Bokelskere.no

Av ren nysgjerrighet spør jeg: Leser dere klassikere fordi det er gøy? Fordi det er fint å kunne si at man har lest dem? Fordi det er noe ”man burde gjøre ”? Jeg er ingen iherdig leser av klassikere selv, men synes det hadde vært spennende å høre hva som får andre til å kaste seg over denne kategorien bøker.

Jeg elsker klassikere og leser de nok for den historiske verdien de har, og litt fordi det "må/bør leses" :)

Mest for kosens skyld og litt for at dette en bok du må (bør)lese=)

Det er mange grunner til at man liker å lese klassikere og de fleste er nevnt i tråden her og det er også av disse grunnene jeg selv leser disse bøkene.

Ville bare fortelle om boken jeg leser nå, Pinnsvinets eleganse av Muriel Barbery. Dette er ingen klassiker, men boken refererer til to klassikere flere ganger. Den ene er Krig og Fred og den andre er Anna Karenina. Jeg har lest disse to klassikerene og kan derfor lettere sette meg inne i hva Muriel Barbery mener og beskriver når han referer fra disse to kjente klassikerene.

Det skjer egentlig ofte at det blir referert fra klassikere i nyere bøker.

Ja, det er mye intertekstualitet i moderne bøker, og da henger du lettere med om du kjenner klassikerne som det siktes til.

En annen grunn til at jeg leser klassikere, er at det ofte er en god grunn til at de er blitt klassikere. Mange av de klassikerne jeg har lest, er veldig godt skrivet eller forteller en historie som har mye å gi oss. I tillegg er mange klassikere gode historiske dokumenter fordi de forteller mye om tiden de ble skrevet i... Ja, det er sikkert hundre andre grunner til at den bør lese klassikere, men det var nå disse som ramlet ned i mitt hode i kveld... Jeg forsøker å lese noen klassikere inni mellom de mer moderne bøkene, for å følge med i begge retninger, både bakover i tid og her i nåtiden.

Det er noen av klassikerne som har gitt meg mine beste leseopplevelser. Derfor leser jeg klassikere. De er tidloese og fantastiske. Vel, mange av dem i hvert fall ;)

Har du noen å anbefale?

de jeg leser, leser jeg fordi jeg som regel har hørt en del bra om dem og hvis handlingen virker fengende. Noen har jeg lest fordi "jeg burde" lese dem også

Eg trur at ingen les bøker som dei synest er dårlege.

Er enig med deg, men mange leser nok "klassikere" for de de føler de bør, som Linn Charlotte innrømmer her. Jeg gjør nok også det.

Er ikke så god på gammelmodig språk hvis jeg ikke får det i form av lydbok. Henger meg opp i ord som "hvorledes" og de og dem, som jeg hørte Kåre Willoch bruke mye en dag på tv. Sikkert riksmål. Men tilbake til poenget. Da jeg altså henger meg opp i slike språklige underfundigheter blir det så vanskelig å holde tråden. Jobber med Mysterier av Knut Hamsun for tiden, som helt sikkert regnes som en klassiker. Ser at boken er særdeles velskrevet, men jeg sliter altså med å holde konsentrasjonen. Har jo som mål å lese denne boken i år og skal ikke gi opp. Forhåpentligvis løsner det snart, når jeg finner ut hva denne Nagel er ute etter;)

Jeg slet meg gjennom Juvikfolet for en tid tilbake og det var tungt.

Skulle eg ha valt meg ut éi lydbok og høyrt på opplesinga opp att og opp att og opp att resten av tida mi som bilist, ville eg ha valt ut "Juvikfolke".

Jeg brukte en juleferie en gang for lenge, lenge siden og leste hele Juvikfolket...det var en stor opplevelse som "sitter" i meg enda. Rart med slike "høyder" i litteraturen...de setter seg liksom under huden for alltid...

Det er så deilig å bli inspirert av dere her inne. Nå ble jeg nysgjerrig på Olav Duun og Juvikfolket. Vi leste den nok på skolen, men å lese den nå, er en helt annet opplevelse. Jeg har mange bøker i kjelleren, så nå skal jeg ned å se, kanskje jeg har den. Takk!

Faren min var innom et slags marked for noen år siden da han og mamma var på jakt etter noe annet. Han kom over en gammel og pen innbundet utgave av Juvikfolket. Han leste den på under en uke. Og det var vanskelig å komme i kontakt med ham mens han leste for han var veldig fordypet:) Selv har jeg aldri lest noe av Duun, men jeg har lenge tenkt å prøve meg på noen av hans bøker, men vet ikke hvilken jeg bør starte med.

Fortellingen om Odin i det første bindet I eventyre er jo veldig fin da. Romanen Medmenneske er utrolig spennende, det var en flott TV serie med den på 1980-tallet. En av de mest interessant kanskje er Menneske(t) og maktene, ganske dyp psykologi i den...men ekstra dyster er den.

Hm, kanskje jeg skal prøve meg på noen av bøkene til Duun i løpet av året. Mennesket og maktene høres ut som min kategori:) Skal legge den til ønskelisten. Takk for beskrivelsen om boka:)

Jeg slet meg gjennom den og synes ikke særlig om den, men har stor forståelse av at andre kan like den for det. Men min type bok var det hvertfall ikke.

Jeg regner med jeg var på din alder da jeg leste den....joda, den er jo mørk og dyster, men veldig interessant "heimstad-diktning" av mennesker, tid og sted lokalt...pluss at Duun har mange generelle menneske-betraktninger som er tidløse. Noe moro-glad-litteratur er det nok ikke. Men er man interessert i mennesker, så er dette en fin måte å utvide sine kunnskaper på ...

Jeg syntes den ble for kejdelig rett og slett.

Jeg er selv en ihuga leser av "klassikere", eller helst: Gamle bøker som på ett eller annet vis har overlevd sin egen tid. Her er hvorfor:

• Klassikere er hver på sitt vis faktisk gode bøker som er sjekket ut av flere generasjoner lesere før meg. Fordel: Går rett gode leseropplevelser uten omveier.

• Klassikere har vært med å definere basis for dagens litteratur (og kultur?), og henvises ofte til som referanser. Fordel: Jeg kan ha min egen mening om hvor relevante slike referanser er.

• Klassikere gir et tidsbilde av gjeldende tankeverden, men har samtidig i seg en universell komponent som gjør at de overlever. Fordel: Gir større insikt i det som er universelt for litteratur og menneskeheten.

• Klassikere har som regel i seg en drivende god fortelling. Fordel: Umiddelbar god leseropplevelse.

Så noen spørsmål til de som ikke liker klassikere: Bibelen er 2000 år gammel og fortsatt relevant, hvorfor? Ibsen er 150 år gammel og fortsatt relevant, hvorfor? 1984 er passert, men "1984" er fortsatt relevant, hvorfor? osv osv osv

Well, well...noter den der. Som de fleste herinne sikkert har oppdaget, så leser jeg helst thrillere/krim...men jeg har noen få klassikere....og for å være helt ærlig...de ga/sa meg ingenting. For all del,,,dere som liker disse, OK da....smaken er som baken....osv.

... ikke krimklassikere heller?

Joda, det kan jeg godt gjøre, selvom jeg nok synes at den moderne thrilleren er mye bedre skrevet enn de gamle. Blir litt irritert over gammeldags skrivemåte og føler at bøkene er litt treige, rett og slett.

Jeg har lest få klassikere, men har mange "på vent". Min grunn for å ville lese klassikere, er at jeg veldig gjerne vil "se" hva det er som gjør disse bøkene så bra. Jeg vil gjerne vite hvorfor de har blitt klassikere. De få som jeg har lest til nå synes jeg har vært en skuffelse, men jeg har maaaaaange igjen... Så noen av dem må vel treffe:)

Jeg vil gjerne lese alle de klassiske sci-fi-romanene, de som var med på å skape sjangeren (tung overvekt av Jules Verne og H. G. Wells) - men det er fordi jeg er fullstendig forelska i sjangeren, ikke for at jeg skal kunne blære meg med det ;o)

(I den grad man prøver å blære seg med at man sipper til kybernetikk og tidsreiser.)

Jeg leser klassikere fordi jeg lurer på hva som gjør dem til klassikere. Mange er meget bra, men det er også mye som jeg syner er helt elendig.

Vel, først og fremst fordi alle jeg snakket med om bøker og/eller annen litteratur generelt henviste til klassiske verk hele tiden, og jeg hadde ikke peiling på hva de mente.

Så, fordi jeg fant ut at det finnes dårlige bøker, og når man virkelig virkelig har lyst på ei god bok, men ikke orker å lese gjennom flere og satse på at man treffer riktig, så er det vanskelig å finne en klassiker du ikke kan finne noe du liker ved. Det er, som påpekt av mange, en god grunn til at de er klassikere.

De tar ofte opp så å si dype tema, som er relevante i enhver tid og på ethvert sted. P.S: En ekte klassiker for meg, er en bok som ikke går ut på dato.

Annet enn det, fins det vel en boksnobb i oss alle, men kanskje det er bra, for man har så vanskelig for å plukke opp noen av disse verkene ellers! De kan synes så tunge til tider. Også er det jo også dette her, at om man er interessert i litteraturhistorien forøvrig så er det jo en stor opplevelse å lese disse som på en måte banet vei, både i litteraturmiljøet og ellers.

Ellers har jeg lagt min elsk på alt fra 17-1800 til tidlig 1900-tallet, og klassikere har jo en tendens til å være av den eldre typen.

Dessuten kan jeg ikke fordra å lese om mobiltelefoner og pc-er osv. som om det ikke er sanseløst nok i det virkelig liv.

Jeg er ikke helt sikker på hva definisjonen på en klassiker er, men la oss si at det er en (litt)gammel, god og mye omtalt bok, da. Jeg er rett og slett fryktelig nysgjerrig på hva som er så spesielt. Og vil jo helst ikke gå glipp av noe som har satt så mange sinn i kok!

Vel, skal ikke akkurat kalle denne en klassiker, men del av vår kulturarv har den i hvert fall blitt...og stor er den,selv om boken er liten. Jeg fant plutselig på å repetere denne nå, og det er jeg glad for.

Jeg leste mine første ”klassikere” i tenårene og innrømmer glatt at jeg i første instans leste dem fordi jeg var opptatt av å lese de ”rette” verkene. Det å lese til dels tung og ikke minst velansett litteratur skulle, etter mitt syn, vise at jeg var en seriøs litteraturkonsument. Intensjonene var gode, men det må sies at jeg ikke nødvendigvis alltid fikk like mye ut av det jeg leste.

Først var det en prøvelse å komme gjennom de nevnte klassikerne (det er vel ikke mange tenåringer i dag som lar seg fange av Livsslaven av Jonas Lie?), men etter hvert fikk jeg øynene opp for grunnen til at bøkene har havnet i denne kategorien. For er det ikke sånn at disse verkene gir leseren noe mer enn bare en god historie? Klassikeren gir leseren opplevelsen av godt språk og interessante plot, og ikke minst utfordrer den leseren til å reflektere over det han/hun har lest. I tillegg gir bøkene leseren innblikk i det å være menneske – på godt og ondt. Om man setter tidskoloritten til side, vil man oppleve at nettopp disse bøkene har store visdomsord å komme med. Jeg opplever stadig vekk å forundres over verker som appellerer til meg; middelalderlitteratur som Den guddommelege komedie eller Rolandsangen gir meg mye, det samme gjør Shakespeares skuespill. Det er interessant å finne elementer i disse verkene som gir gjenklang i mitt eget liv. Jo visst har verden forandret seg, men menneskene har likevel forandret seg lite. Vi er like kjærlige, nedrige, krigerske, fredfulle, hatske, omtenksomme, intelligente, enkle, kompliserte.. som vi alltid har vært. I så måte er det vel slik at klassikerne kan fortelle oss det meste om livet, om vi er villige til å lytte eller lese?

Helt frem til jeg var 29 år, leste jeg veldig lite bøker, kanskje 2-5 i året.

Så en dag, fortalte en god venn meg at han hadde lest en bok som het Idioten, av en gammel russer som het Dostojevskij. "Den må du bare lese!", sa han, og jeg tenkte ja ja, får vel prøve det da..

Og det angrer jeg ikke på at jeg gjorde. Dostojevskij åpnet en ny verden for meg som jeg knapt visste eksisterte. Videre måtte jeg og lese alt det viktigste han hadde skrevet, og deretter begynte ballen å rulle videre med Moby Dick, Hamsun mm..

Jeg leser klassikere fordi, som flere har nevnt, de er klassikere av en grunn. En bok som har overlevd årtier, århundrer eller årtusener og fortsatt blir hyllet av lesere i alle aldre verden over, må nødvendigvis bli det av en grunn.

Selvfølgelig blir noen litt vel tunge og vanskelige, men litt motbakke på veien er overhodet ingen hindring.

Klassikere har en viss dunst av seg, en stemning som det ikke er til å ta feil av og som utlyser dem i bokhandlene. Nåvel, det er selvsagt ikke alltid slik, og ikke for alle. Det fine med klassikere er at menneskene selv bestemmer dem, så og si, det er en organisk tittel som tildeles som følge av en slags - og her er det selvsagt slingringsmonn - allmenn beundring. Men du spurte etter en offisiell oversikt! Det beste jeg kan tenke er Harold Blooms kanon (den er både anerkjent og omdiskutert, som slike lister ofte blir). Du kan finne den fullstendige listen her.

Bokklubben gir ut en serie som heter

Bokklubbens Verdensbibliotek - tidenes 100 beste bøker

En oversikt finnes her

Å følge en slik liste kan uansett bli problematisk, for jeg antar man da begynner ifra start på tidslinjen, fra det som gjerne er minst tilgjengelig og minst appetittelig for leselysten. Et annet problem med slike "verdens beste bøker"-lister er at de alt for ofte er satt sammen av - og laget for - engelskspråklige. Selv begynte jeg med Ringenes Herre, uten noen særlige begreper eller griller om hva en klassiker var, men Tolkien gjorde meg uhorvelig glad i bøker, i litteratur. Som deg er jeg derfor trist over at han så ofte ikke taes med i slike lister. En tid etter Ringenes Herre småleste jeg i bøker av Hamsun, noe som utviklet seg til en slags besettelse og altså mer enn smålesning; og fra Hamsun beveget jeg meg til Goethe, og fra Goethe til Shakespeare. Jeg tror den beste måten er å prøve seg frem, lese litt rundt omkring, smake her og der, finne seg en forfatter man kjenner man vil elske, og så arbeide seg ut ifra det. Er man ferdig med Hamsun (hvis det er mulig å bli ferdig) kan man f.eks. ta et byks over til hans arvtakere: (bl.a.) Thomas Mann, Hemingway, Steinbeck. Men Hamsun er virkelig stas, en god og munter inngangsport til klassisk litteratur, mener i alle fall jeg. Håper dette kan være til en slags hjelp!

Tilfeldigvis bladde jeg opp i en bok av Bloom for en stund siden hvor han skrev litt om sitt syn på Tolkien. Han mente Hobbiten var en svært god barnebok, men hadde ikke sansen for LOTR særlig pga hovedpersonen Frodo, mener jeg å huske.

Selv synes jeg Blooms kanon er svært fin å forholde seg til. Selvsagt kan aldri en slik liste fungere som en fasit, men mannen har lest og tenkt utrolig mye. Hans kanon er et utgangspunkt så godt som noe til å begynne ens utforsking av verdenslitteraturen. Så kan man skape ens egen kanon underveis.

Det var en fin oversikt! Nå bl det noen engasjerte diskusjoner i stua her...

Jeg leser de klassikerne jeg har lyst til å lese, slik som Oscar Wilde og russisk litteratur (Dostojevskij, Tolstoj, Turgenev, Tsjekhov etc.) Andre klassikere ignorerer jeg fullstendig. Leser ikke ut fra en dannelsesplikt, altså.

Men en annen grunn til å lese klassikere, er at de er gratis som e-bøker. Det er bare å plukke de man vil fra nettsteder som Project Gutenberg, ManyBooks.net og Bokselskap. Ettersom e-bøker over «disk» er forkludret med digitale rettightesmekanismer (DRM), er de DRM-frie klassikerne stedet å starte hvis man har et lesebrett. For meg er det faktisk en grunn til å anskaffe et lesebrett.

For et finfint tips angående e-bøker! Takk!

Jeg ser at mange leser klassikere for å lære noe om fortidens samfunn. Det er jo vel og bra, men for meg blir det bare en bonus. Jeg leser først og fremst klassikere fordi de ofte er fordømt godt skrevet. De kan ryste og berøre meg mer enn det meste av det som skrives i dag. Jeg opplever ikke at verkenes verdi nødvendigvis forutsetter en interesse for sosiale forhold i fortiden (og det sier jeg som utdannet historiker).

Og mennesker har tross alt ikke forandret seg særlig mye på noen stakkarslige århundrer, om noe i det hele tatt. En humanistisk påminnelse, kaller jeg det. Det interessante for meg er ikke redegjørelser for datidens sosiale forhold og konvensjoner, tvert imot kjeder slikt meg dersom det beskrives i detalj, men hvordan menneskene opplevde sin tid. Hvordan det uforanderlige i mennesket møter det foranderlige. Den beste litteraturen, den som kan få klassikerstempelet, fanger gjerne opp noen sannheter som berører både natur og kultur.

Her er jeg litt uenig med deg. På mange måter er vi ganske like vi mennesker, jeg har lest tekster fra 1200-tallets Spania som nesten kunne være dagsaktuelle, men og tekster som viser hvor store forskjellene kan være. Bjørn Bjørnsens bok om 9. april 1940 beskriver en mentalitet som virket så eksotisk og fremmed på meg at en science fiction-fortelling neppe kunne gjort det bedre. Og mine besteforeldre og andre mennesker jeg har kjent og kjenner var der.

Men de har endret seg siden den gang, og det slår meg hvor fort og hvor mye mennesket og forandrer seg. Jeg er gammel nok til å huske 80-tallet, og jeg hadde en helt annen mentalitet den gangen, og det var ikke bare meg, men de fleste, så det var ikke fordi jeg var ung. Når man ser tilbake på for eksempel fjersynssendinger fra den gangen, eller leser en bok som ble skrevet og var populær på den tiden finner man den samme mentaliteten.

Så, ja, visse ting forandrer seg lite eller ingenting, men på andre områder snakker man om svært store forskjeller.

Og om disse kanskje ikke er så grunnleggende for menneskets natur som de du antageligvis først og fremst tenker på, så er de fremdeles interessante, synes i hvert fall jeg. :)

Ja, klart kulturen kommer inn og justerer ligninga, men jeg tenker, som du også skjønte, på disse nær sagt arkaiske -vi skulle i hvert fall ønske de var det- emosjonene; begjær, stolthet, alle de slitesterke og tidvis karrige greiene der.

Joda, men både begjær og stolthet, og andre emosjoner, kan kontrolleres og undertrykkes, eller forsterkes, og der finner vi ofte store forskjeller, ikke bare mellom kulturer, men og i vår egen, den samme kulturen, over tid. Vestlig kultur synes jeg endrer seg spesielt fort i forhold til mentalitet og hvordan vi forholder oss til våre egne emosjoner.

Det jeg mener er at selve de grunnleggende menneskelige egenskapene kan være nærmest uforanderlige over lang tid, men at hvordan de manifesterer seg kan endre seg fort. Det er kanskje overfladisk, men ikke mindre interessant eller viktig for hvordan samspill mellom mennesker og samfunnet som helhet arter seg.

Interessant det du sier her. Jeg tenkte nok også i farta som mange andre i denne tråden, at det er noe med de store tingene som behandles i klassikerne. Jeg har egentlig ikke tenkt over det du sier om hvordan mentaliteten og hvordan vi forholder oss til våre egne emosjoner forandres. Kan du utdype litt, har du eventuelt noen eksempler på litteratur?

Selv begynte jeg å tenke på Tom Wolfes "Forfengelighetens fyrverkeri" da du nevnte 80-tallet. Dette er jo et portrett av jappe-tida, men også her er det noen grunnleggende mekanismer i menneskenes liv som behandles, grådighet, begjær, skyld osv.

Jeg tar det siste først, jeg har ikke lest "Forfengelighetens fyrverkeri" (jeg får skylde på at foreldrene mine ikke hadde akkurat den i bokhyllene ;)), men jeg husker jo jappetiden. Grådighet er kanskje i seg selv en av de store tingene som er tidløs, men under jappetiden var grådighet nærmest regnet som en dyd, men andre ord var mentaliteten vår i forhold til grådighet, hvordan vi forholdt oss til det å være grådig, for selv de som var kritiske til denne mentaliteten, et fenomen som hørte hjemme i denne tiden. Gjennom bøker som greier å formidle og fange sin egen samtid kan ettertiden få oppleve litt av det samme som vi gjorde den gangen.

Når det gjelder den ubestridte klassiske litteraturen kommer verkene til Dickens opp med en gang for meg. Bøkene hans bidro direkte til økt sosial bevissthet og konkrete endringer, og har på en måte gjort seg selv utdaterte, heldigvis kan en si. Grunnen til at bøkene fremdeles er så populære henger selvfølgelig sammen med at Dickens var en utmerket historieforteller og at bøkene hans fremdeles rører ved oss, selv om mange av problemstillingene han tar opp ikke lenger er så aktuelle. Ikke for vårt vestlige samfunn i hvert fall, men man kan jo og diskutere om de ikke fremdeles har mye å fortelle oss som mennesker i en mer global sammenheng for eksempel. Og de er på en måte tidløse i den forstand at de handler jo om mennesker, samspill mellom mennesker og samfunn.

Det siste avsnittet ble litt rotete, men jeg håper jeg har klart å formidle hva jeg mener.

Takk for utdypingen :) Nærliggende å tenke på litteratur som tar opp kjønnsroller også i denne sammenhengen, greier selvfølgelig ikke å komme på noe eksempel akkurat nå. Har lest altfor lite Dickens, det må selvfølgelig rettes på. Ser ikke bort fra at Tom Wolfe blir en klassiker om 100 år, han er også en god historieforteller og både boka og filmen med Tom Hanks anbefales.

Jeg leser klassikere nettopp fordi de har blitt klassikere, men også fordi de blir referert til i andre bøker. Jeg kan derfor bedre forstå nåtidens forfatteres referanser. På samme måte måtte jeg kjøpe musikk av "Grateful Dead" etter å ha lest om dem i 4-5 bøker. En slags moderne dannelse altså...

Jeg leser klassikere fordi jeg vil, akkurat som med andre bøker jeg leser. Det finnes flere bøker som har status som klassikere jeg ikke er interessert i å lese, og de lar jeg være å lese, på samme måte som jeg ikke leser moderne bøker som ikke interesserer meg.

Det jeg liker veldig godt med klassikerne er at man kan lære mye om et samfunn ved å lese dem. Jeg er for eksempel veldig glad i Øst-Europa, og bøker som Broen over Drina og Forbrytelse og straff har lært meg mye om de aktuelle landene. Og jeg synes men får en annen forståelse på denne måten enn ved å bare lese faglitteratur.

Jeg leser selvfølgelig klassikere av de samme grunnene som jeg leser alle andre bøker. De virker interessante, jeg har fått dem anbefalt av folk e.l. Jeg leser ikke bøker som ikke fenger meg, uansett om det måtte dreie seg om en bok som ble utgitt i fjor eller en som ble utgitt i 1853. Så sånn sett kan du vel si at jeg leser dem fordi det er "gøy". Jeg leser dem i alle fall ikke for dannelsens skyld, eller fordi jeg av en eller annen grunn føler at det å lese klassikere er noe jeg trenger å gjøre.

Ja det er gøy. For min egen del ble jeg fortalt , av min lesehest av en mor, om disse bøkene. Det gjorde meg nyrsgjerrig . Også fikk jeg masse å snakke om , sammen med den eldre generasjon. Jeg jobber med eldre demente , og de glemmer dessverre det meste fra nyere tid men husker gamle dager og gamle bøker . Det har gjort at vi kan snakke noe om det de husker , og jeg har lært mye av de eldre om klassikere.

Jeg leser klassikere fordi jeg synes det er gøy. Det er litt som med fantasy, jeg liker å lese om en virkelighet fjern fra min egen. Klassikerne beskriver virkeligheten for et par hundre år siden på en naturlig måte; de overforklarer ikke ting, for for forfatteren var disse tingene naturlig og vanlig. De prøver ikke lære oss om hvordan ting i det samfunnet var, de beskriver det med den største selvfølge fordi det var slik det var.

Dette var et veldig godt svar! Jeg likte tankene dine om hvordan forfatterne ser på sitt eget forfatterskap/sin egen verden! Takk!:)

Jeg ble i grunnen motivert for å ta fatt på noen av disse, for meg, noe uoverkommelige bøkene!

Som allerede skrevet, det er en grunn til at de er blitt klassikere. :)

Personlig leste jeg dem først fordi det var mye dem som sto i mine foreldres bokhyller. Jeg skal innrømme at jeg har hatt litt moro med å kunne si at jeg har selvfølgelig lest den og den boken i enkelte sammenhenger, men når jeg leser enkelte av dem om og om igjen håper jeg virkelig at det betyr at jeg har bedre motiver for å lese dem. Jeg er og enig med Ann-Iren at det er en nytelse innimellom å sette seg ned med noe fra en annen tid, av samme grunn har jeg og sans for gamle filmer uten at jeg føler at det gir meg noen spesiell status i noen som helst sammenheng (kanskje jeg ikke henger med de rette menneskene?).

Det har nok mye å si med miljøet, ja! Mine sperrer for denne kategorien bøker kommer nok først og fremst som et resultat av tankegangen "man bør da lese..." med hjelp av noen umotiverende norsklærere. Fint å få noen andre synspunkt!

Jo lenger det er siden du sluttet skolen jo lettere vil det bli å ta frem å lese klassikere. Da får du følelsen av at dette gjør du fordi du har lyst og ikke fordi du må. :0)

Akkurat det tror jeg er hele poenget!:)

Noen av klassikerne er bøker som er fantastisk skrevet og er uten sammenligning. Er vel derfor de er klassikere. Mye av innholdet er beskrevet og omhandler en annen og for oss ukjent tid. Er det ikke flott å kunne sette seg ned å la seg forsvinne inn i en svunnen tid og oppleve på godt og vondt hvordan de hadde det da? Selv så tenker jeg ofte at ved å lese disse bøkene så ser vi hvor langt utviklingen har kommet og ikke alt er til det beste. Men for oss jenter som lever idag og er vant til å bli behandlet på lik linje som mannen (nesten), har det skjedd vanvittig mye og for det meste til det bedre. Så klassikere det er et must; for oss, for den neste generasjon, for de som kommer etter dem. Da er våre nye bøker klassikere. :O)