Bokelskere.no

1. Det virker som du forutsetter at kunsten lever selvstendig fra betrakteren, men det er det jo mange som vil være uenig med deg i. I det øyeblikk plata eller boka slippes, vil de skape like mange opplevelser og forståelser som de som går i møte med kunstverket.Den er ikke lenger "skaperens" eiendom. Jeg har ingen tiltro til at skaperen selv alltid har full oversikt over hva han eller hun har gjort

2. jeg risikerer jo litt hat-respons her antar jeg, men forakten for symbolikken, se etter dypereliggende strukturer i teksten eller forfatterskapet, synes jeg å være helt i tråd med den konkrete tenkningen dagens høyre side i norsk politikk står for, og et generelt trekk i utviklingen av norsk (manglende) samfunnsdebatt. Å holde seg til det konkrete kan være lurt, men er ofte bare en unnamanøver for å ta inn over seg sammenhenger som er ubehagelige. Sometimes a cigar is just a cigar (Freud), som regel er den det ikke. Amen.

Å trekke en tråd mellom såkalt "forakt" for symbolikk og politisk ståsted vitner om en total mangel for respekt for andres meninger, enten det eller så er du så indoktrinert at du ikke lenger er i stand til å se mangfoldet i hvordan et menneske kan komme frem til en mening. Kall det gjerne hat-respons, du foregriper jo til og med at det er hat som driver de som er uenig med deg!

Jeg ser at jeg kan forstås dit og det beklager jeg. Men jeg står fast på at "konkret" tenkning er et kjennetegn på høyre-siden.

Du har din ideologiske overbevisning, det er ingenting jeg kan skrive for å endre den.

Jeg har nok ikke skrevet noe om min ideologiske overbevisning, heller hva jeg synes om utviklingen.

Hmmm.

Til punkt èn så sier jeg vel snarere det motsatte i mitt andre avsnitt. Mitt syn på kunst har alltid vært at den er helt avhengig av å ha en mottaker, betrakter, av kommunikasjon. Det er jo åpenbart at Mona Lisa ville hatt liten verdi dersom menneskene var borte. Det jeg mener, og som jeg i grunn mener å ha uttrykt ganske klart, er at kunsten i kraft av å være et fysisk objekt har en autonomi som utviskes dersom tankerekkene den vekker ikke lenger forholder seg til det faktiske verket, altså motivet, ordene, eller hva det nå måtte være. Disse tankerekkene kan utvilsomt ha stor verdi for mottakeren og fortolkeren, men de forholder seg ikke lenger til verket i seg selv. Hvor slutter kunsten og hvor begynner tankerekkene, se det er en annen diskusjon, men jeg er altså av den oppfatning at det i hvert fall finnes et grensepunkt.

Til punkt to kan jeg bare igjen si at jeg ikke på noen måte forakter symbolikk, jeg mener bare at det ofte er et produkt av overfortolkning, hvis man er enig i at noe slikt finnes, at det frarøver det som faktisk blir fortalt eller vist, en viss selvstendighet, at det sjelden kan diskuteres på en fruktbar måte, og at sammenhengene du nevner, snarere ofte blir usynliggjort av oppdagelsen av symbolikk, da dette dessverre stadig gjøres til det endelige mål.

Til den politiske bemerkningen må jeg bare beklage og si at jeg ikke forstår.

Må slenge på at jeg for øvrig mener såkalte "dypereliggende strukturer" (kan strukturer ligge under noe?) eller gjennomgående trekk i forfatterskap eller tekst definitivt er verdt å diskutere. Men jeg ser ikke helt hvor symbolikk kommer inn i denne sammenhengen.

Jeg hadde ikke lest innlegget ditt nøye nok ser jeg, beklager de forhastede innvendinger. Poenget mitt var så banalt at om andre oppfatter symbolikk der forfatteren ikke gjør det, så er det likevel gyldige observasjoner. Var ikke noe mer enn det.

Det andre punktet var bare basert på at symbolene som regel refererer til gjennomgående/underliggende strukturer i forfatterskappet/boken/samfunnet/etc. Analyse av det ene henger som regel sammen med det andre.

Det er en politisk kobling der, men jeg skal ikke dra hele sulamitten ut på villspor.