Plau er vistnok født på slutten av 40-tallet. Når hun her skriver om ulike hendelser i sin familie, passer min alder rimelig bra for å ha et felles utgangspunkt med henne. Jeg tenkte at dette var noe i likhet med en dagbok med egne opplevelser, men Plau går langt tilbake, noen ganger langt tilbake i 1800-tallet der hun skildrer besteforeldre og foreldre sitt liv. Slekta er stor, og Plau hopper hit og dit, hva gjelder tid og personer. Når persongalleriet blir umåtelig stort, går det til tider i surr for meg som leser. Plau skildrer - (i Knausgaard-stil? Jeg har ikke lest noe av ham) slektningene, og hun skildrer endel av dem med nådeløs og kritisk penn. Historiene hopper, og de blir temmelig uinteressante for meg. Historiene blir liggende og flyte uten at Plau går i dybden. Jeg har lite sans for slik "kikker-literatur", jeg ser ikke hva disse historiene skal tilføre meg. Jeg tenkte at det kunne være muligheter for litt mimring her, men det blir for overfladisk, som feks en liten kommentar om Juklerød. Den står der uten en sammenheng. Nei, styr unna denne boka - så fremst du ikke er Knausgaard-fan!
Sist sett
