Bokelskere.no

Her er min bokomtale:

Rett etter at Harriet og David har truffet hverandre på midten av 1960-tallet, bestemmer de seg for at de vil ha mange barn. Dette er i en tid hvor de aller fleste andre går motsatt vei, i retning av mindre barneflokker, mer frigjøring for kvinner, kvinner ut i arbeidslivet osv. Men ekteparet - for de gifter seg selvsagt - sverger til de gammeldagse verdiene med en stor barneflokk, Harriet som hjemmeværende frue ... Og de har tenkt å bli fryktelig lykkelige! Det blir man nemlig når man er omgitt av mange, mange barn! Men først av alt vil de ha et stort hus for å få plass til alle barna. Egentlig har de ikke råd til det, men ender opp med et gedigent victoriansk hus ...

Verken Harriet eller David hadde vel tenkt at barna skulle komme fullt så tett som de gjør, men de kommer i tur og orden, som perler på en snor. Ingen av Harriets svangerskap er av den enkle sorten, og for hver barnefødsel blir hun mer og mer sliten. Og David må jobbe mer og mer for å få endene til å rekke til. Etter hvert er de helt avhengig både av økonomiske bidrag fra Davids far og mer enn en håndsrekning i den travle hverdagen fra Harriets mor, som mer eller mindre har fulltidsjobb med å hjelpe til i huset. Men hva gjør vel det? De er jo så lykkelige! Og slektningene strømmer på i juleferier, påskeferier og sommerferier. Huset fylles til randen av slektninger som ser ut til å stortrives med å leve på deres bekostning, samt få del i deres gammeldagse lykke. Juleferien utvides til fire uker, påske-"ferien" er nesten like lang ... og sommerferien ... huset deres ... og kjøleskapet ... er rene feriekolonien for alle og enhver i slekta. De har jo så stor plass! At Harriet og David knapt har tid til hverandre lenger ... det legger de snart ikke merke til selv. Heller ikke hvilke ofre Harriets mor og Davids far nærmest tvinges til å gjøre for at de skal kunne leve slik de ønsker. Og jo mer penger som må skaffes til veie, jo mindre er David hjemme ...

Men alt dette kunne de selvsagt fint levd med. Men så blir Harriet gravid igjen - denne gangen med sitt femte barn. At det er noe spesielt med dette barnet føler hun allerede under svangerskapet. Og så kommer Ben til verden. Han er definitivt ikke som andre barn. At han er en stygg unge er så sin sak, men han ligner ikke på noen i familien. Mest av alt minner han dem om en bytting. Og med sine fakter er han mer som et rovdyr enn et menneske. Ingen klarer å bli glad i Ben - heller ikke foreldrene. Skremmende ting skjer, og etter hvert slutter familie og venner å komme på besøk. Hvem er dette barnet, som mest av alt virker ondt og farlig?

Denne boka er både fascinerende og ekkel. Den første delen beskriver Harriet og Davids drømmer og hvordan de ble møtt i et samfunn som beveget seg bort fra de tradisjonelle familieverdiene. Det var langt på vei fornøyelig lesning! Men så kom altså dette barnet, som forrykket tilværelsen for denne i utgangspunktet så lykkelige familien. Vi får aldri svar på hva som egentlig feiler Ben, men jeg tenkte underveis at det kanskje ikke var så viktig. For han blir på en måte et bilde på dem som ikke passer inn. For øvrig handler boka om hvor langt en mor kan være i stand til å gå for å beskytte et barn hun ikke en gang elsker mot omverdenen, selv om den kan koste både henne og familien for øvrig lykken ...

Det har vært spekulert i om det er selvbiografiske elementer i denne boka, men dette har forfatteren på det sterkeste benektet. Hun fikk inspirasjon til å skrive denne boka mens hun var på en reise i noen afghanske flyktningeleire i Pakistan og ble vitne til mye elendighet, uten at bokas innhold har noe med dette å gjøre. Det handlet mer om den tilstanden hun var i da hun skrev den. "Det var en forferdelig bok å skrive, og jeg er glad jeg er ferdig med den", uttalte Lessing da boka i sin tid utkom.

Jeg gir terningkast fem!

Doris Lessing har skrevet en bok som heter "Ben, in the world", som handler om Ben fra han er 18 år. Boka gir visstnok ikke noe svar på hvorfor Ben er slik han er.

Takk for en god og grundig bokomtale, Rose-Marie! Boka ble en ganske intens leseopplevelse, og du har rett i at den er både fascinerende og ekkel. Jeg føler på Harriets umulige dilemma. Og hva som egentlig feiler Ben er sannsynligvis ikke så viktig. Lessing beveger seg vel bort fra det realistiske og over i eventyrelementer når hun mener at han er en "avatisme" og snakker om nisser, gnomer og vesener som har eksistert i tusener av år før menneskeheten.

Også jeg gir boka terningkast fem. Så tror jeg at jeg må ha en liten pause før jeg eventuelt leser den neste boka om Ben...

Lenge siden jeg leste den, og jeg har definitivt ikke lyst til å lese den igjen. Ikke desto mindre er det en av de bøkene som virkelig har klistret seg fast i ryggmargen - eller hvor det nå er det lagres, det vi helst vil være uvitende om. Jeg visste ikke at det var skrevet en oppfølger - vet noen om den er å få tak i?