Bokelskere.no

Noen innledende betraktninger…

Jeg kjenner at ærefrykten siger på overfor dette verket som sikkert er ett av verdens mest berømte. Det er skrevet kilometer på kilometer om Hamlet, og hvordan kan jeg si noe tilnærmelsesvis fornuftig om dette verket der hvert komma er analysert i utallige psykoanalytiske, nykritiske, marxistiske, feministiske m.m. avhandlinger? Noen ganger kan jeg rote meg inn i sekundærlitteratur og ikke greie å tenke sjøl, men her på bokelskere trenger jeg verken å ha en “thesis” å gå ut i fra, eller bekymre meg for å få til en balansert tilnærming med kildeliste nederst i dokumentet. Min tilnærming blir nærlesing og nytelse, og så supplerer jeg med sekundærlitt etter hvert.

Første akt er egentlig et sjokk som etterlater leseren like fortumlet som Hamlet. I første scene får vi vite at Danmark trues av krig med Fortinbras av Norge og det er vakter, Barnardo og Francisco, satt ut på Elsinore. Når Horatio og Marcellus kommer, får vi vite at vaktene har sett et spøkelse som ligner på gamle-kongen. Spøkelset dukker opp igjen denne natten også, og Horatio prøver å snakke til det, men det er taust. Mennene er helt klart av den oppfatning at spøkelser varsler ondt. Allerede i linje 69 antyder Horatio hva som skal komme:

This bodes some strange eruption to our state.

De bestemmer seg for å varsle Hamlet.

Annen scene åpner med en svært “effektiv” tale holdt av Claudius, kongen. Claudius er fullstendig kontrollert og balansert og har full kontroll på retorikken. Vi får vite at gamle-kongen, som var Claudius’ bror er død og at Claudius kort etter har giftet seg med enken, Gertrude. Dette regnes som incest, det var forbudt på Shakespeares tid å gifte seg med sin brors enke, men Claudius er nesten insisterende når han forteller om giftermålet. Talen åpner med hvordan Claudius viser seg som en sørgende bror, men han understreker at det er viktig å beholde fornuften selv om man sørger. Bryllup er feiret “With one auspicious and one dropping eye” (1.2.11),“In equal scale weighing delight and dole” (1.2.13). Raskt går han over til å være statsmannen Claudius der han sender avgårde bud til Fortinbras. Raskt og effektivt gir han også Laertes lov til å dra tilbake til Frankrike.

But now my cousin Hamlet, and my son –

drister Claudius seg til å si – og det er en meget bitter Hamlet som svarer med ordspill både på “kin” og “kind” (1.2.65) og sun/son (1.2.67). Gertrude, hans egen mor, ber ham om å slutte å sørge. For ikke å provosere ytterligere kaller hun ikke Claudius far, men “friend” og “Denmark”. Hvor utrolig provoserende må det ikke være å bli bedt om å slutte å sørge! Hun kaller til og med Hamlets sorg “common” (1.2.72), som kan tolkes som “vanlig”, alt som lever må dø, men det kan også bety lavt, vulgært. En mor kaller sønnens sorg over faren vulgær!

Ay madam, it is common

svarer Hamlet. Det er vanlig å sørge og det ville vært naturlig hvis Gertrude også hadde sørget over sin mann. Ved hoffet har de feiret bryllup og de har nok tatt av seg sørgeklærne, og jeg ser for meg et fargerikt kledd hoff med en svartkledd Hamlet som snerrer mot sin mor at det ikke bare er i det ytre han sørger, slik som det tydeligvis har vært med henne, det er ikke noe som bare “seems”. “I know not seems” (1.2.76). Claudius blander seg inn og kaller Hamlets sorg ugudelig, umandig, svak, udannet!

’tis a fault to heaven,
A fault against the dead, a fault to nature (1.2.101)

Dette må være ekstra provoserende for Hamlet, fordi Claudius har jo egentlig rett, alt som lever må dø, alle mister noen. ( I tillegg vet jo vi at denne døden ikke kom naturlig.) Claudius er vel også litt uheldig med billedbruken sin når han snakker om “the first corse”, som jo var Abel, drept av sin bror, er det noe som arbeider i Claudius’ underbevissthet her? En freudiansk forsnakkelse? Claudius er imidlertid rask til å skifte tema igjen og prøver å “kjøpe seg” fra ytterligere anklager ved å forsikre om sin støtte til Hamlets kongekandidatur den dagen det måtte bli aktuelt. Claudius og Gertrude ber også Hamlet om å bli værende ved hoffet og ikke dra tilbake til Wittenberg. Universitetet i Wittenberg er progressivt og et arnested for protestantismen. Er det tryggest å holde Hamlet ved hoffet for å hindre opprørsk innflytelse, eller planlegger allerede Claudius å drepe Hamlet? Etter at Hamlet har gått med på dette, er Claudius rask med å glatte over, han “bestemmer” nærmest at harmoni er gjenopprettet (1.2.123) og er rask til å skifte tema. Her er alt i orden, skål!

Så kommer altså Hamlets første, fantastiske enetale i stykket. I fortvilelse spør han seg hvorfor Gud har forbudt selvmord. All verden er “weary, stale, flat, unprofitable” (1.2.133). Ville en moderne psykolog kalt dette depresjon? Shakespeare ville vel kalt det melankoli. Jeg synes til og med lyden av ordene her - weary, stale, flat - er med å understreke hvordan Hamlet føler seg. Verden er en hage full av ugress, der “things rank and gross” har seiret. Det stygge og rå har tatt over i naturen (og ennå vet ikke Hamlet hva Claudius har gjort). Så skiftes plutselig tema igjen, faren sammenlignes med en solgud, Claudius med en satyr, og Hamlet husker nærheten mellom foreldrene. Men nå er minnene bare pinefulle, “Must I remember?” Han orker ikke å tenke på det som var “Let me not think on’t” (1.2.146). Han føler avsky ved det moren har gjort: “Frailty, thy name is woman”. Så bruker han plutselig morens sko, noe helt prosaisk og hverdagslig, og nært, som bilde på hvor raskt etter begravelsen bryllupet fulgte. “A beast (…) would have mourned longer. Married with my uncle, my father’s brother”. Han begriper ikke dette, og han er nesten ironisk når han kommenterer sin mors behendighet eller tilpasningsdyktighet:

She married. Oh most wicked speed, to post
with such dexterity to incestuous sheets.

I denne siste linjen ble jeg også helt fascinert av lydene, hvilke muligheter som ligger for en skuespiller i alle disse s-lydene til å spytte ut sin avsky!

It is not, nor it cannot come to good” (1.2.158)

Hamlet er på et sted I tilværelsen der ingenting er godt og riktig og han mener at ting heller ikke kan bli gode eller riktige. Denne innsikten knuser hjertet hans og han har ingen å snakke med det om (og ennå vet han ikke hva som har skjedd). Denne enetalen med hakkete rytme, raske, forvirrede temaskifter og avbrutte, ikke avsluttede setninger og tankerekker gir et fantastisk innblikk i Hamlets kaotiske indre i denne situasjonen.

Annen scene slutter med at Horatio, Marcellus og Barnardo forteller Hamlet om spøkelset de har sett og Hamlet bestemmer seg for at han vil prøve å se det:

My father’s spirit, in arms! All is not well.
I doubt some foul play (…) Foul deeds will rise.

Oj, vi var bare kommet til 1. akt, annen scene ja…

Også Knausgård skriv om Hamlet, i Min kamp 6.

Jeg er utrolig enig med deg! Det er nesten så en skjelver i fingrene når en holder boka som inneholder storverket Hamlet! Ærefrykt er absolutt det mest beskrivende ordet. Redselen for å skrive eller tenkte noe ”feil” er påtakelig. Her må man vel bare prøve seg fram og håpe på det beste… Selv om jeg leste stykket første gang for mange år siden er det, som du sier, så utrolig mye nytt som åpenbarer seg om en leser stykket flere ganger…

Må innrømme at jeg er så enkel av meg at jeg setter pris på at Shakespeare i det hele tatt nevner Norge. De fleste av stykkene er jo satt til engelsk eller andre stormakters jord, så det er i grunnen ganske spesielt at mesteren legger dette stykket til Skandinavia (Danmark).

Du nevner blodskam (incest) i forholdet mellom Claudius og Gertrude. Dette gir meg assosiasjoner til en kjent historie fra Norge som omhandler samme tema. For Ibsen-interesserte der ute er det verdt å merke seg at Fru Ingers datter, Lucie, fikk barn med svogeren sin, Nils Lykke, etter at søsteren Eline døde. Dette ble selvsagt ikke sett på med blide øyne av Fru Inger. Lykke ble en brikke i spillet om makten, og Olav Engelbrektsson, vår siste katolske biskop, var med på bestemmelsen om å drepe Lykke. (Denne historien kan de interesserte få med seg i operaen som blir satt opp på Steinvikholmen hver sommer). Digresjon slutt.

Som deg har jeg fått et ganske negativt syn på Gertrude. Til tross for at hennes ekteskap med Hamlets far ser ut til å ha vært lykkelig og rikt, er hun svært hastig i sin iver på en ny union. Som mor virker hun å være ganske lite opptatt av sønnens ve og vel; jeg er enig i at hennes bemerkninger om Hamlets sorg er lite empatiske. Her har hun først og fremst egne interesser i sinne. Kanskje dette var en følge av hennes stand: var det ikke vanlig at ammer og andre tjenestefolk tok seg av barna? Barna skulle aller nådigst sees, men ikke høres..

Jeg er usikker på om Claudius har ondsinnede planer når det gjelder Hamlet allerede i starten av stykket. For meg virker det som om han prøver å hjelpe nevøen/stesønnen, men kan hende det bare er spill for galleriet… Det er i det minste ingen tvil om at Claudius higer etter makt og at han utnytter denne når han først, gjennom sitt ekteskap, har fått den.

Det er godt mulig Hamlet er deprimert. I det minste er han sterkt grepet av den uretten han mener det er at moren allerede etter kort tid gifter seg igjen. Dette sinnet, ja hatet, mot de nygifte har nærmest noe umodent i seg. Er det ikke noe freudiansk over det hele? Mange barn, også i dag, føler motvilje mot foreldrenes nye partner. Dette har ikke nødvendigvis noe med tidsaspektet å gjøre, de føler heller motvilje mot at ting forandrer seg og at noen andre tar plass i foreldrenes liv…

Når Hamlet får møte sin fars spøkelse og får vite sannheten om farens død, blir han med ett svært resolutt. Han sier til Horatio:

How strange or odd soe'er I bear myself…

Altså: han planlegger selv å bruke tilsynelatende sinnssykdom som middel i sin kamp mot den nye kongen. Både moren og onkelen/stefaren blir bekymret over Hamlets ustabile opptreden, men Hamlet selv har ting klart for seg. Han planlegger et skuespill som skal speile hendelsene rundt farens død og det påfølgende giftemålet. Skuespillet skal være en slags test for onkelen og han gir vennen sin beskjed om å observerer den nye kongen under framføringen. Det er i grunnen ganske fornøyelig å lese Hamlets instruksjoner til skuespillerne. De må spille med innlevelse, men ikke overspille. Alt skal klaffe, slik at onkelen/stefaren skal påvirkes mest mulig av det han bevitner…

Samtidig som Hamlet planlegger sin hevn, spekuleres det i hva hans sinnssykdom kan komme av. Faren til Ophelia mener det kommer av at han har nektet Ophelia kontakt med Hamlet. For å finne ut av dette, spioneres det på et møte mellom Ophelia og Hamlet. Her erklærer prinsen at han ikke elsker Ophelia. Hvorfor gjør han dette? Kanskje fordi denne fornektelsen kan være et symptom på den påståtte sinnssykdommen, kanskje fordi han innser at hevnen vil føre han til steder der kjærligheten ikke lenger spiller noen rolle, kanskje vil han fri henne fra byrden det er å elske ham? Ikke vet jeg.

Skuespillet fungerer som Hamlet vil. Både moren og den nye kongen trekker seg tilbake. Moren sender bud på Hamlet, men prinsen velger å dra til sin stefar. Claudius rådslår med andre og etter hvert seg selv. Kain/Abel-ligningen nevnes igjen

O, my offence is rank it smells to heaven;
It hath the primal eldest curse upon't,
A brother's murder. Pray can I not,

Kongen virker på flere måter å være angrende, likefremt er han såpass realitetsorientert at han velger å ture videre frem. Hamlet må drepes for at riket igjen skal få ro.

Tredje akt ender med at Hamlet vurderer å drepe stefaren, men besinner seg siden han mener at hevnen bør skje på et mer passende tidspunkt:

Up, sword; and know thou a more horrid hent:
When he is drunk asleep, or in his rage,
Or in the incestuous pleasure of his bed;
At gaming, swearing, or about some act
That has no relish of salvation in't;
Then trip him, that his heels may kick at heaven,
And that his soul may be as damn'd and black
As hell, whereto it goes. My mother stays:
This physic but prolongs thy sickly days.

Og da er vi vel omtrent halvveis??

Jeg deler din ydmykhet, din ærefrykt eller skal jeg si avmakt i møte med Hamlet. Jeg skulle gjerne ha bidratt i denne tråden og vært med på å starte en trivelig og givende diskusjon om dette 'verket over alle verker', men huff, hvor skal man begynne, hvor skal man gi sitt første støt på et så massivt og uinntakelig stykke! Skal man bestige et fjell begynner man jo ved foten, men da, hvis man følger denne framgangsmåten i det her tilfellet, vil man, før man har nådd toppen, ha skrevet side opp og side ned og båre nådd skyene, sfærer som bare er tankespinn og innfall.

Yepp, jeg er bare ferdig med tredje akt enda, og jeg tror kanskje ikke vi klarer, eller får noe ut av å diskutere verket som helhet. Det er om ikke uinntakelig som du sier, så bare inntakelig i bitte små jafser. Hver minste lille "tråd" i stykket er så meningsmettet at det fyller en med lykkerus for hver replikk en leser. Lykkerus fordi man tror man oppdager noe og innser at det alltid vil finnes mer å finne, avmakt fordi man innser at ens egen erkjennelsesmessige kapasitet ikke strekker til, og at det man faktisk tror man har oppdaget er så komplekst at formuleringsevnen ikke strekker til for å formidle det. Pessimistisk? Nei, fantastisk opplevelse! Og på tross av at jeg nylig har hevdet i en annen diskusjon her inne at man må eksemplifisere og kontekstualisere for å underbygge sitt syn, her må jeg gi tapt tror jeg, og glede meg over at jeg vet at hver gang jeg skal lese dette stykket igjen i framtida, så kommer jeg til å finne mer og mer og mer...