Bokelskere.no

Hvorfor lar Shakespeare den kvinnen som blir urettmessig ydmyket og som tross dette går med på å tilgi og la seg gifte med ydmykeren,kalles Hero? Kan det være for at det er faktisk hun som er heltinnen i stykket? Hvem vil vel, selv i dag, kunne tenke seg å gifte seg med en så rappkjeftet og skarp kvinne som Beatrice? Er Hero, den ydmyke og tilgivende, tross alt et bedre gifte?

Bare noe som slo meg når jeg tenkte over navnet hennes.

Jeg har også tenkt over navnet til Hero. Har funnet ut at opphavet til navnet er å finne i gresk mytologi. Hero elsket Leander. Han svømte for å møte henne hver natt, før han til slutt druknet ved uhell. Dette førte til at Hero druknet seg på grunn av sorg. Med andre ord; hun var en tragisk skikkelse som ofret seg for kjærligheten.

Er enig i at navnet kan gi visse assosiasjoner og at det godt er mulig at datidens konvensjoner gjorde henne til helt. Samtidig har vi sett at Shakespeare tidligere har latt svært rappkjeftede kvinner være heltinner i skuespillene sine (for eksempel Kate i The Taming of the Shrew). Har latt meg forundre over at denne for lengst døde mesteren har hatt en forkjærlighet for sterke kvinneskikkelser, trodde lenge at dette var et mer moderne fenomen. Desto gledeligere har det vært å studere disse gamle skuespillene.

Jeg er enig i at Beatrice i blant kan være i aller skarpeste laget, men jeg tror – og håper – at de fleste menn søker en likeverdig partner. I så måte er Beatrice en perfekt match for Benedick. Den noe enklere Claudio passer sammen med Hero. Kan man tenke seg Bendick og Hero sammen? Absolutt ikke! Tenk så utrolig skjedelig en slik union ville vært for den munnrappe og intelligente Benedick.

“Glem aldri at Shakespeare er grunnleggende konservativ”, leste jeg et eller annet sted, men jeg har dessverre glemt hvor.

Shakespeare framstiller noen munnrappe og også svært intelligente og sterke kvinner i stykkene sine. Selv om vi med våre samtidsøyne ser Portia i The Merchant som slu, så kan vi ikke overse at hun er sterk og lynskarp. Portia i Julius Cæsar på tross av sin bittelille rolle, er sterk og full av tro på seg selv hvis hun nå bare hadde fått brukt det i mannssamfunnet. I min tolkning kunne hun faktisk ha reddet Brutus. Beatrice og Rosalind i As You Like it er vittige, skarpe og intelligente. Rosalind framstilles som den som bevarer fatningen selv om hun er stormforelsket, og dette danner sterk kontrast til den mer sentimentale Orlando. Alle disse kvinnene fremstilles med sympati, selv Portia i The Merchant kan vi se at nok var en heltinne for det elizabethanske publikummet.

MEN; lykken for alle disse er å bli gift. Det ville vært umulig for Shakespeare å lage komedier med lykkelig slutt ut av dette uten bryllup på slutten. For samtidens publikum var det kanskje som dere sier, Hero som faktisk var heltinnen. Hun oppførte seg slik hun skulle etter samtidens konvensjoner.

Jeg tenker at Shakespeare med disse kvinneskikkelsene benyttet sjansen til å utforske dem på scenen. Siden han har laget såpass mange store kvinneroller, må han ha vært interessert i og fascinert av kvinner, og da tenker jeg ikke på det som alltid er fascinerende for menn når det gjelder kvinner ;) På scenen kunne han leke med kvinnerollen og konvensjonene og gå mye lenger enn det som var mulig i det virkelige liv utenfor scenen (holder på med As You Like It og der er dette veldig tydelig synes jeg). Han kunne framstille dem med mange dimensjoner og psykologisk dybde, men de MÅ altså bli gift tilslutt. Portia i J.C. viser hvordan det kan gå for kvinnen i ekteskapet. Kvinnene i historiespillene er underordnede arving-produsenter og brukes som forhandlingskort i mennenes maktspill. Selv om noen av dem også kan være munnrappe, så er de grunnleggende maktesløse.

Komediene gir S muligheten til å ta opp kjønnsrolle-problematikk, men siden målet er bryllup i både komedie-sjangeren og i Shakespeares samtid, så er det ikke noen barriere-storming han bedriver. Spent på å se hvordan kvinnene behandles i de tragediene vi har igjen. Vet bare at det ikke går så bra for Ofelia…