Denne romanen er både slaktet (Dagbladet) og rost opp i skyene (Aftenposten). Slikt blir man nysgjerrig av, så jeg gyver løs på alle sidene for å gjøre opp mi egen meining.
Jeg havner nok litt midt i mellom. Jeg syns det er noe kunstig over alle de grepene forfatteren bruker, med å blande norsk og engelsk, intervjuer, eposter, bilder m.m. Utmattelsen begynte å vise seg rundt side 300, og da er det fortsatt mange sider igjen. Samtidig minner den meg om både Franzens Frihet og Kjærstads Forføreren, og det er noe uoriginalt over det heile, selv om jeg tror forfatteren egentlig prøver å gjøre noe veldig originalt.
Viser 1 svar.
Kunstig, ja - der sa du det. Jeg ga opp etter ganske kort tid, orket ikke all denne utidige blandingen av tekster og opppramsing av ord. Franzen og Kjærstad skriver mye bedre. Leser heller deres bøker. Dessuten må Riley ha fått et solid anfall av PC-syken. Det er altfor lett å bare hamre i vei på tastaturet og kopiere og lime i det uendelige. Her burde forlagsredaktøren satt foten ned og bedt Riley kutte. Da hadde det kanskje blitt til noe mye bedre.
Sist sett
