Bokelskere.no

En noe enkel bok. Lettlest. Mye direkte preken, noe som fort blir både uinteressant og kjedelig for en ikke-kristen.

Helt klart et viktig tema både å skrive om og reflektere over, men litt enkelt gjort. En bok som er glemt dagen etter at den er lest.

Jeg må innrømme at jeg ikke har lest boken.
Jeg vil likevel spørre - er ikke dette å grafse i døde menneskers skjebne, mennesker som aldri er spurt om de vil delta i dette, og ikke kan ta til motmæle. Jeg kjenner at jeg har en motvilje mot denne typen "litteratur". Hva er forfatterens motiv?

Nå har jeg for min del bare lest halve boken - jeg fant den i en bokhandel i fjor, måtte titte på den, og ble så fengslet at jeg ble stående og lese halve boken i et jafs. (Og nei - jeg kjøpte den ikke for å få lest resten...)

Jeg synes absolutt ikke boken går ut på å grafse i døde menneskers skjebne. Tvertimot, kanskje. Det Kristoffer Schau har gjort, er å skrive overraskende respektfullt (jeg har ikke utpreget sansen for Schaus tidligere opptredener i offentligheten, nei, med noen få, hederlige unntak) om et tema som i alle fall jeg ikke har sett behandlet tidligere. Jeg er altså helt enig med AnjaE i karakteristikken (nedenfor) av forfatterens tilnærming til temaet.

Lillevi, du spekulerer på hva som kan ha vært forfatterens motiv for å skrive denne boken. Da jeg hørte om boken første gang, skurret det veldig for meg: den forfatteren koblet med det temaet? Kunne vel bare bli smakløst, i beste fall? Jeg ble positivt overrasket - og Schau har steget betraktelig i min aktelse etter å ha prestert denne boken. Så lenge det varer............... ;-P

Hmmmm. Jeg kjenner meg absolutt igjen i det du skriver, spesielt i siste avsnitt - "den forfatteren og det temaet". Det er klart dristig å si noe om en bok man ikke har lest, og jeg innrømmer at Schau, med sine opptredener, gjør meg skeptisk.

HVIS jeg leser boken, skal jeg gi deg mine kommentarer. Jeg er opptatt av hvordan vi ivaretar minnet over våre døde. Det handler om vår sivilisasjon.

Jeg var inne på tanken å svare Lillevi, men fikk ikke samlet meg til å gi et fornuftig nok svar. Takk skal du ha - jeg er helt enig med deg!

For meg var det nettopp det enkle språket som gjorde boka så sterk. Med et slikt tema, ville et svulmende og svært beskrivende språk nærmest vært overkill, synes jeg. Schau nærmer seg temaet med respekt og ærbødighet. Boka satt igjen i meg en god stund etter at jeg har lest den, både på grunn av den nevnte tematikken og på grunn av den enkle skrivestilen. Det var nesten noe sårbart over språket i dets enkelhet, samtidig følte jeg at det jeg leste var ekte. Her hadde ikke forfatteren (vel, essayisten)utbrodert en masse. Nei, teksten kjentes enkelt, rett på sak og sann. Språket var etter min mening absolutt riktig for denne boka.

Jeg mener at det er boka er litt enkel er noe av det som gjør den sterk. Det, og at den er så ærlig og personlig. Det er flere måneder siden jeg leste den, men jeg husker den veldig godt ennå. Og det er ikke bare på grunn av temaet...

Jeg er enig i at den er enkel, men er veldig uenig i at dette er en bok som blir glemt dagen etter.

Enig med deg, jeg, Lena. Men det kanskje mer temaet enn måten den er skrevet på som gjør at man husker den.

Ja, det tror jeg du har rett i.