Bokelskere.no

Tja, bøker har ført til revolusjoner og opplysthet, så det kan selvsagt være farlig. Martin Luther fikk trykket sine tanker i pamfletter - beregnet på vanlige mennesker - og vi vet jo hva det førte til. Det var nok mange som gjerne skulle ha forbudt de tekstene, tenker jeg. Jeg hadde overhodet ingen restriksjoner på hva jeg leste under min oppvekst, og er uhyre takknemlig for det. For hvem skal bestemme hva som man bør lese eller ikke lese? Det må man få lov til å gjøre selv, og da må man jo faktisk lese alt! Det vil alltid være noen som synes at bøker er fæle greier, og da helst bøker som kolliderer med deres eget livssyn - sånt kan man jo ikke bry seg om. (Les Fahrenheit 451 av Ray Bradbury).

"The Library didn't only contain magical books, the ones which are chained to their shelves and are very dangerous. It also contained perfectly ordinary books, printed on commonplace paper in mundane ink. It would be a mistake to think that they weren't also dangerous, just because reading them didn't make fireworks go off in the sky. Reading them sometimes did the more dangeous trick of making fireworks go off in the privacy of the reader's brain." -- Terry Pratchett, Soul Music

Selvfølgelig er det farlig å lese for mye, - man kan bli opplyst, man kan finne ut mer om verden rundt seg, om menneskenes tanker og følelser, - og ikke minst; man kan finne ut mye om seg selv; "d er farli' d"..

Jo, noen kan sikkert lese for mye, - noen kan nok bruke bøkenes verden "feil", dvs finne argumenter for et "farlig" syn osv. Men disse menneskene ville vel funnet støtte i sitt syn andre steder om bøkene ikke hadde vært der? Terrorister finnes blant analfabeter også.

Om vi skal oppmuntre våre barn til å lese "slike" bøker? Barn bør få lese det de er modne for å lese tenker jeg, ellers kan man "forkvakle" deres sinn, gjøre dem redde eller forvirret, - men dette er som oftest ikke boka si skyld, men at barnet ikke er i rett alder. Det er vel det samme som når man lar en 10-åring se en 18-års film. Og det er ikke uten grunn at man lager barnebibler; en sart sjel kan bli ødelagt hvis h*n skulle lest Bibelen fra A - Å!

Men for å få mest mulig ut av det skrevne ord så mener jeg at det er viktig å være åpen. Åpen for at du faktisk kan lære noe når du leser, - ikke kun lese for å få støtte for dine allerede fastsatte meninger. DET tror jeg er farlig!

Så lenge man er et tenkende menneske, som samtidig er åpen for at man selv ikke sitter med det eneste og rette svaret, så tror ikke jeg man verken blir ødelagt eller mistilpasset i sitt indre av å lese bøker. Og derav mener jeg det er viktig å lese forskjellig litteratur, - og som jeg skriver ovenfor; ikke bare litteratur som støtter sitt eget syn.

Samtidig så tror jeg det er viktig å ikke bare bruken tiden sin på å lese, - et sosialt liv er like viktig for å forstå verdenen rundt seg. Man kan ikke lese seg til å leve, man må prøve det ut i praksis også:-)

Selvsagt er det sunt å lese, selv om flere romanfigurers ulykke er at de har forlest seg, som før nevnte Don Quixote. Nevnes bør vel også Madame Bovary og Catherine Morland i Jane Austens Northanger Abbey. ... og det er selvsagt mulig å forlese seg - bøkenes verden er jo for mange en flukt fra virkeligheten - og deter det jo mange av oss som setter pris på. Det er likevel viktig at vi innimellom boklesinga trer inn i virkeligheten igjen.

Så har vi bøker som strekker oss, som gir oss noe å tenke på og som utvkler oss som mennesker. Om kanskje ikke Kvalmen er den optimale boka då henseende (jeg har dessverre ikke lest den) så har et annet av Sartres verker For lukkede dører vært med å forme hvordan jeg tenker. På samme måte er det med mange andre bøker og da er det sjelden fantasy/kjærlighet/krim som er sjangeren - de brukes jeg mest til å flykte.

I forhold til bibelen er det vel en kjent sak at de fleste religioner er betinget glad i lesing og kunnskap - det kan føre til selvstendig tenking, mange spørsmål og mindre lydig menighet. Det vil si om ikke lesing betyr å lese i den hellige bok og tilhørende skrifter. Og opprørske sjeler er sjelden populær kost i slike kretser - bare så utrolig morsomt at Jesus var en skikkelig opprører i sin tid - han tok jo avstand fra det meste Gamle testamentet har å by på - artig eller kanskje ikke at de virker side om side nå. Der Jesus blir for snill, har vi alltids gamle testamentet og finne skriftsteder fra...

Jeg innrømmer hermed...jeg har lest bibelen....fra ende til annen, men gu'bedre for noen vandrehistorier som står i den. Og alle her vet jo hva som skjer med vandrehistorier. Det er den største bløff, fra ende til annen....jeg skjønner godt hvorfor den blir tolket så forskjellig...Like mye som Norges Lover blir tolket forksjellig. Dett var dett ...liksom!

Jeg prøvde å finne det sitatet du nevnte på Bibelen.no. Det nærmeste jeg fant var i siste del av "Forkynneren":

Forkynneren var en vismann, og han gav folket kunnskap. Han grunnet og gransket og laget mange ordspråk. Forkynneren la vinn på å finne gode ord og vendinger og skrev ned det som er rett og sant. Ord av vismenn er som brodder, fyndord i samling trenger inn som nagler. De kommer fra en og samme hyrde. Men ellers, ta imot formaning, min sønn! Det er ingen ende på de bøker som skrives. Mye gransking gjør kroppen trett.

Jeg prøvde også å søke Bibelen.no, men var ikke så tålmodig som deg. Det var ingen treff annet enn på ett ord, og da blir det litt vanskelig å finne. Men, ser ut som du fant noe som kunne ligne, men slik jeg tolker det er "advarselen" i ordlyden helt borte, kun en stadfestelse om at en kroppen blir trett av å studere mye, og det kan vel hende, men litt søvn og hvile bøter på det. Det står forøvrig ikke noe om hodet/ hjernen.

Tolker det dit hen, ut fra min ringe kunnskap om religion, at det ikke er de gamle skriftene som er skumle, men hvordan og hvem som tolker dem.

Leser for tiden "Skipper Worse" av Kielland og den omhandler, som sikert kjent for mange, blant annet Haugianerne (Hans Nielsen Hauges disipler) De blir ikke akkurat fremstilt som omgjengelige og åpne for menneskelige trekk. Det leses hyppig i skriftene og alle naturlige drifter og verdslige følelser undertrykkes og fordømmes (skummelt). Men det sies ingenting om lesing av annen litteratur så jeg er vel litt på villspor;) Dog, tror nok for mye lesing av ensidig propaganda kan være skadelig.

Er bøker så fundamentalt annerledes fra andre informasjons-/underholdningskilder? Dersom man innfører en oppdragersk sensur på bokhyllene må den vel nødvendigvis videreføres til nettleseren, kinosalen, tv'en, avisforsiden, skolepensum, osv.

Dessuten har jeg stor tro på at det er nettopp bøker om misantropi og anarki som har hatt størst oppdragende effekt på lesende tenåringer flest - for eksempel Jens Bjørneboe, William Golding, George Orwell - uten at verden har gått under ennå, av den grunn...

Vel, med det samfunnet vi lever i, i dag, så finnes det nok ganske mange andre ting som er farligere for sjela en tankevekkende litteratur. Nei, det eneste usunne med å lese bøker er at det lett kan bli litt for mange timer på rompa i soffakroken, slik at litt ekstra fett får lagt seg rundt midjen.

Bortsett frå spørsmål om det heilt konkrete og trivielle: Dei fleste spørsmåla om det som er viktig og sentralt i livet, er det vanskeleg å svare ja eller nei på. Når det gjeld bøker: Sjå på Don Quijote; han las for mange riddarromanar og vart galen. Sjå på nobelprisetalen til Mario Vargas Llosa: Lesing er frigjering.

Interessant! Du har absolutt et poeng. Hadde det ikke vært for at jeg har både familie, venner, jobb og fritidsaktiviteter å vie meg til innimellom all lesingen, tror jeg den kunne blitt altoppslukende. Altså: altoppslukende på negativt vis.

Jeg preges definitivt av det jeg leser og for det meste foretrekker jeg melankolske verker... Så var det dette med høna og egget da: leser jeg bøker av dette slaget fordi de appellerer til meg som person, eller leser jeg disse verkene fordi lesing av andre, kanskje tilsvarende, bøker har påvirket meg? Sannelig om jeg vet… Det eneste jeg er sikker på, er at det av og til er sundt å heve blikket opp fra boka og ta en titt på den virkelige verden.

Tror neppe det er skadelig for unge å lese om anarki og misantropi, spørsmålet er heller om de greier å forstå og ta inn over seg det de leser. Jeg er lærer på en ungdomsskole. I min tiendeklasse er det bare et fåtall elever som virkelig LESER – dvs: bare noen få leser mer enn de virkelig er nødt til. Elevene velger selvsagt selv stort sett hva de skal lese (med unntak av enkelte pensumrelaterte verker), og valgene faller for det meste på fantasy/krim/kjærlighetsbøker. Jeg mener at ungdommer slett ikke skal presses til å lese litteratur de ikke er klare for eller er i stand til å forstå. Hva er vitsen med å pløye gjennom et storverk og komme ut på den andre siden like lite klok?

Jeg kan ikke få meg til å se på litteratur som ”farlig”. Tror neppe ei bok virkelig kan forandre livet til noen og i hvert fall ikke på negativt vis. I så fall må det være slik at en lar sine egne livserfaringer farge bokas budskap. Altså at boka oppfattes som en bekreftelse på egne vrangforestillinger eller kanskje politiske meninger. Does this make sense?

Jeg skjønner hva du mener når du sier at en bok kan forandre livet til et menneske, eller hjelpe det til å finne sitt egentlige ”jeg”. Mitt poeng er kun at det sjeldent er sånn at noen tar en ideologisk helomvending etter å ha lest ei bok. Tror heller et litterært verk kan forsterke tanker eller meninger et menneske allerede har – bevisst eller ubevisst.

He he, Kvalmen er selvsagt allerede lest! Selv om jeg likte den godt, ble jeg litt skuffet over slutten, som jeg følte hadde noe uforløst over seg (tror vi begge har skrevet noe om det tidligere?). Kanskje jeg misoppfattet Sartres budskap? Kjærlighetsromaner er sjeldent noe for meg, men jeg er likevel ingen antikrist ;)

Tror absolutt det har blitt sånn at jeg oppsøker bøker jeg tror vil appellere til meg og likeledes skyr bøker jeg tror vil skuffe eller irritere. Kanskje jeg leter etter en slags ekte følelse- ett eller annet som gir meg noe, utfordrer meg – en følelse jeg ønsker å gjenskape? Hmmm.. Det er veldig vanskelig å analysere seg selv ;)

Tror kanskje jeg ikke tenker like mye i abstrakter som det du gjør, men jeg skal likevel prøve å komme med et slags svar (flott sitat, forresten). Grunnen til at jeg på mange måter liker Kvalmen, er at jeg finner enkelte gjenkjennbare elementer i den. Roquentin kjenner en slags kvalme ved selve tilværelsens meningsløshet, han føler seg rett og slett fremmedgjort. Dette er nok en følelse mange, meg inkludert, kan kjenne seg igjen i (vel, vi opplever trolig ikke denne fremmedgjøringen i like ekstrem grad som hovedpersonen her gjør... ).

Gjennom det meste av boka var jeg en entusiastisk og begeistret leser. Grunnen til at jeg ikke likte slutten, kan være noe så banalt som at jeg rett og slett synes den er for oppløftende. Her har Roquentin kjørt seg helt ned på grunn av sin tvil om verdens eksistens, men så finner han likevel håp mot slutten…

Så kan man altså rettferdiggjøre sin eksistens? Litt? Jeg føler meg meget skremt. Jeg har ikke stort håp. Men jeg er som et forfrossent menneske som kommer fra sneen inn i et varmt rom.

Fra å være veldig negativt innstilt, bestemmer han seg nå for å skrive:

Det ville naturligvis først være kjedelig og trettende arbeid, det ville ikke hindre meg i å eksistere og føle at jeg eksisterer.

Og videre:

Og jeg skulle makte – i fortid, bare i fortid – å akseptere meg selv.

Jeg liker melankolske og gjerne depressive bøker. Er ingen sucker for a happy ending, så jeg ble ganske overrasket da det ikke gikk ille for hovedpersonen til slutt… Tror ikke jeg greier å forklare meg bedre på det nuværende tidspunkt ;)

He he, nei, jeg tenkte ikke på helvete som noe abstrakt, akkurat. Siktet heller til andre ting du har skrevet før ;) Vi har rett og slett, etter min mening, svært forskjellige måter å argumentere på. I mine øyne er du både mye mer filosofisk og ja, abstrakt, i din argumentering enn hva jeg er.

Ja, jeg var absolutt entusiastisk og begeistret; jeg elsker å velte meg i det negative, melankolske og la meg synke ned i galskapen ei slik bok etter mitt syn representerer. Kanskje jeg heller burde benyttet meg av ord som ”forferdet”, ”kvalm” og ”angstfull”? Kanskje disse ordene hadde vært mer beskrivende for min sinnstilstand under lesingen?

Jeg skjønner hjelpeløsheten du føler; tror vi står såpass langt fra hverandre når det gjelder denne boka at vi snakker forbi hverandre ;) Uansett: nok et fint sitat og interessante betraktninger fra din side!

Nei, nei ;) Jeg gir stort sett alltid stjerne til de som svarer meg, men det er ikke alltid jeg har tid til å svare med en gang! Og: jeg oppfattet egentlig kommentaren din som ganske humoristisk ment;)

Nei, jeg mener ikke at du uttrykker deg uklart. Jeg kommenterte kun at vi to har ganske forskjellig tilnærming når det gjelder diskusjon/argumentasjon. Som du sier: du skriver ut fra en subjektiv oppfatning og er ganske filosoferende av deg, mens jeg har en (kjedeligere og) mer objektiv måte å uttrykke meg på. Mente slett ikke å fornærme, jeg synes i grunnen det er kjempebra at vi er så forskjellige, tross at kom det en diskusjon ut av det ;)

Husk at religion er mest brukt til å undertrykke massene. Alle religioner er redde for et opplyst publikum som kan komme til å ransake det uransakelige. En kan aldri lese for mange bøker. Men ikke alle klarer å skille klinten fra hveten. Derfor kan man ikke pårope seg å være allvitende selv om man eier et ganske stort bibliotek....!