet ble litt rotete, men jeg håper jeg har klart å formidle hva jeg mener.

Takk for utdypingen :) Nærliggende å tenke på litteratur som tar opp kjønnsroller også i denne sammenhengen, greier selvfølgelig ikke å komme på noe eksempel akkurat nå. Har lest altfor lite Dickens, det må selvfølgelig rettes på. Ser ikke bort fra at Tom Wolfe blir en klassiker om 100 år, han er også en god historieforteller og både boka og filmen med Tom Hanks anbefales.