Bokelskere.no

Måtte avbryte denne, lit pga tidsnød (hadde mye annet som måtte prioriteres), men også litt fordi jeg synes den var i overkant detaljert og lang. Egentlig et dårlig argument, fordi jeg har lest både vel så detaljerte og lange bøker før med stor begeistring. Så hvorfor ble jeg ikke ferdig med denne? Etter å ha lest litt her og der i den, mest i den første delen, tror jeg at jeg mener det burde vært to bøker. Fordi del 1 og del 2 er så veldig forskjellige, og handler stort sett om forskjellige folk, og foregår i hver sin verdensdel. Den første delen er en oppvekstroman fra Kolbotn og den andre en politisk historie fra Sør-Amerika. Men kanskje jeg kommer tilbake til den. Den står i hylla...

Forstår godt at du avbraut. Eg har pressa meg gjennom heile, og tykte det var ei rar bok. Første del var definitivt altfor lang. Tidvis vurderte eg sterkt å avbryte, sidan teksten kjeda meg. Men frå Ødegården og ut tykte eg det var svært godt skrive, historia var fengande, og det gjekk raskt å lese dei to hundre neste sidene. Delar av del to var også fantastisk godt skrivne. Men samstundes var det enkelte parti som var så ufatteleg kjedelege at eg igjen vurderte å avbryte boka. Men å avbryte ei 700 siders bok etter 600 av dei? Det var sjølv for meg så sært at eg pressa meg vidare. Trur nok boka som heile hadde hatt godt av ein redaktør som var flinkare til å seie "kutt!". For dette er ei interessant, viktig og ny historie. Synd at mange fell ut på grunn av dei manglande kutta. Elles ein liten språkleg feil som eg irriterte meg litt over (den dukka nemleg opp fleire stader). Forfattaren har tydelegvis brukt rettefunksjonen i skriveprogrammet sitt til å erstatte ordet sort (i tydinga mørk farge) med ordet svart. Heilt greit. Men det vert litt ugreit når også ordet sort (i tydinga type/slag) vert bytta ut, som på side 553: "[...] vanedyr av verste svart [...]". Lett å bli blind for eigen tekst, så eg skuldar ikkje på forfattaren. Men det finst vel korrekturlesarar på forlaga enno? Kolonkorrekturlesaren burde ha sett dette! Og gjort noko med det.

Jeg likte veldig godt den første delen av boken og leste store deler i ett jafs på en togreise. Jeg likte personene og en godt skrevet oppvekstroman vil alltid fenge meg. Dessverre ble det noen dager mellom del en og to, og jeg strevde veldig med å komme i gang igjen. Prøvde å se dem som to separate bøker (noe de nesten er), men i bakhodet hadde jeg hele tiden spørsmålet "hvordan henger dette sammen?" Jeg ventet Kjersti sier nedenfor på en forløsning, noe som ga det hele mening, men dette kom aldri. Synes det var mange gode skjebner i del to som rørte og engasjerte, men rammen rundt var forvirrende og jeg merket at jeg til tider datt ut, jeg ville bare bli ferdig med den (mest for å se hvordan det hele endte). Og Pilars brev på slutten som skal binde ting sammen, det var ikke godt nok....dessverre

Jeg vil veldig gjerne like denne boken, men gir den nå opp for andre gang. Årsaken er mye av det samme som er sagt over. Etter et par hundre sider er jeg lei, og ikke spesielt nysjerrig på fortsettelsen. Jeg har forsåvidt ingen innvending mot at boken er todelt, men den burde vel vært redigert mye strammere? Forfatteren er raus med melankolske dialoger, noe som ikke fungerer så bra, ettersom jeg ikke er blitt spesielt engasjert i fortellerens følelsesliv eller videre skjebne. Det er mange godbiter i språket, men det er ikke så bra at det forsvarer å skrive en så "ineffektiv" roman. Til tross for hoppene i tid oppfatter jeg handlingen som noe monoton, og først og fremst er den altfor, altfor lang.

Det kan godt hende det dukker opp en bærende idé som vil gjøre det mer interessant lenger ut i handlingen, men da sitter denne troløse leser forlengst med snuten i en annen bok.

Dette er en av de få bøkene jeg har avbrutt. Var heller ikke nyskjerrig på hvordan det gikk med karakterene. Var på forfatterkveld med forfatteren og han gjorde en kjempejobb som konfransier, musiker og oppleser, men boken fikk jeg ikke taket på.

Jeg har også tenkt å gi opp denne. Etter ca 100 sider er jeg ikke særlig nysjerrig på hvordan det går. Det interesserer meg ikke.Er det mer spennende i 2. del? Det får jeg vel ikke vite for den havner tilbake på biblioteket:-)

Håper jeg absolutt Elisabeth (at du tar den fram igjen). Dette var en forfriskende norsk roman etter min mening. Herlige norske miljøskildringer i denne - vel nok - kjente drabantbybettong gudsåforlatte verden, før det underliggende - og heite temaet, bryter løs. Ja, er det vi opplever norsk - og bare norsk? Ja, hvorfor oppfatter ingen det som noe problem at den omtalte ungdommen, som er som ungdommer flest, også bærer noe unorsk i seg, ja noe så unorsk som et sydamerikansk utgangspunkt (hvorfor prater dere bare engelsk?) Det er for undertegnede helt klart at de to historiene utgjør ett hele. Utfordrende, javisst, men er ikke det meningen med god litteratur?

Siste del av boka, virket ikke helhetlig eller gjennomarbeidet på meg. man så ting fra utrolig mange synsvinkler uten at jeg helt skjønte poenget med det. Likte faktisk mye i bøkene, men ventet vel hele tiden på en forløsning, der jeg ville at jeg skulle bry meg om disse karakterne, bli glad i dem og i boka... det gjorde jeg altså ikke.

Fant et latin/søramerikansk fellesskap, et felleskap som offer ... Mao mye som gjorde "Rust" til en leseropplevelse. Igjenkjennbart når jeg nå nettopp har lest Roberto Bolanos "Ville detektiver" som forf. er inspirert av. Men dermed ikke sagt at jeg kan ha stor forståelse og har sans for dine bermekninger Kjersti - rett og slett fordi det får meg til å tenke igjennom "Rust" pånytt, og så absolutt kan kjenne at jovisst, Kjersti, du har rett. Stikkordet er forløsning, tenk om den hadde kommet?