Animal Farm, Lord of the flies, 1984, How to kill a mockingbird, Catcher in the rye. Ei lita liste over titler som får de fleste til å himle med öynene over de kjedelige timer, de treige lärere og den desperate hormonell lengtan etter neste friminutt man plutsleig minnes når gymnasietidens desperasjon stiger opp fra glömskans aske som en slitsom fugl fönix. Stakkars alle disse bökene. Med motsatt effekt enn forfatterne nok önsket seg har de toget inn i tusentalls av tenåringsliv og gitt leselysten et real spark i skolten. Jeg var ganske så glad i å lese også da jeg var yngre, men den Hamsundboka vi skulle gjennom i norsktimene leste jeg aldri. Det ble for mye tvang og måsten for en stakkars tenåringskropp i revolt.
Jeg ble derfor ganske paff når min kjäre forärte meg the Cather in the rye i födselsdagspresent. Jeg tror det var den förste bursdagen og jeg ble nok litt skremt over å väre kjäreste med en som gav gymnasielitteratur i present. Uten ironiske hevede öyenbryn. Oisann, tenkte jeg. Her er gutten sin som er naiv og ung og frisk som få. Det viste seg at den unge naive gutten gjerne ville gi meg ei bok han syns var god og som han syns jeg burde lese. Den luringen! For boka er jo selvfölgelig kjempegod. Slik som alle de andre bökene som trykkes opp i hopetall og selges for en slikk og ingenting i håp om at den yngre garde skal få öynene opp for litteraturen.
Holden Caulfield var en trist type, det må jeg si. Og alt er litt trist i Sallinger-verden. Morsomt og trist og ensomt og fint.
Franny og Zooey er de yngste barna i en söskenflokk på sju, hvor av alle er uvanlig begavede. Seymore, Buddy, Boo Boo, Walt & Waker, Zooey og Franny Glass: En gjeng begavede og rappe små yndlinger.
Som barn har alle, i tur og orden, deltatt i radioprogrammet Wise Child, hvor de veslevoksent har svart på store og små fundering som den amerikanske lytter måtte streve med på 30-tallet. Seymore og Buddy er flokkens eldste og gjorde det til sin oppgave å oppdra og undervise de yngre, noe Franny og Zooey er overbevist om har ödelagt deres liv. De har rett og slett blitt for skarpe, stakkar.
Se det for deg: To kniver for skarpe for skuffen de ligger i. Slikt gjör livet vanskelig å leve og det er dette som förer Franny ut på en vill og indre jakt på meningen med tilvärelsen. (Og den får hun faktisk servert av Zooey i slutten av boka. Det er jo helt bananas! Her går store deler av menneskeheten rundt i fortvilelse og leter etter meningen med livet, og så finnes den svart på hvitt i ei tynn lefse av ei bok som i tillegg selges i de aller fleste bokhandöere! HA! Isn’t it ironic, sier jeg da.)
Det beste med boka er delvis måten den her sannheten-med-livet blir forklart på og delvis selve oppbygninga. Boka består av mestedelen dialog og store deler av handlinga foregår i familien Glass´ baderom, hvor Zooey tar et bad samtidig som hans mor er pratesjuk og ikke vil la ham väre i fred. Tonen mor og sönn i mellom er merkelig. Mrs Glass er fravärende og funderer over Frannys sammenbrudd mens Zooey er en arrogan, frekk og avvisende. De sier ting til hverandre som ”Oh, I´d like to put a diaper on that mouth of yours” og Zooey kaller sin mamma en” fat, old druid”!
Med sine skavanker er alle Glass sjarmerende og interessante og selv om de er slitsomt inbilske og röyker konstant. Man faller for dem på samme måte som for Woody Allen-karakterer og andre fiktive intellektuelle grupperinger. Den rungende selvhöytideligheten smitter av, merkelig nok. Man blir litt fanga og lengter etter å sitte lett tilbakelent i familienGlass´ sofa. Man skulle vöri fyre år i romjuln er so last century! Gi meg en sigarett og en drink , et nonchalant leende og en iskald replikk sipende ut munnviken og vips så er jeg the new black!
Gi Sallinger en sjanse! Og deretter ber jeg Dem kaste Dem over Revolutionary Road, the Easter Parade og a Single Man mens du hörer sigaretter hvese, skjörter bruse og lekre biler med stilfullt interiör plöye vanndammer/sölepytter gjennom natten.
Sist sett
