Bokelskere.no

Det som nå hender i livet ditt, er at du går glipp av en roman det er vanskelig å finne noe sidestykke til i vår tid. Antagelig står vi overfor en av de beste - kanskje den beste - romanen siden Thomas Manns "Doktor Faustus" fra 1947. The Road har ikke noe med postapokalypse å gjøre, The Road er et humanistisk mesterverk om de gode menneskene.

Jeg hater alt som lukter av apokalypse, blir helt satt ut av sånt og unngår det som svineifluensa. Leste de siste sidene av The Road i ventehallen på Gardermoen fredag og måtte beherske meg for å ikke hulke blant alle de stresskoffertede. Går rundt og smaker på boka ennå. Denne kommer til å sitte lenge i. Det postapokalyptiske bakteppe er til tider uutholdelig, men sånn må det være. Og det er ikke den stemningen som sitter i når siste side er lest. Dette er boka om en kjærlighet som tåler alt. Også den aller ytterste elendighet. Dette er så stort at jeg ikke kommer på noe jeg har lest som er bedre. Skal du bare lese en bok før du dør, er dette boka.

Ikke mindre enn det, altså. Får vel gi den en sjanse da. Har sikkert gått glipp av mye i løpet av livet, men da har ikke advarslene vært like klare! Skal melde tilbake når jeg har lest den. Men det må da være en grunn til at filmanmelderen kaller historien postapokalyptisk? Ellers liker jeg bøker om de gode og anstendige menneskene i verden. Det gjør jeg.

Settingen er postapokalyptisk. Tematikken er derimot som beskrevet ovenfor. Den viser det verste og det beste ved menneskeheten. Fra den bestialske råskapen til den enkle kjærligheten mellom far og sønn på vandring i en verden fullstendig uten håp. Det er sjelden jeg gråter av en bok. Les den på engelsk.

Jeg leste The Road på norsk - altså under tittelen "Veien" - og kan anbefale Knut Ofstads nær sagt perfekte oversettelse for de som foretrekker å lese norske tekster. Selvsagt er all litteratur bedre i originaldrakt, men samtidig mener jeg det er en del originalspråkjåleri ute og går; det finnes veldig gode oversettere der ute, som kan gjøre livet herlig for oss som ikke leser alle verdens språk, og Ofstad er en av de som til og med kan utvide vår egen språkforståelse, slik for eksempel Anne-Lisa Amadou gjorde det da hun oversatte Proust.

Selv mestrer jeg kun dansk, svensk og engelsk godt nok til å få skikkelig utbytte på andre språk enn norsk, men foreligger det en god oversettelse av en utenlandsk roman, leser jeg helst på norsk, rett og slett fordi min språkfornemmelse tar leseropplevelsen lenger når jeg oppholder meg innen rammene av det språket som har vært mitt siden 1972, og ikke minst siden det går fortere og jeg har dårlig tid. Jeg er jo 37 og har bare ca førti år igjen av livet, og det er en hel del saker og ting jeg skulle ha lest innen da :)

Så du tipper du blir 87? Ikke verst :-) For det første, alle mulig honnør til oversetterene i dette landet, uten dem hadde de fleste nordmenn ikke kunnet lese noe annet enn dansk, svensk og engelsk, og til og med det kan være vanskelig nok noen ganger. Men noe jåleri er det ikke snakk om synes jeg bare fordi man vil og kan lese originalspråket. Det tar muligens litt lenger tid noen ganger, men man får som oftest mye igjen for det, både innsikt i en annen språkgruppe, men viktigst av alt rytmen og autensiteten blir bevart, og man trenger ikke tenke på hva man eventuelt går glipp av, hva som forsvinner. For selv om det er mange gode oversettere der ute, er det også mange dårlige som ikke alltid løser oppgaven godt nok. Så, mestrer man et annet språk, kjør på. Men det viktigste er likevel, les boken!

Var heller ikke klar over at mannlige forfattere lever 10 år over landsgjennomsnittet... Gode gener tydeligvis.

Jeg burde kanskje presisert at jeg er halvt-britisk og dermed inhabil i akkurat den diskusjonen. "Klart at engelsk versjon er best"... Hehe. Ren synsing fra min side er dog at det norske språket er mindre innholdsrikt enn det engelske, og mye kan tapes i en oversettelse. Et konkret eksempel er sykdom, som kan være "disease", "illness", "sickness" evt også "ailment". I hvor stor grad dette betyr noe for oversettelser har jeg ingen greie på. Muligens preger dette gamle, pompøse bøker mer enn ny litteratur...

Jeg synes også oversettelsen var veldig god, men kanskje jeg skal lese denne igjen senere en gang på engelsk.

Jeg reagerer stort sett ikke på språket i bøker oversatt til norsk. De få gangene er for eks når jeg har lest bøker med handling fra engelsk overklassemiljø eller sørstat-USA, hvor språket blir unaturlig pent på norsk eller sørstatsdialekt blir østlandsk-sleng. Da tenker jeg at jeg burde lest dem på originalspråket.

Jeg har stor respekt for norske oversettere som møter slike utfordringer som du nevner her, i hver eneste bok de oversetter. Ofte legger originalforfatteren ulike "stemmer" til ulike karakterer i boka. Det er oversetterens oppgave også å fargelegge de samme personene på en tilsvarende måte på norsk. Jeg synes stort sett de får det til veldig bra. Å oversette en bok betyr ikke bare å oversette, ord for ord, men å sette seg grundig inn i ulike varianter av originalspråket og gjengi dette på en troverdig måte. Kanskje det burde hete gjendiktning i stedet for oversettelse?

Jeg har lest mange oversettelser, og kan ikke si at dette har lagt noen demper på leseopplevelsen for meg, selv om jeg også har lest bøker på svensk, dansk, engelsk, spansk og tysk. Tvert imot. Mine kunnskaper og min tolkningsevne på andre språk (selv om jeg mestrer dem tålelig bra), vil alltid være begrensede i forhold til morsmålet mitt. Jeg tror faktisk en profesjonell oversetter har større mulighet til å gjenskape språkdrakt, symbolikk og tvetydigheter enn jeg har evne til å fatte disse nyansene når jeg leser bøkene på originalspråket.