Bokelskere.no

Vi trenger mer krutt og jævelskap. jeg kan ta på meg ansvaret.

"Jeg gråt av denne" brukes i mange diskusjonstråder som et fjellstøtt og urokkelig argument for at ei bok er god. Selv lurer jeg på om jeg bare griner av dårlige bøker, og nei, ikke fordi de er dårlige, men fordi det ikke er så vanskelig å gjøre meg rørt og de som lykkes i det er gjerne disse vasne og dvaske historiene om mennesket som kjemper mot alt og det er så fint fordi mennesket vinner eller det går under og alt er trist og leit og urettferdig. Eventuelt forklares handlingene til et ellers forkastelig menneske gjennom en dyptgående skildring av vond oppvekst og man griner fordi verden er fæl og fordømmende, "de er da mennesker, de og!". Det finnes et utall av såkalt sanne historier fra virkeligheten og all den andre skiten som står midt på gølvet på Narvesen og fint kan dømmes (nådeløst og hardt) etter omslaget, som formidler akkurat slike historier i forskjellige varianter men etter samme oppskrift.

Barnelærdom, kaller jeg det disse har å tilby. Har man ennå ikke skjønt at skjebnen fremfor alt er kulminasjonen av en rekke begivenheter som vi kaller tilfeldigheter fordi vi ikke har den nødvendige oversikt og som kan kaste hvem som helst ut i den dypeste ulykke og gjør oss like forbanna hjelpesløse alle mann, så må man for all del gjerne fortsette å skumme på overflaten gjennom å lese disse klisjefylte greiene, slik at man aldri lærer noe og kan dø med verdensanskuelsen til en femtenåring. Mulig dette er lykke for noen, hva vet jeg. Det man ikke vet har man ikke vondt av, osv.

Kanskje jeg gråter fordi det i disse historiene gjerne fortsatt finnes ren godhet og likeså ren ondskap og jeg dypt der inne lengter etter å igjen være barnet som trodde verden var slik. Hehe. Nei.

Jeg lurer forresten på om ikke middelmådig språkføring er et helt nødvendig element for å formidle banale fortellinger av denne typen på en slik måte at man ikke sier for mye, skolestilaktige setninger er jo konsentrerte i den forstand at de ikke forteller mer enn akkurat det de gjør, man kan ha full kontroll over hva som sies og dermed over leseren. Så gråter jeg da, for å plukke opp den opprinnelige tråden, og kan deretter bli provosert over manipulasjonen jeg har vært utsatt for. Forresten har jeg naturligvis sluttet med dette, både grininga og lesinga av slike bøker. Men det var altså en gang. Spille på empatien min er det de gjør. Den har jeg da i bøttevis av, dette trenger jeg ikke å få bekreftet, jeg trenger ikke å minne meg selv på at jeg evner å bry meg, det vet jeg.

Hva tror bokelskerne? Selvsagt finnes det bøker med litterære kvaliteter utenom det vanlige, som formidler noe nytt og som man attpåtil griner av. Vel, jeg har ikke vært borti noe slikt, men det kan jo tenkes. Et av spørsmålene er altså, og jeg er slett ikke sikker på om noe fruktbart kan komme ut av dette, la i tilfelle tråden kastes på foraenes skraphaug, men uansett: Kan en bok være god bare på grunn av at den åpnet tårekanalene?

Venter spent på kommentarer av typen som avfeier meg som følelsesmessig frakoblet og den slags, men dette er temmelig langt i fra sannheten. Noen av de beste menneskene jeg har møtt, da i betydningen "gode medmennesker", har vært innbitte kynikere. Sammenhengen er riktignok utydelig for mange, hvilket er forståelig.

Fremfor alt tror jeg dette sikkert altfor lange innlegget er et utløp for frustrasjon over at det er disse Narvesen-bøkene som selger best i Norge. Og kritikerne er faen meg like snille mot disse bøkene de og.

"Kan en bok være god bare på grunn av at den åpnet tårekanalene?" - Nei. Kort og godt. Løk åpner også tårekanalene uten å havne på favoritt-boklisten.

Mine egne tårekanaler er så hyperaktive ovenfor fiksjon at de slett ikke er en målestokk for noe som helst - men det at jeg griner av bøkene jeg leser, betyr ikke uten videre at jeg leser det som faller i kategorien "tåreperser", selvsagt. I bunn og grunn vet jeg knapt hva det referes til - mine sjanger- og språk-preferanser setter effektivt stopp for at jeg skal bry meg om norske bestselgerlister i det hele tatt.

Men, du stiller spørsmål ved hvorvidt det å grine av en bok, er et kvalitetstegn i seg selv. Jeg tror det ofte oppleves slik fordi man da har konkret "bevis" på at bokens handling engasjerer og fenger - og det tror jeg ikke er noe en roman taper på, uansett hvordan man ellers vurderer den?

Å kunne gråte er en gave. Det å kunne gråte over trivialiteter, sorg og glede. Selv så er jeg av den typen som gråter der andre ikke gråter (tror jeg). I bøkenes verden kan jeg gråte over ting jeg kjenner meg igjen i. I sorgreaksjoner som er kjent smerte. Ved situasjoner der folk forsvinner, kjenner igjen smerten som de etterlatte sitter igjen med. Håpet og smerten. Da griner jeg da. Dette er en erfaring jeg har kjent på kroppen og den sitter så godt i ryggraden at den aldri forsvinner. Ellers så kan jeg gråte over en setning i forbifarten f.eks en tanke eller et ord på veien sagt av en bestemor eller bestefar. Såkalte tåreperser i form av bøker, film eller såpeopera biter ikke på meg. Da det er forventet sørgelig og man møter opp med lommetørkle i hånda, det er for meg utenkelig. Men jeg forstå at andre gjør det.

Syns ikke du er følelsesmessig frakoblet. Ingen av oss er skrudd likt sammen. :o)

Godt spørsmål! Jeg har i det siste forsøkt å være mer bevisst på hva som får tårene til å presse på når jeg leser eller ser film. For min egen del legger jeg merke til at det ikke holder med lidelse og tragiske skjebner i seg selv, for slike fortellinger kan selv den mest middelmådige forfatter koke sammen. Jeg gråter ikke hvis jeg ikke opplever boka eller filmen som god kunst, merker jeg.

Du har nok rett i at tårepersene selger godt, men jeg synes det er rart om man fortsetter å gråte etter å ha blitt utsatt for den samme malen gang etter gang. Til slutt vil man kanskje gjennomskue disse forfatterne og søke etter noe mer komplekst, for man kan vel ikke gråte av det man gjennomskuer?

Jeg kan plutselig bli våt i øynene av vakre passasjer som kommer overraskende på meg. Et eksempel er sitatet jeg har lagt ut her på siden til Odysseen, hvor en stemme fra dødsriket kommer med et ønske om å få reist en åre på sin grav. Her er det mye som klaffer: bildene som vekkes inne i meg, språkføringen i den norske oversettelsen, samt den følelsen av noe som er forbi og ugjenkallelig, som formidles gjennom den dødes ønske. Jeg vil ikke si at dette er noe billig triks fra Homers side.

Jeg blir også grepet av karakterer som viser seg å hente fram edle egenskaper selv når omstendighetene taler i mot det. Dette gjøres nok også i tårepersene, men jeg mener det kan gjennomføres på en mer meningsfull og elegant måte, slik som i Cormac McCarthys The Road, hvor det ofte er samtalene og farens tanker om sønnen som er det gripende, ikke det faktum at de har det vondt. "If he is not the word of God, God never spoke". Tenk at man kan tenke noe slikt om sin sønn!

Jeg gråter til all above + alt annet under solen. Kryssing av mållinjer, fødsler, død, vakre setninger, skuffelse - det finnes ikke den manipulasjon jeg ikke faller for. Noen ganger er det metatårer, andre ganger full overgivelse. Klassikere, reality, såpopera, skirenn og vind i tretopper.

Det har ihvertfall ingenting med kvalitet å gjøre, sannsynligvis mer et karaktertrekk i meg, en brist. På ordentlig, i eget liv - gråter jeg svært sjelden, heller ikke til samme situasjoner som kan utløse flom og krokodiller på papiret. - og det eldre jeg blir, det større blir strømmen.

Noen ganger blir jeg sur , når jeg ser grepene , gjenkjenner virkemidlene , uten at det hjelper det minste.

Virkelighetsflukt og kanalisering - og over.

Jeg er nok litt miljøskadet. Vokste opp med en mor som blant annet, til min forskrekkelse, gråt av tv-programmer à la Tore på sporet(the horror!). Dette førte selvsagt til at jeg satte min ære i å ikke gråte av slik stimuli, verken når det gjelder litteratur eller film. Jeg skuffet meg selv stort da jeg til min forskrekkelse gråt av Susan E. Hintons The Outsiders i 14-årsalderen, men stort sett gikk det greit å stålsette seg.

I de senere år har jeg som deg merket at jeg har blitt mer lettrørt. Vet ikke helt hva det kommer av, men jeg har en teori om at det er lettere å akseptere for seg selv at en blir rørt etter hvert som en blir tryggere på seg selv. Eller kanskje en rett og slett blir mer sentimental med årene?

Blir fremdeles sjelden sentimental av romantisk kliss, men av og til dukker det opp ei bok som rører meg skikkelig. Eksempler på slike bøker er Is-slottet av Tarjei Vesaas, Mrs Dalloway av Virginia Woolf og Rosens Navn av Umberto Eco. Er nesten litt stolt over å ha grått av sistnevnte; det er sjeldent noe har traumatisert meg like mye som da biblioteket med de uvurderlige skattene brant!

Visste vel at det ikke var min feil :-)

Som voksen har jeg nok ikke felt noen tårer over bøker, men husker godt da jeg som jentunge første gangen leste Når villdyret våkner og Ulvehunden av Jack London, da rant tårene da...innlevelse og veldig glad i dyr, dengang som nå. :)

Jeg hopper uti og bretter ut som vanlig,hehe. Jeg kan ikke komme på at jeg noensinne har grått av å lese en bok, så den følelsesmessige kalde er nok jeg, men jeg har masse empati. Kan det være at jeg har lest feil bøker..., eller muligens helt riktige, siden det i følge deg er de tårvåte som er middelmådige; eller misforstod jeg? Ikke så greit å vite egentlig. De som forstår seg på det kan jo evt ta seg en kikk i boksamlingen min og se om jeg har noen obligatoriske gråteperser... "Tusen strålende soler" kommer sikkert inn under den kategorien, men nei jeg gråt ikke, men jeg følte sterke følelser (alle gråter jo ikke like lett).

Jeg er enig at tåreflom ikke er godt nok som standard for om en bok er god eller ikke. Da hadde jo ingen av de bøkene jeg har lest vært særlig gode, med tanke på mine tørrlagte øyne;) Jeg kan dermot bli litt våt i øyekroken og få en klump i halsen av å se Extreme makeover (oppussing) på tv3, som er et fryktelig konsept..rare greier.

Bøker som engasjerer og utfordrer meg på flere plan derimot, de betrakter jeg som litt over gjennomsnittet gode.

Nei, tårer er subjektive og ikke til å stole på;)

Bra du kastet deg utpå, det var en spontan og retningsløs tråd dette her, det innrømmer jeg lett, og man kunne jo risikert at den ble forbigått i stillhet, som en illeluktende fyllik på gata. Nå har du vært en reddende engel og gitt denne ensomme vandreren en skulder å støtte seg på.

Mulig vi bør gå for "klump i halsen" i stedet, eller kanskje fokusere på min beskrivelse av bøkene, for "Tusen strålende soler" forekommer meg, etter hva jeg har skjønt, som en god representant for de bøkene jeg er litt ute etter å "ta". Ja, det er min agenda, finne ut hva man egentlig står igjen med etter å ha lest en slik bok. Gir de en form for virkelighetsflukt? Jeg kan nemlig ikke fordra virkelighetsflukt og underholdning, det er noe jeg søker i selskap med andre mennesker, ikke alene i sofakroken. Jeg ønsker å koble meg til når jeg leser. Så dette gjør meg kanskje inhabil.

Det slår meg at verden er svarthvit og karikert i selv de mest såkalt realistiske og "sanne" av disse bøkene, som jeg så fint har satt i en egen bås og skamløst generalisert til de grader. Jeg mener jo det kan være lurt å spørre seg om man egentlig lærte noe som helst, om boka var en utfordring for sinnet, enten for samfunns- eller menneskeforståelse eller for kunstoppfatning. For er det ikke det vi ønsker? Eller skal man bare slå ihjel tid?

Det kommer veldig an på ståsted og erfaring hva en får ut av en bok. Personlig har jeg ikke vært nærmere Afghanistan enn på charter i Tyrkia, og det kvalifiserer ikke til noe som helst enn at jeg har erfart at tyrkere er ekstremt gode på piratkopiering.

Det jeg mener å si er at Tusen strålende soler sikkert ga meg noe mer enn det muligens vil gi deg. Jeg ble selvfølgelig underholdt, men jeg lærte også en del om samfunnet på den tiden og hvor jævlig mange har det, og da spesielt kvinner. Om dette er subjektivt og ukorrekt og farget av forfatterens eksil etc er jeg ikke så opptatt av, men jeg forstår at andre kan være det.

For meg handler det om å bygge seg opp erfaring. Var mye mer ukritisk til det jeg leste tidligere og er stadig i utvikling, men jeg faller gjerne og ofte tilbake til underholdningslitteraturen. Krim for eksempel er fort og grei virkelighetsflukt som det er ok å koble av med. Styrer som regel unna kjærlighetsromaner av den litt klisjeaktige typen med helter og jomfruer i nød eller hva de handler om, men leser gjerne litt rare bøker. Hører for tiden Norwegian wood på lydbok, en bok jeg aldri hadde valgt å lese selv, men den har vel mye av det du ser på som god litteratur vil jeg tro. Mange tragiske skjebner, eksotisk miljø, hverdagsliv og realisme. Den er god og jeg blir helt hensatt/ oppslukt/ følelsesmessig engasjert av alt det tragiske og det trivielle som forfatteren klarer å komponere til noe vakkert, skjørt og underlig med en utmerket språkbruk.

Men altså, noen ønsker også bare å slå ihjel tiden, og hvorfor ikke gjøre det med en bok. God natt!