Synes det er en artig tanke at en forfatter havner i sin egen bok etter at han dør. I løpet av handlingen husker forfatteren mer og mer om hvem han var. Syntes til tider at historien kunne være litt grov, og språkmessig synes jeg at forfatteren iblant formulerte seg merkelig (men det kan også være på grunn av oversettelsen). Innimellom litt mye monolog, men ellers synes jeg at historien var en morsom og interessant leseropplevelse. Best av alt var symbolbruken, ironien og skildringene, synes det var brukt på en genial måte, og i tillegg lærte jeg litt om Islands etterkrigshistorie:)
Sist sett
