Bokelskere.no

Enig med deg, Karin - Åsne Seierstad skriver godt om menneskeliv i konfliktområder; jeg har ingen grunn til å mistro henne som journalist, og jeg synes hun lykkes godt med å formidle hvordan livet kan arte seg for menneskene som disse konfliktene rammer. Det er også interessant når hun beskriver møter med personer som selv har tatt del i krigshandlinger. Jeg har lest flere av Seierstads bøker, deriblant "Med ryggen mot verden", og jeg nøler ikke med å anbefale hennes forfatterskap.

Boka om bokhandleren i Kabul burde gi grunn til å mistro hele hennes journalistiske praksis. Jeg tenker hun skriver det som vestlige lesere venter seg å høre om muslimer og andre fremmedartete folk, og som bekrefter alle våre fordommer. Det føles godt å få bekrefta fordommene sine.

Dette er jeg uenig meg deg i, Lars. Jeg ser ingen grunn til å mistro Seierstad og "hele hennes journalistiske praksis". Jeg synes, som Karin og Annelingua, at "Med ryggen mot verden" gir et informativt og levende bilde.

Skal jeg pirke litt i innlegget ditt, er ikke muslimer ett folk ("muslimer og andre fremmedartete folk"). Islam er en religion. Folk har sine religioner på tvers av landegrensene.

OK, jeg hører til dem som ikke er enig med deg i at "Bokhandleren i Kabul" gir grunn til å underkjenne Seierstads journalistikk. Etter min oppfatning beskriver hun det hun ser og presenterer naturligvis også sin fortolkning av det hun ser - og jeg finner ingen grunn til å dra i tvil hverken hennes motiver eller at hun har gått inn for å sette seg inn i forhistorien til det hun opplever i felt. Jeg synes på ingen måte at Seierstad er utpreget fordomsfull i sine bøker - men du kan jo naturligvis hevde at dét bare betyr at jeg deler hennes fordommer fullt ut.

For øvrig synes jeg det lyder som om du mener at det å akseptere og like en bok, innebærer at man samtidig legger sin egen kritiske sans fullstendig til side? (Retorisk spørsmål, som du naturligvis er velkommen til å gå i møte.) Noe av det viktigste med bøker i sjangeren som Seierstads hører til, er etter mitt syn at de får leserne til å interessere seg for verden i andre verdenshjørner, og fortrinnsvis selv reflektere over de situasjonene som journalisten/forfatteren beskriver. Jeg synes Seierstad er god til å skrive engasjerende om enkeltmennesker og derved bringe fjerne konflikter nærmere oss nordmenn. Hennes bøker er vel et norsk eksempel på "new journalism"-genren, tror jeg (har tenkt å sette meg litt bedre inn i denne journalistikk-retningen, jeg tar gjerne imot korrigeringer på begrepsbruken...)?

Hadde Seierstad kalt sine tekster fra Jugoslavia for noveller, skulle jeg ikke sag et ord. I skjønnlitteraturen er alt tillatt, en kan bland fakta og fiksjon som en lyster. Men så snart skribent og forlag lanserer en tekst som reportasje eller faglitteratur, påligger det visse forpliktelser overfor leseren om å holde seg til det faktiske. Jeg ser at forlaget i sin presentasjon henfører verket til sjangeren "personlige betraktninger". Jeg kan ikke si at jeg er kjent med denne sjangeren; men hvis det rett og slett betyr fiksjon (faksjon), er i så fall kontrakten med leseren opprettholdt. Men da skal tekstene vel å merke leses som fiksjon og ikke som reportasje.