Bokelskere.no

Man skal være laget av stein for ikke å bli berørt av Marianne Vikås' roman om drapet på Martine Vik Magnussen. (...)Den handler om rettssikkerhet og rettferdighet. Om likhet for loven.Om storpolitikk og mektige interesser. Men Martine - Jakten på rettferdighet er også en bok om hvordan det føles å miste et barn, en søster eller en nær venninne på en brutal og sjokkerende måte. Det er en bok som får deg til å tenke og som bringer Arnulf Øverlands berømte linjer frem i lyset igjen: Du skal ikke tåle så inderlig vel...

Hele anmeldelsen her

Denne historien er tragisk og engasjerende i seg selv, men det som gjør den levende i bokform er Marianne Vikås. Hun skriver så bra at jeg ser Martine for meg, jeg føler redselen til vennene hennes og jeg kjenner på fortvilelsen og sorgen til familen. Måten hun navigerer deg gjennom kulturen og dynamikken i Jemen og politikken mellom alle land involvert, gjør det lettforståelig. Det er ingen tvil om at Marianne Vikås kan skrive, men hun kan også fortelle en historie og engasjere leseren.

Det var noe jeg reagerte på og det var hvordan noe blir lagt fram. Over flere kapitler får vi høre at gjerningsmannens familie er mektige og at deres pengestøtte og gode relasjoner er grunnen til at det ikke blir utlevering. Det er ingen tvil om at det har noe å si for den videre utviklingen og mangelen på samarbeid, men sannheten er også at mange land, inkludert Norge ville gjort det samme. Det kommer fram senere i boka og jeg lurer på om det er brukt som et virkemiddel, men jeg hadde ønsket å bli informert om dette fra begynnelsen.
En annen ting som faktisk begynte å irritere meg var alle fotnotene og referansene, det er mulig det er sånn det skal gjøres eller det kan være resultatet av at forfatteren er journalist, men det ble litt i overkant for meg. Det er 150 fotnoter på 300 sider og mange av disse følte jeg kunne vært arbeidet inn i teksten eller nevnt i register bak uten å bli direkte linket til teksten. Det var allikevel ikke noe som ødela for meg eller tok noe vekk fra historien.

Jeg vet hvordan det føles når en drapsmann er på frifot fordi han er ukjent, allikevel klarer jeg ikke å forestille meg hvordan det føles når man vet hvem det er, men ikke får tak i han. Denne boka rører ved det meste av følelser, å lese om hvordan familie og venner av Martine fortsetter å kjempe og sette søkelyset på saken er oppløftende og beundringsverdig. Å lese om hvor bakvendt og lite behjelpelig politikken kan være er frustrerende, mens det varmer å lese om all støtte og engasjement som ble vist av privatpersoner. Odd Petter, faren til Martine, er en inspirasjon og det er umulig å ikke få respekt for hvordan han bruker sorgen til å jobbe for rettferdighet, ikke bare for Martine, men for fremtidige ofre.

Dette er en bok om Martine-saken men også om hvordan ting må forandres om rettferdighet og rettssikkerhet fortsatt skal oppfylles i et samfunn som blir mer og mer internasjonalt. Dette er en god bok på alle nivåer.

Deler dine synspunkter om denne boken. Interessant og rystende lesning. Interessant på den måten at boken har tilført meg ny kunnskap og bedre innsikt i hva som faktisk foregikk i rettsystemet i denne saken, og all den uforutsigbarhet og uprofesjonalitet som dominerte prossessen. Jeg er sjokkert. En sterk bok på flere måter ( i flere lag), men først og fremst der forfatteren beskriver Martine i den private konteksten og lar leseren ta del i nære og familiære situasjoner. Det er ikke vanskelig å forstå det savn og den smerte foreldre, søsken og venner har opplevd etter drapet. Marianne Vikås har på en solid og troverdig måte tatt leseren med inn i en verden hvor makt, penger og politikk står i høysetet og hindrer en rettferdig dom. Jeg håper sterk og inderlig at rettferdigheten vil seire til slutt.