Bokelskere.no

En viktig bok; det har våre myndigheter allerede vist til fulle. Men er det også en god bok?

Til tider er den absolutt det. For ikke bare har Maria Amelie et stort talent for å være norsk, noe ingen som leser denne boken vil kunne tvile på at hun er, uavhengig av pass og dokumenter. Hun har også talent som forfatter.

Men du verden så ujevn boken er. Delvis er det gitt: Den første delen er basert på en ung jentes dagboknotater. I den andre delen er det en 24-årig ung kvinne som ser tilbake, og i den korte sistedelen forteller hun om sitt liv like før boken kom ut.

Problemet, rent litterært, er at det er den pur unge Maria Amelie som er klart mest lesverdig. Hun er hudløs og nær, samtidig som hun har en sterk og handlingsmettet historie å fortelle. Hun rapporterer det som skjer, når det skjer, og hva det gjør med henne. Det er sterk lesning.

Den tilbakeskuende, voksne Maria Amelie skriver helt annerledes. Luftig, broderende, innadvendt, navlebeskuende. Melodramaet truer med å ta over, og er vanskeligere å tilgi en voksen forfatter enn en ungpike som skriver for dagboken sin. Da forstår vi noe som i og for seg er viktig: Maria ligner på en prikk svært mange andre norske studenter - unge, liksomreflekterte, selvsentrerte nestenvoksne som enda ikke har konfrontert sin egen alminnelighet. Periodevis går hun nesten Knausgård i næringen, men uten hans evne til å forlede oss til å tenke at kjedsomheten byr på store dyp. Dessuten pranger Knausgård insisterende med sin alminnelighet, mens Amelie ennå ikke har innsett sin. Hun (og hennes redaktør) burde sørget for at det var historien hennes som fikk plassen i lyset, ikke hun selv. Den unge Maria formidler dette med godt instinkt, den selvbevisste voksne lar ordene svulme og fanger tanker både høyt og lavt. Det blir aldri dårlig - til det skriver Maria for godt - men definitivt middelmådig i kontrast til den sterke historien som ligger under.

Litterært har jeg altså innvendinger. Det kan jeg grumle om her på Bokelskere. Men dette er altså noe så sjeldent som en viktig bok; en av de sjeldne anledningene hvor det begrepet ikke er en klisjé. Den pur unge, sinte, fortvilte Maria Amelie holder opp et speil for oss. Der kan vi se noen gode, velmenende og maktesløse mennesker - i kamp mot et heslig system. Vårt system.

Jeg har ikke lest Knausgård, men tenker at det må være en kompliment å bli sammenliknet med en etablert forfatter med en rekke utgivelser bak seg når en selv er debutant. Det i seg selv er imponerende.

Bestemt meg for ikke å lese boka jeg. Blir litt irritert over styret. Tenker bare på all urettferdighet , ellers i landet. Ja ja, alle de som er berørt av urettferdig behandling , kan skrive en bok om dette ( da blir det mange bøker). Men at hun er en god forfatter er jo en annen sak, kanskje vi får flere bøker fra henne , om andre ting. Ønsker henne lykke til .

Har hørt rykter om at hun og kjæresten skriver en bok sammen. Så vi får se om det blir noe av den:)

Det argumentet har jeg hørt før, men jeg ser ikke helt hvorfor én urettferdighet skal være god grunn til å unngå innsikt i en annen. Det er en logisk brist som raskt leder til at siden vi ikke kan ordne alt, er det best at vi ikke prøver å rette på noe. Da er veien kort videre til et skille mellom herskerklassen, bestående av profesjonelle politikere, og et apatisk, uinformert folk. Vi er et godt stykke på den veien nå. Politikerne leser rapporter og forbereder utspill til VG, folket leser VG. Informasjonsgapet er stort. Maria Amelie hjelper oss å lukke det, vel å merke på et lite, men viktig, felt.

Det er nok de mange som ble "lei av styret" som aller helst bør lese denne boken. Sannsynligheten taler for at de som engasjerte seg i debatten, etter å ha satt seg inn i saken, generelt ligger et hestehode foran både i engasjement og innsikt (det ene følger ofte det andre, om ikke alltid). Samt de som har kjent det på kroppen. Mine barn vet hvordan det er at en bestevenn som har bodd i Norge i årevis, plutselig forsvinner fra en dag til den neste og etterlater seg et tomrom både i klassen og i sjelen. Det Maria Amelie har å fortelle er mest interessant nettopp fordi det ikke er unikt.

Jeg var ellers ganske nøye med å skrive om boken til Maria Amelie ovenfor, ikke saken. Det er en god del å lære av begge deler, men den som leser boken kan fort risikere å få et nytt syn på oppstyret. Det er et sunnhetstegn at det blir styr når et barn får vokse opp i Norge, får ta sin utdannelse her og bli norsk både i sjel og sinn, og så arresteres av fem politimenn og kastes ut av landet etter at hun har vært frekk nok til å skrive bok om sine opplevelser.

Vel det er ikke pga av selve saken at jeg velger å ikke lese boka. Det blir da raskt en politisk diskusjon. Jeg er enig med deg at det er bra folk engasjerer seg, får innsikt osv. Jeg er ikke uberørt og mangler heller ikke innsikt eller forståelse. Det er en sak jeg er veldig opptatt av, som de fleste av oss. Forfatteren er nok dyktig, har fått frem ting i lyset og opp til overflaten , og jeg håper dette vil hjelpe henne ( til slutt ) , og også andre i samme situasjon. Men ang boka og hvorfor ikke lese den. Jeg reagerte også sånn med Knausgård sine bøker. Det ble så mye styr , jeg får ikke lest den og dannet meg mine egne tanker på samme måte når den er så i " vinden. Da venter jeg heller noen mnd eller kanskje lengre, så kanskje jeg også leser disse bøkene.

Da er vi straks mer enige. Også jeg foretrekker å lese asynkront. Men det avhenger jo av temaet. Knausgård skriver (godt!) om alt og ingenting, det vil si seg selv, og den største direkte konsekvensen av det, er at han har kjøpt seg et større hus. Maria Amelie skriver om et brennbart politisk tema, og blir prompte kastet ut av landet.

Spørmålet blir så om man ønsker å være en informert deltaker i samfunnsdebatten, eller kanskje tusle etter om en stund og se hva alt oppstyret handlet om. Jeg mener vi behøver flere av den førstnevnte sorten - men også friheten til å velge hva vi engasjerer oss i. Det er ikke et ubetinget gode at man engasjerer seg, dersom det skjer uten at man informerer seg først...