For en nydelig bok! Eva Arctanders mor dør i barsel, og dermed blir det bare henne og faren igjen. Evas kropp er dekket av masse hår som aldri forsvinner, på tross av mange forsøk og undersøkelser av fagfolk. Omgivelsene rundt henne synes den lille piken både er ekkel og skremmende, og hun blir utstøtt. Faren synes den negative oppmerksomheten er vanskelig og ubehagelig, og holder Eva innendørs og skjult til de grader han kan. Eva vokser opp til å bli en intelligent og flink jente, som er veldig klar over sin annerledeshet. Hun synes det er vondt å være så ulik andre barn, samtidig som hun er klar over at hun ikke kjenner til hvordan det er å være "normal". Hun synes også det er vondt å være så mye innesperret, og bruker mye tid på å spionere på verden utenfor.
Jeg synes Erik Fosnes Hansen har skrevet en helt nydelig historie, med et fantastisk språk. Til tider kan det bli litt tungt, og jeg tok ikke helt poenget med noen av kapitlene (elsker når bøker har kapitler med navn, det er så sjelden!). Men stort sett elsket jeg alt jeg leste. Evas historie er veldig sår, det er hjerteskjærende å lese hvordan hun føler seg utstøtt og annerledes, og jeg følte sånn for å ta henne til meg og passe på henne. Kan hende historien gikk sånn inn på meg fordi jeg både var høygravid og i barsel når jeg leste denne boka, for jeg synes det var så utrolig vondt å lese om en slik ulykkelig barndom. Jeg tror mange kan oppfatte Løvekvinnen som en kjedelig bok fordi det ikke er så mye action i boka. Det er ingen soleklare høydepunkt, Eva bare lever og vi følger henne mens hun gjør det. Men så lever hun heller ikke et normalt liv, og jeg synes det er spennende. Fosnes Hansen skriver på en måte som gjør at jeg blir hekta; det er lett å lese og samtidig veldig vakkert. Jeg synes han får veldig godt frem sinnsstemningen i Eva, slik at jeg forstår hvordan hun føler seg og får sympati med henne.
Dette er en vakker og sår bok som jeg absolutt kan anbefale videre.
Sist sett
