Bokelskere.no

...e.l som du har lest, eller en som har satt spor, en du husker fordi den var spesielt god. Med andre ord forbannet godt språk. Blodets hvisken og benpibernes bøn...

I farten kommer jeg på Coetzee som i "Ungdom" beskriver det øyeblikket da søvnen nesten tar deg men allikevel ikke, da man et øyeblikk nappes mellom bevisst og ubevisst, som at man "kjenner jordas rotasjon i blodet". Synes den treffer.

Da jeg begynte å lese ble jeg også imponert av Hesse i "Peter Camenzind", blant annet hans lange skildring av skyers skiftende temperement, fra "sarte som sjelen til et nyfødt barn" til "skånselsløse som dødens sendebud".

Hans Børlis dikt "Louis Armstrong" er det første jeg tenker på. Det begynner slik: "Gamle, milde Satchmo - ansikt som hjulspor på sletten, som muld og morild." Og fortsettelsen "....Alltid raser solstormen i dine lungers kløftede tre." ..."En sol sitter fast i trompetens skinnende svelg. Som gråten i en strupe." Ordbruken i dette diktet gir meg ståpels! (Lokalt trøndersk uttrykk, kanskje?)

...i Molde er det bare høvdinger og ingen indianere... Ole Paus, Reisen til Gallia

Jeg passer bare på å fortelle alle som ikke er litterært skolerte at "metafor" i litterær sammenheng IKKE betyr en historie eller beskrivelse som speiler en annen, slik man i kommunikasjonslære har lært å benevne det. Holdt på å fornærmne Jan Fongen fordi jeg ikke visste det.

Regner med at du siktet til mitt innlegg om angst. Jeg har en mening om at metaforer forteller en sammenligning, ting i overført betydnig. Så jeg kan se at mitt innlegg like gjerne kunne være en skildring. No hard feelings. :o)

Jeg har visst ikke lest ditt innlegg, men jeg skjønner at du og jeg bruker ordet metafor på samme måten.

Her troner all poesien jeg har lest øverst. Det er så mange dikt som er så drivende gode at de har satt varige spor. Det ville være umulig å trekke frem noen dikt. Selv å nevne forfattere ville være vanskelig for det er så mange gode.

Siden det er Ibsen-år for meg så kan jeg jo la Henrik Ibsen få æren av å være mannen med dikt og dramaer som for alltid vil være uforglemmelig og som kan leses om og om igjen :)

"Angsten tok pusten fra ham, presset kroppen hans sammen til det føltes som om den skulle eksplodere og løse seg opp i milliarder av ørsmå dråper som virvlet gjennom tomheten". Fra Peter Stamms, På en dag som denne. Alle som har kjent angsten klamme grep om kroppen kan kjenne seg igjen i denne metaforen/skildringen.

Nattefokk av Johan Theorin:
"Ethel snakket mye, hun hadde alltid massevis av planer. Hun skulle åpne en frisørsalong, hun skulle bli musikklærer ... men etter en stund ble en ganske lei, for ingen av planene gikk ut på å slutte med dop. Det var som å se en person sitte i et brennende hus og planlegge en fest midt i flammene."

Maskeblomstfamilien av Saabye Christensen:
"Uvitenhet er drivhuset der de forferdeligste blomster gror."

De dødes båt av Knut Nærum:
"Stillheten senket seg over oss som en osteklokke."

(Jeg måtte bare, får morsomme bilder i hodet av den setningen.)

En av mange fra Herman Hesse; Kall bare ingen følelse liten, ingen følelse uverdig.

Fra Klingsors siste sommer.

Jeg la inn et sitat i dag, fra den siste boken til Kerstin Ekman, som jeg syntes traff godt: "Handlingen lå sammenkveilet i meg som en spent fjær, klar til å utløses".

Ellers har jeg dessverre ikke vært noe flink til å ta vare på de gode formuleringene:(

Og litt senere har den samme mannlige hovedpersonen det slik: "Jeg fløt i tilfeldighetene som søppelet i Stockholms strøm og begynte å forakte meg selv og arbeidet mitt".