Freedom er ei riktig bra bok. Når man leser 562 sider om mennesker man ikke har sympati for er det som oftest noe annet enn masochisme som ligger til grunn. Franzens förste, The Corrections, tråkka jevt store fotspor for etterfölgeren å fylle. Jeg er usikker på om Freedom er like god. – Vår venn Tiden har jo hengt som erteris med Minnet og på denne måte har Hukommelsen fått luske ensom i baktrupp. Vi får gjennta spörsmålet om noen års tid og se hvem som kommer best ut av konkurransen. Begge får plass på pallen iallefall. Sånn inntil videre.
Denne boka kan leses som et eksempel på valgfrihetens konsekvenser og som en diskusjon over temaet Enten-Eller. ER det enten det ene eller det andre som funker? Som foreldre, som kjärester, sösken og medmennesker; Om ikke det ene funker, funker da motsatsen?
Ifölge Freedom funker ingenting. Iallefall ikke på den måten man hade håpet. I likhet med Woody Allens siste film handler boka i store trekk om mennesker som aner noen nyanser lysere gress på andre siden av sitt picket fence. Og som etter å ha forulempet, forfört og forlatt oppdager at den ettelengtede grönskan både var en illusjon og en ulv i fåreklär.
For med frihet kommer ansvar og ikke minst evnen til å begripe at action förer til reaction og at reaction nok vil komme og banke på bakdöra di en gang i fremtiden, med favnen full av roser eller neven full av bank.
I Freedom kan det föles som om mange karakterene ikke tar sitt ansvar ved å velge IKKE å handle. De forblir passive og ender med å ödelegge langt mer enn om de hade rista seg lös og knust noen krystallkroner i kampens hete. De forblir og de venter på forandring, men ingenting skjer og forfalles faktum river ned relasjoner og selvkjänsle undertiden. Först når handling, endring og mulighet for sammenligning kommer, blir det rom for forståelse for hva som virkelig gjelder og alle kan gå tilbake til sine vante roller, men nå med innsikten om hvilke kvaliteter den rommer. Jeg lurer på om det er slik at man en gang eller flere behöver et opprör for å kunne finne hvile og tilfredshet i alt det hverdagslige.
Det merkelige er at dette oppröret er så nödvendig når man er omfavnet av en slik veldig frihet og at en frihet til å velge förer til en enda större hunger etter lösrivelse. Kanskje er Freedom en hyllest til forlatelsen og til det norske oversettere ofte kaller for sminkesex? En hyllest til konsekvenser av valg og reaksjon på handling. Og til å finne veien hjem igjen etter at man har styrtet ut döra og blindt löpt seg vill.
Det finnes et problem med Freedom: Baksideteksten. Jeg kjenner en mann som nekter å lese baksidetekst väre seg på film eller böker, fordi de avslörer alt. Det samme gjelder filmtrailere, som har gått fra å väre en snaskig teaser til å bli en tröttsam spoiler. Baksiden av effektivitetens skinnende medalje. Baksiden av Freedom plages av et annet problem: Den lokker og flörter, men feil midler. Den frestiller boka som noe den ikke er. Snillere, kjedeligere og tammere.
Mitt råd er derfor: Les boka, ikke baksideteksten
