Bokelskere.no

Innleggene dine fikk meg til å tenke: "Lurer på hva Sisyfos mener om Conrads Heart of Darkness", en bok hvor selv tittelen peker på noe mer enn det faktiske handlingsforløpet. Så oppdaget jeg at dette er en av dine favorittbøker!

Elvereisen på jakt etter Kurtz sies å symbolisere en annen form for reise, inn i menneskets mørke indre. Eller går man for langt om man hevder noe slikt? Jeg vil påstå at Conrads fortelling kan tolkes utover elvens og fortellingens bredder, med god grunn. Men det nettopp p.g.a. ordene på papiret, eller ihvertfall tankene ordene framprovoserer.

Hadde ikke litteraturen gitt meg et slikt grunnlag for grubling hadde jeg ikke vært så interessert i den. Eller jeg hadde forsatt vært oppslukt av Agatha Christie, hvor alt avsløres i klartekst på de siste sidene. Men jeg er enig med deg i at poengene ikke må begraves i symboler og metaforer slik at de blir umulige å grave fram igjen.

Nå er det lenge siden jeg leste Heart of Darkness, men jeg mener å ha opplevd den som en nærmest fysisk reise inn i menneskets, ikke nødvendigvis mørke, indre, uten noen spesiell tung symbolikk. Darkness oppfattet jeg ikke i meningen mørke, men som noe ukjent.

Jeg mener Conrad selv skrev et eller annet sted om sin barndoms fasinasjon for et kart over Afrika hvor de indre delene av kartet var helt hvite fordi de ennå ikke var kartlagt, og har alltid koblet dette opp mot Heart of Darkness. Det ukjente, mørkt og skremmende, men og fullt av muligheter og spennende oppdagelser.

Jeg tror nesten vi må spesifisere hva vi mener med symbolikk, for vi bruker symbolikk hele tiden. Jeg har forstått utgangspunktet for diskusjonen som tung symbolikk, hvor jeg mener tekster hvor symbolikken er overhengende og det meste må tolkes. Det er klart man finner mye symbolikk i for eksempel Heart of Darkness, men jeg synes ikke den er tung i den forstand jeg mener, selv om den mer tilstedeværende enn hos for eksempel Agathe Christie.

Ja, jeg forstår hva du mener, og har selv et ambivalent forhold til symbolikk. Ta f.eks. en av forfatterne Sisyfos siterte: Beckett. Jeg har sansen for Waiting for Godot, uten at jeg kan sette fingeren på hvorfor. Beckett har vel heller ikke gitt noen "forklaring" av stykket, såvidt jeg har fått med meg. Det er spennende og fristende å tolke, men det er vel også en fare for at man bytter ut stykkets bestanddeler med noe de ikke er ment å byttes ut med. Men nettopp stykkets ugjennomtrengelighet gjør at jeg føler meg nødt til å tolke, tolke, skyve den faktiske handlingen til side. Jeg vil så gjerne forstå, men kanskje jeg bare lurer meg selv?

Når det gjeder Samuel Becket føler jeg at han forsøker å formidle en stemning, og at utover grunnstemningen i stykket er resten virkemidler som skal føles mer enn tolkes. Når jeg er i det mindre sympatiske hjørnet lurer jeg på om han ikke tok en Lennon, John Lennon har som kjent sagt at tekstene i en del av sangene hans var bare tøv uten noen mening overhodet. :)

Kort svar i pausa mi: Jeg synes Heart of Darkness formidler dette i klartekst! Og antydning er noe annet enn symbolbruk, antydningens kunst setter jeg stor pris på, jeg mener man kan oppnå noe ved å underkommunisere, men da ved å la være å si noe, ikke ved å dekke over, kalle det noe annet, lyve, tilsløre. Og som sagt: Det er ikke slik at jeg er i mot symbolbruk, basta.

Da er vi nok på linje. Selv om jeg personlig kan ha sansen også for mer direkte symbolbruk. Men fortellingen må selvsagt bygge opp under det! Hvis spaden skal være noe helt annet enn en spade må fortellingens elementer peke i den retning, og det må føles hensiktsmessig. M.a.o. er dette noe som bare de dyktigste forfattere kan få til uten at det bare virker tilslørende.