Jeg gikk på trikken i Oslo for en tid tilbake, sammen med en ledsager. Vi gikk inn på midten, og steg opp et trinn eller to. Vi stoppet opp der, og jeg så meg omkring… Henvendte meg til min ledsager og spurte høyt, tydelig og sikkert ”hvor er spisevognen?”. Det kom ikke noe svar – og jeg forsto at budskapet var forstått (jeg så det på glimtet i øyet). Jeg fortsatte å se meg fram og tilbake – ”unnskyld” sa jeg til ei middelaldrende dame som satt nærmest. ”Kan du være så snill og fortelle meg hvilken vei jeg går for og komme til spisevognen”. Hun stirret på meg som om jeg var ”spedalsk”, og det ble stille i trikken og folk begynte og snu seg. ”Jeg snudde meg mot min ledsager og sa høy og tydelig ”nei vel – da er det kanskje ikke spisevogn på trikkene i Oslo”. Med unntak av et par jenter som satt og fniste – stirret alle på oss som om vi var smittet med svarte dauden. Det hører med til historien at jeg er født og oppvokst i Nordland og la breisiden til når jeg snakket i vogna.
Viser 3 svar.
De er mye mer slagferdige i Bergen. En nokså rund dame fra Strilelandet sto litt forvillet midt i trikkesporet, og ropte til en gutt: Kan du seie meg kor eg får trikken til Sandviken? Å, sa gutten, bare stå der du står en stund til, du mor, så får du han midt i ræven.
He he! Herlig!
Det er jo ikke engang spisevogn på toget mellom Bodø og Trondheim.....
Sist sett
